Referat fra møte i NESH 7. juni 2011
Sakene var blant andre diskriminerinsforskning i arbeidsmarkedet, forskning med barn som er pårørende og prosjekt om forskning på partnerdrap i Norge.
Til stede: Bjørn Hvinden (komiteleder), Ove Jakobsen, Einar Spurkeland, Anne Gjelsvik, Lisbeth Øyum, Marit Anne Hauan
Fra sekretariatet: Hallvard Fossheim, Lise Ekern (under første del av møtet)
Ekstern deltaker: Hilde Wisløff Nagell (under punkt 2 på dagsorden)
Meldt avbud: Ingegerd Holand, Knut Martin Tande, Hilde Pape, Arne Tostensen, Lynn Nygaard, Elin Thuen
Referat: Hallvard Fossheim
1 Konstituering av møtet
Bjørn Hvinden annonserte at diskusjon om Fagerbergutvalgets rapport (punkt 10 på dagsorden) utsettes til neste møte fordi Nasjonale forskningsetiske komiteer nettopp har mottatt brev som høringsinstans som må ligge til grunn for diskusjonen, og at diskusjon om bruk av lekkede dokumenter (punkt 11 på dagsorden) utsettes til neste møte fordi Lynn Nygaard (forfatter av det tilgrunnliggende dokumentet i saken) ikke kan stille på dagens møte. Innkalling og revidert dagsorden ble godkjent. Spørsmål om habilitet ble reist, og Lisbeth Øyum meldte seg inhabil til 2011/76 (punkt 8 på dagsorden).
2 Revisjon av retningslinjer
Hilde Nagell orienterte om prosessen ved forrige revisjon. Hun forklarte at beslutningen om å foreta en revisjon var motivert av konkrete saker, av lovendringer og av tematiseringer fra NESH sin side av forskningsetiske utfordringer. Sentralt i prosessen stod (i) en oppdeling av komiteen i grupper på 3-4 personer som tok for seg utvalgte punkter, og som også møttes separat 3-4 ganger for å arbeide med sine problemstillinger, og (ii) en todagers felles workshop der hele komiteen viet seg til intenst arbeid med å gjennomgå hvert punkt og samtidig fokusere på at helheten er konsistent og gjennomført i utforming. For en vellykket prosess er det vesentlig (iii) å sette av nok tid og energi mot slutten til å ta alvorlig, og forholde seg til innspill som kommer fra de forskjellige høringsinstansene på en reflektert måte som viser at innspillene er tatt på alvor.
Sentrale momenter fra presentasjonen var som følger.
- Det er viktig å huske gjennom hele prosessen at retningslinjene også skal utgjøre en kodifisering av praksis. Dette betyr at retningslinjene skal forbli gjenkjennelige i forskningsmiljøene, og at radikale revisjoner bør unngås til fordel for gradvise endringer.
- Det opprinnelige dokumentet må tas alvorlig som utgangspunkt, og alle avvik må være godt begrunnet og rettferdiggjort. Samtidig må revisjonen gjennomføres uten at produktet til sammen øker mye i tekstmasse.
- Grenseoppgangen til lovverk må være bevisst, ikke bare for å unngå uforvarende å peke i andre retninger enn loven, men også f eks fordi det noen ganger kan være grunn til å utdype mer enn det som gjøres i en lovparagraf, og utdype nærmere begrunnelsene for ulike forskningsetiske normer.
- Hva som er anbefalelsesverdig terminologi kan endre seg over tid, og dette må tas høyde for i utformingen.
- Betydningen av å unngå ukontrollert vekst i retningslinjene kan også gjøre det aktuelt i noen tilfeller å utvikle egne retningslinjer for temaer/problemstillinger som viser seg komplekse og viktige.
- Man bør ha et reflektert forhold til antall kryssreferanser. Slike referanser kan reduserte lesbarheten.
