Referat fra NESH-møte 11. august 2014

Publisert: 17.12.2014

Sted: Kongens gate 14, Oslo, møterom Kongen, Klokken 10:00-15:00

Til stede: Bjørn Hvinden (leder), Erling Sandmo, May-Len Skilbrei, Anne Nevøy, Kjersti Fjørtoft, Kirsten Bang, Roar Johnsen, Lisbeth Øyum, Pål Ulleberg, Ivar Kolstad, Elisabeth Staksrud

Fra sekretariatet: Helene Ingierd (fung. sekr.leder), Johanne Severinsen (referenter)

Annette Birkeland, Therese Robertsen,

Forfall: Ingegerd Holand, Knut Martin Tande, Tor H. Monsen,

1 Konstituering av møtet

Konstituering. Godkjenning av innkalling og dagsorden. Spørsmål om habilitet. Saker til Eventuelt.
Det ble gitt tillatelse til å ta lydopptak fra møtet til intern bruk.
Spørsmål om habilitet ble reist. Bjørn Hvinden meldte inhabilitet i sak 2014/121
Det var ingen saker til Eventuelt

2 Behandlingssaker

2014/117: ”Rehabilitation and social integration of war-affected asylum children”

May-Len Skilbrei innledet.

Henvendelsen angår prosjektet ”Rehabilitation and social reintegration of war-affected asylum children”, et prosjekt som Senter for Interkulturell Komunnikasjon (SIK) skal utføre på oppdrag av for UDI og Helsedirektoratet. Formålet med prosjektet er å identifisere tiltak og praksiser i andre europeiske land som har erfaring med rehabilitering og integrering av mindreårige eller tidligere asylsøkere som er ofre for, har deltatt i eller vært vitne til krigshandlinger. Dette skal lede frem til anbefalinger for hvordan norske myndigheter best kan etablere slike støtteordninger.

Prosjektet er todelt. Del I tar sikte på å avklare hva som faktisk gjøres i andre europeiske land på området (Danmark, Sverige og Luxemburg), og skal baseres på tidligere forskning knyttet til de tre casene, samt et case fra Utøya. Del II skal kartlegge hvilke tiltak som har de beste effektene på den psykososiale velferden til asylsøkerbarn som er berørt av krig. Dette vil gjøres gjennom intervjuer med praktikere og eksperter. I tillegg kommer individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer med unge nåværende eller tidligere asylsøkere med krigserfaring i alderen 16 til 18 år. For å innhente kunnskap om erfaringene til yngre barn, vil forskerne intervjue foreldrene. Kontakt med mulige informanter vil etableres gjennom praktikerne forskerne kommer i kontakt med i studien. Om det blir vanskelig å rekruttere på denne måten, vil forskerne bruke ”snøballmetoden”. Forskerne oppgir at de ønsker informanter som snakker godt nok norsk eller engelsk til at intervjuet kan foretas uten tolk.

I diskusjonen som fulgte etter Skilbreis innledning, samlet komiteen seg om følgende hovedmomenter (momentene er i første rekke rettet mot intervjuene av de unge asylsøkerne):