- Retningslinjene som helhet har en overordnet struktur (A-F). Alle tillegg bør også ta høyde for denne.
- Det er viktig å tone ned idiosynkratisk engasjement fra enkeltmedlemmer: Produktet skal være gjenkjennelig og akseptabelt for forskersamfunnet, ikke kun for ett eller en håndfull komitemedlemmer.
- Husk i arbeidet på hvem retningslinjene skal brukes av: komitemedlemmer og forskere.
I diskusjonen kom det frem at det i høringsrunden kom inn mange grundige svar, som avstedkom viktige endringer i retningslinjene. Det ble vektlagt at så mange relevante instanser som mulig burde inkluderes i denne prosessen. Mer generelt er det viktig å få klart frem at retningslinjene ikke kommer fra en komité som står over forskerne, men kodifiserer god praksis i forskermiljøene selv.
Et forslag er, i forlengelsen av revisjonen, også å lage en sjekkliste som kan komplementere retningslinjene. F eks kunne man ha 10 korte punkter til hver bokstav. Et annet er å lage små veiledningshefter om utvalgte tema.
Det er av betydning at man også i revisjonsprosessen tenker på retningslinjenes bruk i undervisning.
3 Orientering fra sekretariatet
Lise Ekern orienterte om hvilke mediesaker som kunne være av særlig interesse den siste tiden. Hallvard Fossheim orienterte om henvendelser til sekretariatet, om NEMs svar i sak 2011/20 på bakgrunn av NESH sitt innspill, om arbeidet ved universitetet i Dar es Salaam, om behovet for retningslinjer i barneforskning og en relevant prosess initiert av Childwatch og om henvendelse fra NKVTS til neste møte (2011/51).
4 2011/38: Søsken av syke barn
Ove Jakobsen orienterte. Til sammen kom følgende hensyn frem i orientering og diskusjon.
Prosjektets skal etablere ny kunnskap om barns opplevelse av at søsken blir alvorlig syke. Et siktemål er at slik kunnskap skal bidra til bedre behandling og rutiner i forhold til pårørende barn i slike tilfeller. Den prosjekterte fremgangsmåten er å intervjue barn ned til en alder av 10 år maksimalt fem år etter at en bror eller søster hadde kreft, om forskjellige sider ved deres opplevelser den gangen i forhold til familie, skole, fritid og sykehus. Kun barn med søsken som har overlevd kreften, skal være med i utvalget. Ifølge det foreslåtte opplegget skal hvert intervju ta 2-3 timer.
NESH legger til grunn for sin diskusjon at forskningsetiske sider ved prosjektet som angår personvern, f eks i utvelgelsesprosessen og i lagring av data, dekkes fra NSD sin side. Vi tar kun stilling til spørsmål om velferden til dem det forskes på, som definert i henvendelsen fra NSD i forhold til alder og intervjuguidens (og dermed intervjuenes) karakter.
Det er viktig at barn får komme til orde i forskning på disse spørsmålene. Samtidig er det spesielle utfordringer knyttet til slik forskning, både fordi det dreier seg om barn, og fordi det dreier seg om barn som har vært gjennom en etter all sannsynlighet tung og vanskelig periode knyttet til alvorlig sykdom hos søsken.
Dokumentasjonen fra studenten vitner om en potensielt uavklart holdning til det sentrale spørsmålet om mulige uheldige effekter på enkelte av de barna som blir involvert. Brevet behandler dette spørsmålet bl.a. ved å si både at noen barn vil kunne oppleve et slikt intervju som positivt (s3), og at de uansett trolig snakker om disse erfaringene allerede. At det for noen kan være bra å få snakket om dette er ikke et svar på problemet hvis det for andre kan være ille. Og selv i de tilfellene der barna snakker om dette allerede, har de ikke dermed nødvendigvis snakket fokusert om det med en fremmed, utspørrende voksenperson (som så forsvinner) over lengre tid. Det henvises videre til én fagperson, som ikke kjenner prosjektet i detalj, som har sagt at hun ser ”faren for retraumatisering som begrenset i mitt prosjekt” (brevet, s3). Dette er heller ikke noe tilfredsstillende svar, fordi det langt fra utelukker slike virkninger.
Dokumentasjonen tilbyr ingen informasjon om hvordan man har tenkt å håndtere vanskelige situasjoner som måtte oppstå, enten under intervjuet eller senere. Det kan f eks tenkes at et barn blir fortvilet, bryter sammen eller begynner å hylgråte. Det kan heller ikke utelukkes at intervjuene kan ha uheldige virkninger på lengre sikt—f eks fordi barnet er blitt brakt til igjen å tenke på vonde ting som var fortrengt, eller fordi barnet føler at det har gjort noe galt ved å fortelle en utenforstående om ting som kan være en kritikk av mor og far. En ytterligere komplikasjon kan være at kreft dessverre kan komme tilbake, slik at de leie opplevelsene blir reaktualisert på enda flere utforutsette måter.
NESH anser både intervjuguidens detaljeringsgrad og den prosjekterte varigheten på 2-3 timer som for massiv. Når det gjelder omfang og detaljeringsgrad i guide og opplegg mer generelt, er en voksen person gjerne sliten etter ca en times semistrukturert intervju. Siden det her er snakk om barn, som i tillegg skal snakke om vanskelige og tunge ting, bør en unngå at disse intervjuene vil vare særlig lenger.
En forsvarlig gjennomføring også av en modifisert versjon av prosjektet fordrer selvfølgelig dyktighet og erfaring hos den som skal utføre intervjuene. NESH legger derfor vekt på at studentens relevante erfaring regnes som bred. I tillegg vil NESH, på bakgrunn av refleksjonene omkring risiko for vonde opplevelser forbundet med studien, anbefale at ytterligere relevant kompetanse involveres aktivt. Et avgjørende ansvar for forsvarlig gjennomføring ligger hos veileder.
Intervjuguiden bærer preg av å være krevende/voksen mht den type emner det spørres om. Også formuleringer utenfor guiden bærer preg av en tro på at unge barn normalt vil ha grundig forståelse f eks av forskjellen mellom en intervjuer og en ”voksen som skal korrigere eller rettlede dem” (Prosjektbeskrivelsen s11), og vil være i stand til i tilstrekkelig grad å artikulere ubehag når de konfronteres med en fremmed voksenperson som over en lang enkeltperiode vil ha informasjon om emner som kan være meget ømtålige for barnet. F eks sies det i brevet at ”[j]eg vil også tro at de [barna] som eventuelt er usikre på sin egen reaksjon, men likevel ønsker å delta har vurdert dette opp mot muligheten og retten til å ikke svare på spørsmål de ikke ønsker å si noe om” (brevet, s3). Her tillegges barn refleksjoner omkring usikkerhet mht reaksjoner i fremtidige og ukjente settinger, begreper om rett, og evne til å sette egne grenser som man er komfortabel med for meddelelser til voksenperson/autoritet, på forhånd eller underveis. Enkelte barn kan ha en slik grad av reflektert selvsikkerhet i forhold til omverden og egne valg. Men det er trolig ikke normen blant de yngre. Dette bør tas tydelig høyde for i den endelige utformingen av prosjektet. Dette kan delvis gjøres ved å lage en mer operativ intervjuguide, som også i større grad viser hvordan den faktiske interaksjonen er tenkt å foregå, og hva som er hovedpostene som først og fremst ønskes dekket i alle intervjuer.
Dokumentasjonen gjør det ikke klart hva som skal regnes som et signal eller minimalt nei fra barnet til videre oppfølging av spørsmål eller tema. NESH legger til grunn at f eks det at barnet snakker seg bort fra et tema må kunne tas som tegn på at barnet ikke ønsker å gå videre med temaet, og at slike signal må respekteres.