Forskning på denne gruppen, der hensikten er å fremme anbefalinger for hvordan norske myndigheter kan etablere tiltak og støtteordninger for gruppen er viktig, ikke minst fordi slike ordninger ikke finnes i dag.
Forskning på gruppen unge asylsøkere med krigserfaringer byr samtidig på særskilte utfordringer. Unge med krigserfaringer, og som venter på avklart asylsøkerstatus eller har fått avslag, utgjør en utsatt gruppe på flere måter. Komiteen savner en større grad av refleksjon over den sårbare situasjonen de som har fått positivt vedtak, venter på svar eller ungdom med avslag er i, og refleksjon over forskjellene mellom gruppene. Det bør i sterkere grad begrunnes hvorfor intervjuene med unge asylsøkere er nødvendige for å besvare forskningsspørsmålene. Det er også en viss risiko for å overbelaste intervjupersonene, da det er et relativt lite antall informanter og mange problemstillinger som skal belyses. Antall intervjuer og erklært formål med intervjuene bør derfor vurderes nøye.
For å sikre at de unge faktisk blir hørt og at tiltakene utarbeides på et så godt informert grunnlag som mulig, er det vesenlig at gruppen av informanter er representativ. Rekrutteringen av informantene vil skje ved at praktikerne forskerne kommer i kontakt med skal anbefale informanter, og et viktig inklusjonskriterium er gode engelsk- eller norskkunnskaper. Man risikerer å få et skjevt utvalg ved denne rekrutteringsmåten og språkkravet.
Behovet for å etablere tillit og en relasjon som setter rammer for god informasjon tas opp, men det bør avklares nærmere hvordan en slik tillit best kan sikres. Det at dette dreier seg om en særdeles utsatt gruppe, samt den korte tidsrammen for intervjuet, gjør det særlig utfordrende å etablere tillit.
Spørsmålet om hvorvidt sensitive spørsmål vil tas opp i intervjuene med asylsøkerbarna er uklart. Om intervjuene skal handle eksplisitt om krigserfaringene, er det desto viktigere å gi en sterk begrunnelse for nødvendigheten av intervjuene. Det er også noe uklart hvordan man vil gå frem for å etablere den bakgrunnsinformasjonen prosjektet synes å forutsette. Man skal kartlegge barnas egnethet til å stille som informanter, og dette synes også å innebære utveksling av sensitive opplysninger.
Når det gjelder å sikre informert og fritt samtykke, bør informasjonsskrivet omgjøres på viktige punkter. Det bør klart gå frem hva som er konsekvensene av å trekke seg og det bør stå noe om hva som skal skje med opplysningene som gis. Det bør også nevnes at det å delta ikke gir noen fordeler. Skrivet bør også i større grad tilpasses målgruppen i sine formuleringer, og det bør vurderes å gi den skriftlige informasjonen på morsmålet til mulige informanter. Det anbefales at samtykket gis i skriftlig form, ikke kun i muntlig form.
Man vil ikke benytte tolk under intervjuene med de unge asylsøkerne. Dette bør imidlertid revurderes. Ungdom i denne alderen har neppe gode nok engelskkunnskaper til å snakke fritt om vanskelige og sårbare temaer.
Det er viktig med et bevisst forhold til plikten til å melde om overgrep og annen kriminalitet forskeren får kjennskap til. I den forbindelse vil det være nyttig å avgrense meldeplikten nedad i prosjektbeskrivelsen (skal for eksempel kriminalitet begått av intervjupersonene i Norge meldes? Hva hvis det kommer opplysninger som tyder på at informantene kan utgjøre en umiddelbar fare for andre?). Grensen for konfidensialitet bør også fremgå i samtykkeskjemaet.
Det er vesentlig med god beredskap for å sikre at de som eventuelt får problemer under eller etter intervjuene skal få hjelp. Slik sett er det betryggende at det er inngått avtaler med behandlende instanser. Samtidig er det ønskelig at det også tilbys oppfølging på mottaket der informantene bor.
God tilbakeføring av resultater til gruppen av informanter bør sikres, slik at de ikke bare blir hørt, men også får tilgang til resultatene.
Det er vesentlig at den som skal gjennomføre intervjuene med ungdommene har solid barnefaglig kompetanse.
Komiteen har ikke mottatt tilstrekkelig med informasjon til å kunne uttale seg om Utøya-caset. Det bør anbefales at forskerne tar kontakt med koordinator for 22. juli-forskning, som kan formidle informasjon om mulig overlappende og allerede foreliggende forskning.

2014/126: ”Vurdering av pågåande evaluering av fosterheimar”

Kjersti Fjørtoft orienterte.