Oppsummering: NESH sin konklusjon er at dette er viktig forskning, som det vil være etisk forsvarlig å gjennomføre med visse modifikasjoner. (i) Gitt de nevnte problematiseringer, kan NESH ikke se at det er tilstrekkelig godtgjort å inkludere barn ned til 10 års alder, og vil i lys av dette foreslå en nedre grense på 12 år. (ii) Vi kan heller ikke se at intervjuer som går langt utover ca en times varighet er tilrådelig. (iii) Det er viktig at det i gjennomføringen aktivt involveres relevant kompetanse fra psykologi/psykiatri utover studentens egen kompetanse, både med hensyn til best mulig gjennomføring av intervjuene og som et sikkerhetsnett for det tilfelle at noe uforutsett måtte skje. (iv) NESH vil oppfordre til at det på forhånd utvikles en revidert intervjuguide som også har med et nivå som i større grad viser hvordan man skal interagere med barna.
Vedtak: Fossheim utarbeider et utkast til svarbrev som sendes på sirkulasjon i komiteen før utsendelse.
5 2011/46: Diskrimineringens art og omfang
Bjørn Hvinden orienterte. Til sammen kom følgende hensyn frem i orientering og diskusjon.
Henvendelsen angår et prosjekt som utgjør en videreføring av et prosjekt NESH behandlet i 2008-2009 (sak 2008/139). Det opprinnelige prosjektet angikk situasjonstesting. Videreføringen går ut på i en fase 1 å benytte korrespondansetesting for å avdekke diskriminering fra arbeidsgivers side i den første, brevbaserte fasen i ansettelsessaker. Dette innebærer å sende to søknadsbrev med fiktive avsendere til stillingsutlysninger, der den eneste markante forskjellen mellom de to søknadene er om navnet til søkeren er norsk eller pakistansk/bosnisk/somalisk. Det skal interveneres i 750 stillingsutlysninger på dette viset. I en fase 2 skal man kontakte arbeidsgiverne, som blir informert om sin rolle i prosjektet og spurt om de er villige til å intervjues; i disse kvalitative intervjuene skal man søke å artikulere arbeidsgivernes motivasjoner og forklaringer i forhold til den aktuelle ansettelsesprosessen. Videreføringen skal fokusere på utvalgte yrkesgrupper med høyere utdanning, og skaffe empiri fra Oslo, Bergen og Stavanger. Også betydningen av hull i arbeidskarrieren i forhold til navn skal undersøkes.
NESH hadde en lang behandling av det opprinnelige prosjektet i 2008-2009. Man anså metodikken som forskningsetisk meget problematisk, men konkluderte med at viktigheten av denne kunnskapen om diskriminering, i kombinasjon med andre krav og forutsetninger (ikke minst godgjøringen av at resultatene ikke kan forventes å oppdrives på etisk sett mindre problematisk vis), gjorde det akseptabelt å gå mot kravet om informert samtykke.
Vurderingen fra 2008-2009 legges også til grunn for dagens vurdering i NESH. Det er likevel enkelte vesentlige problemstillinger som nå må svares for i ny form av forskerne som vil gjennomføre dette prosjektet.
1. Den aktuelle videreføringen utgjør strukturelt sett en mildere form for inngripen, siden det denne gangen kun skal innsendes søknadsbrev før eventuelt intervju. Det er likevel verd å bemerke at det ikke ganske enkelt er slik at videreføringen dermed på alle vis er mindre problematisk. Ikke minst var forrige undersøkelse noe av et unikum i norsk sammenheng; mens med en gjentakelse risikerer man en større undergraving av tilliten til forskningen, i den forstand at brudd på kravet om samtykke, kombinert med aktivt bedrag, nå ikke lenger er å anse som et nærmest enkeltstående tilfelle, men angår anvendelse av et knippe metoder som går igjen. Videre er det også slik at selv om denne videre forskningen utdyper bildet mht diskriminering, kan det også med en grad av rimelighet sies at videreføringen på ett vis ikke har den samme betydning som det opprinnelige prosjektet: Mens det opprinnelige prosjektet dramatisk kan gi tilgang til mørketall som er av stor betydning for å forstå og håndtere en viktig form for rasisme i Norge i dag, blir forskningsspørsmålene i denne (og fremtidig?) oppfølging mer utdypende, detaljert og finslipt.
2. Betydningen av det foregående momentet forsterkes av at resultatene fra det opprinnelige prosjektet ikke er offentliggjort, slik at det er vanskelig for utenforstående å vurdere tilleggsverdien av en ytterligere belysning av omfanget av diskriminering ved hjelp av den anvendte metoden.
3. Selv om en oppdeling i regioner og bransjer vil kunne gi mer detaljerte resultater, er det et stort ansvar i formidlingen av resultatene—populært så vel som faglig—å sørge for at man ikke gjør seg skyldig i å bidra til stigmatisering av en snevrere, identifiserbar gruppe. En tilstøtende utfordring er å ha tenkt gjennom strategier for formidling av resultater som f eks måtte tilsi at en gitt region utmerker seg negativt; slike generaliseringer kan i sin mest dramatiske form ha ringvirkninger i form av f eks endrede bosettingsmønstre som forverrer den opprinnelige situasjonen. Hvor komplekse de enn er, har man som forsker og formidler et ansvar i forhold til forvaltningen av slike fakta og korrelasjoner.
4. I forlengelsen av dette er det også rimelig å forvente fra forskerteamets side en reelt utarbeidet idé om hvordan stat og samfunn skal kunne nyttiggjøre seg den ervervede kunnskapen. Dette kravet henger sammen med at det kun er samfunnsnytten som kan rimeliggjøre anvendelsen av bedrag i det aktuelle forskningsdesignet. Det er derfor et rimelig krav at forskerne er i stand til å forsvare prosjektets samfunnsnytte også utover mer generelle påstander. Mens forrige punkt angikk hva forskerne selv skal gjøre med resultatene, angår dette punktet hvordan man rimelig kan forvente, og bidra til, at stat og samfunn forvalter resultatene på en hensiktsmessig måte.
5. Det er viktig at informasjonen som kommer til de berørte arbeidsgiverne i etterkant, på en så god måte som mulig gjør det klart hvorfor denne metodikken er brukt, og den forventede betydningen av resultatene. På det mer praktiske plan er det selvsagt også viktig at sannheten meddeles så raskt som mulig, for å unngå negative effekter (økonomiske så vel som psykologiske) for individer og bedrifter/institusjoner.
6. Et spørsmål som hefter ved intervjufasen, er i hvilken grad det er de reelle motivasjonene og begrunnelsene som kommer frem. Vår tendens til etterrasjonalisering på tvers av reelle motiver er det forsket en del på, og mye tyder på at vår tilgang til de egentlige beveggrunner ofte ikke er videre utstrakt, særlig i tilfeller der handlingene det spørres om er å anse som irrasjonelle eller umoralske. Det er viktig for verdien av det inneværende prosjekt at dette problematiseres mht resultatenes validitet og gehalt.
Vedtak: Fossheim utarbeider et utkast til svarbrev som sendes på sirkulasjon i komiteen før utsendelse.
6 2011/68: Partnerdrap i Norge 1980-2009
Lisbeth Øyum orienterte. Til sammen kom følgende hensyn frem i orientering og diskusjon.
Prosjektet skal kartlegge utførte partnerdrap i Norge 1980-2009 i forhold til en serie faktorer (alder, samlivsbrudd, tidligere dommer osv). Faktorene er satt sammen med henblikk på tilsvarende kvantitativ forskning som eksisterer internasjonalt, og skal skaffes til veie fra rettsdommer og fra KRIPOS’ arkiv. Hensikten med forskningen er å bidra primært til forebygging av partnerdrap, dernest til forbedring av rettspsykiatrisk praksis og behandling av forøvere.