Henvendelsen gjelder en evaluering av bruk av statlige, private og kommunale fosterhjem. Evalueringen utføres av Deloitte og Forandringsfabrikken på oppdrag fra Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir). Målet er å fremskaffe kunnskap om likheter og forskjeller når det gjelder bruk, kostnad og kvalitet for de ulike fosterhjemstypene. Det skal utføres sammenligninger med andre land, økonomiske analyser og intervjuer med eksperter, fosterforeldre, biologiske foreldre, fosterhjemsøsken og barn som bor i fosterhjem. Det er valgt ut ti kommuner (alle med innbyggertall over 20 000), der intervjuene skal foretas av Forandringsfabrikken. Henvendelsen til NESH kommer fra en fostermor, som ber om en vurdering av den pågående evalueringen, med særlig henblikk på gjennomføringen av intervjuene av barna.

Følgende momenter ble vektlagt i orienteringen og i diskusjonen som fulgte:

Evalueringen vil kunne frembringe viktig kunnskap og kan ha direkte nytte for dem som deltar. Det er viktig og forsvarlig å inkludere barn i studier som dette og løfte frem deres perspektiv. Like fullt krever forskning på barn i en utfordrende eller vanskelig livssituasjon varsomhet. Gjennomgående savnes mer refleksjon rundt de mulige belastningene ved å delta i studien
Det er noe usikkert om dataene forskerne vil sitte igjen med faktisk vil kunne besvare forskningsspørsmålene, og om de dermed kan si noe om de ulike fosterhjemstypene eller mest om det enkelte fosterhjem.
Det er visse uklare forhold mellom målsetningen, å lage tiltak for dem med størst behov, og utvalgskriteriene. I informasjonen gitt til kommunene står det at alle er velkomne, også de som har helseproblemer. Samtidig heter det at barn med spesielle utfordringer skal ekskluderes. Å ekskludere visse barn på bakgrunn av at de har spesielle utfordringer vil i alle tilfeller bety at man vil måtte innhente og utveksle sensitive informasjon, og det bør vurderes hvordan dette kan gjøres på en forsvarlig måte.
For å sikre at samtykket er tilstrekkelig informert må informasjonsskrivene endres på vesentlige punkter. Informasjonen til barna må tilpasses den gruppen skrivet er rettet mot, samtidig som barna skal behandles med respekt og tas på alvor. For det første må det inkluderes informasjon om at deltakelse er frivillig og at man kan trekke seg når man vil. Det mangler også beskrivelse av hensikten med studien, opplysninger om muligheten for å trekke seg, konsekvenser ved å trekke seg, og hva som skal skje med informasjonen.

For det andre bør skrivet være mer saklig og ikke inneholde verdiladede beskrivelser som at man skal ”kose seg” og at ”de som jobber der er veldig hyggelige”. Slike formuleringer kan føre til utilbørlig press på å delta.

For det tredje loves ting til barna som neppe kan holdes. Det sies for eksempel at det ikke skal samle inn sensitive opplysninger, mens spørsmålene i intervjuguiden tvert imot inviterer til at slike opplysninger fremkommer. Informasjonsskrivet til barna bør være langt tydeligere når det gjelder hva man ønsker informasjon om, og hva man ikke skal snakke om. I den forbindelse er det også viktig at intervjueren har en klar strategi for å håndtere situasjonen dersom det kommer opp ting man ikke skal snakke om. Også informasjonen til fosterforeldrene bør forbedres på samme måte.

Det er ellers visse uklarheter knyttet til hvem som gir samtykke til hvem, ikke minst fosterforeldrenes rolle i den forbindelse.
Studien skal også involvere mindreårige fostersøsken, og det bør særlig klargjøres hvordan denne gruppen, som skal intervjues om tredjepart – sitt fostersøsken og der det meget vel kan fremkomme sensitive opplysninger, kan intervjues på en forsvarlig måte.
Gruppeintervjuer kan på den ene siden hindre at samtalene oppleves for personlige, og slik forhindre den tvungne intimiteten ved individuelle intervjuer. Intervjuer i grupper kan dessuten være godt for flere av barna ved at man får oppleve at flere har lignende erfaringer. På den andre siden er det utfordringer ved gruppeintervjuer, for eksempel vil det kunne fremkomme svært personlige opplysninger som jevnaldrende skal måtte håndtere. Det bør vurderes om barn skal kunne velge individuelt intervju som alternativ til gruppeintervju.
Komiteen etterspør den barnefaglige kompetansen til dem som skal gjennomføre prosjektet. Forandringsfabrikken redegjør lite for hvilke forskningserfaringer de har. Det er forskjell på intervjuer som skal brukes til å gi barna en stemme som medborgere og intervjuer som skal brukes til forskning.

2014/108: ”Akutte beslutninger i barnevernet”

Bjørn Hvinden orienterte.

Prosjektet dreier seg dels om å kartlegge akutte beslutningsprosser i barnevernet, inkludert å få mer kunnskap om de involverte aktørene, kartlegge konteksten og hvordan barnas beste ivaretas. Del II skal, på grunnlag av del I, klargjøre hvordan en kan redusere forekomsten av akutte beslutninger, og hva som er best praksis når slike beslutninger må foretas. Prosjektet har helt konkret barnevernvakta i Trondheim som empirisk hovedfokus. Prosjektet bygger på et partnerskap mellom praktikere og forskere, der praktikere skal delta aktivt i forskningsprosessen, uten at det fremkommer klart hvordan deltakelsen vil skje i praksis. Ulike metoder skal benyttes: spørreskjema til foreldre og barnevernsansatte, kartlegging og gjennomgang av enkeltsaker samt deltakende observasjon.

Dette prosjektet reiser særlig spørsmål rundt fritt og informert samtykke. Det planlegges å gjennomføre observasjon av ikke bare beslutningsprosessen, men også av selve gjennomføringen av å fjerne barnet fra hjemmet, uten at det innhentes fritt og informert samtykke fra de berørte partene. De hovedmomenter som fremkom på møtet oppsummeres som følger:

Forskningen gjelder en utsatt gruppe, og en vesentlig del av studien skal skje uten samtykke. Feltarbeidet tar sikte på å observere barn og voksne i en krisesituasjon idet barnet fjernes fra hjemmet. Kravet om fritt og informert samtykke er helt grunnleggende i forskningsprosjekter som inkluderer personer, og unntak fra kravene om informasjon og samtykke skal begrunnes godt (jf pkt 8 og 9 i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi). Unntak fra informasjonskravet skal begrunnes i a) forskningens verdi, b) mangel på alternativer og c) rette seg etter krav formulert i pkt 5-9. Unntak fra krav om samtykke kan skje der forskningen ikke innebærer fysisk kontakt med forsøkspersonene, opplysningene som behandles er lite sensitive og der forskningen har en klar nytteverdi som overstiger ulempen som kan påføres den inkluderte.

Temaet i prosjektet er interessant og viktig, men det er alvorlige mangler i beskrivelsene av hva som skal skje, og i begrunnelsen av hvorfor det er viktig å gjøre det slik. Ikke minst må det begrunnes mye bedre hvorfor forskeren skal være til stede ved akuttvedtakene. Henvender er svært generell når det gjelder hva som kan være samfunnsnytten av dette prosjektet.

Det er også mangler i beskrivelsen av hvordan observasjonen i akuttsituasjoner skal gjøres i praksis, og lite refleksjon rundt risikoen for merbelastning for de involverte, for eksempel om forskerens nærvær kan bidra til å eskalere en allerede alvorlig situasjon. I alle tilfeller er det vesentlig at forskerne reflekterer over hvordan risikoen for å påføre alvorlige krenkelser og belastninger kan minimeres.

Komiteen synes dessuten ikke at det er argumentert overbevisende for at observasjon uten samtykke er den eneste løsningen. Det bør for eksempel vurderes om rapporter og logger fra barnevernsvakten og intervjuer med de berørte i etterkant er vel så gode metoder for å innhente kunnskapen man er ute etter.

Dersom samfunnsnytten av prosjektet synes svært god og det kan argumenteres for at det ikke finnes gode alternativer for å innhente kunnskapen, og krav om fritt og informert samtykke dermed ikke kan innhentes i forkant, er det likevel viktig at de berørte informeres i etterkant om hvorfor de ble observert uten samtykke. De må også få mulighet til å trekke seg fra studien.

Det er ikke samsvar mellom prosjektbeskrivelsen og meldeskjemaet til NSD. I meldingen til NSD er det krysset av for at prosjektet ikke vil samle inn indirekte personidentifiserende personopplysninger, samtidig som omfattende og detaljerte opplysninger om foreldrene skal registreres i skjema basert på informasjon fra barnevernstjenesten. Dessuten er skjemaet som skal brukes som forbilde for spørreskjema for foreldre såpass detaljert at det muligens kan virke indirekte personidentifiserende. Foreldrene skal også fylle ut skjemaet sammen med en intervjuer. Videre står det at samtykke skal hentes inn, men dette er jo ikke tilfelle når det gjelder observasjonsdelen. I meldeskjemaet heter det at de skal samle inn data kun om de over 18 år, mens det planlegges å se på barnas journaler.
Det er også visse utfordringer knyttet til spørreskjemaet. Foreldrene skal ikke fylle ut skjemaet alene, men sammen med en intervjuer – dvs. at det ikke er anonymt. At utfyllingen foregår på denne måten, kan dessuten utgjøre et utilbørlig press; enkelte foreldre kan føle at de ikke har et fritt valg til å si ja eller nei, også avhengig av hvilket forhold familien har til barnevernet. Med betoningen av partnerskap mellom praktikere og forskeren, kan noen foreldre dessuten bli usikre på hvilken rolle intervjueren faktisk har. Det bør i langt større grad klargjøres hvilken rolle praktikerne skal ha og hvilken binding det er mellom praktikere og familiene.
En plan for å bringe informasjon om prosjektets resultater til dem det omhandler etterlyses.

2014/121: ”Leie eller eie? Boligetablering og boligbarrierer for lavinntektshushold”

Erling Sandmo orienterte

Prosjektet, som skal utføres som et post doc-prosjekt ved NOVA, handler om boligforhold for lavinntektsgrupper. Prosjektet består av to delprosjekter. Det første skal undersøke de mekanismene som bidrar til at lavinntektshushold som kjøper bolig fortsetter å eie. Det andre delprosjektet vil være en komparativ analyse av bolig- og boforhold blant lavinntekstshushold som eier og leier. De to undersøkelsene skal baseres på data fra en rekke kilder. Det opplyses om at delprosjekt I vil bygge på opplysninger om ca 35000 husstander, mens delprosjekt II studerer et utvalg på 350 000 husstander. Materialet vil til sammen gi detaljerte opplysninger på individnivå om inntekt, husholdningssammensetning, utdanning, arbeidsmarkedstilknytning, typer av stønader og overføringer, helseforhold, innvandringsbakgrunn og betalingsvanskeligheter. Bare prosjektleder vil ha tilgang til den fullstendige, sammenkoplede databasen og koplingsnøkkelen vil bli slettet ved utløpet av prosjektperioden.

De momenter som kom frem under orienteringen og i diskusjonen som fulgte, samlet seg i hovedsak om to hovedpunkter:

En stor del av opplysningene som planlegges innhentet i denne undersøkelsen, er av sensitiv art. Samtidig baserer den seg på så store utvalg at det er praktisk umulig å innhente informert samtykke Da blir det særlig viktig at begrunnelsen for å gjennomføre prosjektet er god, at det foreligger en mer stringent og eksplisitt begrunnelse for samfunnsnytten, og at det vises hvordan de opplysningene som skal innhentes, er nødvendige for å besvare forskningsspørsmålene. Komiteen anbefaler at inkludering av sensitive opplysninger begrunnes sterkere og at det redegjøres for hvilket nivå variablene skal brytes ned på.
Komiteen anbefaler en tydeligere plan for tilbakeføring av resultatene og at man må gjøre rede for hvordan man skal informere om prosjektet til allmenheten.