NESH legger til grunn for sitt svar at konsesjonsplikten vurderes av Personvernombudet eller evt. Datatilsynet. NESH understreker også for ordens skyld at det er gjeldende versjon av prosjektet, helt frikoplet fra bruk av rettspsykiatriske vurderinger og evolusjonsteoretiske betraktninger, som kommenteres. Gitt disse betingelsene, anser NESH de følgende dimensjoner ved den prosjekterte studien som forskningsetisk utfordrende.
Samfunnsnytte
I utgangspunktet synes det klart at en bred kvantitativ kartlegging av risikofaktorer bak partnerdrapssaker innebærer et stort potensial for samfunnsnytte. Et forskningsetisk hovedproblem med prosjektbeskrivelsen og tilhørende dokumentasjon NESH har fått seg forelagt, er imidlertid at det ikke gis noen overbevisende presentasjon av denne forventede samfunnsnytten. Henvisning til et politisk vedtak om at kartlegging skal finne sted (tiltak 34 i rapporten Vendepunkt) utgjør heller ikke en slik presentasjon. Det går frem av dokumentasjonen at dette er et ankepunkt som henvender tidligere er blitt forespurt om av andre instanser.
En godtgjøring av samfunnsnytte må kunne (1) peke på hvordan det planlagte prosjektet er egnet til å frambringe ny og mer sikker kunnskap om risikofaktorer for partnerdrap i forhold til det man i dag mener å vite slike faktorer, og (2) ut fra denne forventede forbedrede kunnskap skissere hvordan prosjektresultatene kan bidra til redusert forekomst av partnerdrap. (Subsidiært kunne en godtgjøring argumentere for sammenhengen mellom forventede resultater av den prosjekterte studien og sannsynlig forbedring av rettspsykiatrisk praksis eller behandling av forøvere, men hovedfokus i dokumentasjonen fra henvender er frekvensen av partnerdrap.) NESH anser at det er prosjektets faglige kvalitet og originalitet som vil kunne sannsynliggjøre en samfunnsnytte som i sin tur kan rettferdiggjøre fravikelse av kravet om innhenting av samtykke. Henvender bør derfor revidere den samlede prosjektbeskrivelsen for å tydeliggjøre prosjektets faglige kvalitet og originalitet.
Selv om den prosjekterte studien f.eks. skulle påvise sterke korrelasjoner mellom partnerdrap og visse konfigureringer av identifiserte risikofaktorer, vil det stadig være uklart hvordan, eller hvorvidt, dette kan bidra til bedre forebygging av partnerdrap. Det er f eks å anta at studien må komplementeres med andre studier som inkluderer grupper som den studerte forøverpopulasjonen kan sammenliknes med. En slik argumentasjon, som tydelig plasserer prosjektet i forhold til andre studier som evt. må gjennomføres for å oppnå direkte samfunnsnytte, bør tilveiebringes. NESH vil i denne sammenheng også oppfordre henvender til i dialog med sin veileder å drøfte om det ville styrke prosjektet å inkludere grupper forøverpopulasjonen kan sammenliknes med.
Kompetanse
En annen faktor som er helt vesentlig for en metodologisk fullgod gjennomføring, og dermed for samfunnsnytte, er at all relevant kompetanse er tydelig integrert i prosjektet. Dokumentasjonen demonstrerer ikke at spisskompetanse i kvantitative metoder eller statistikk er sentralt representert i prosjektet. Den viser heller ikke entydig at henvender, som selv er PhD-student, for tiden har en veileder med relevant faglig profil som aktivt tar del i prosjektet. Begge deler synes påkrevet for en studie av dette slaget.
Personvern
Personvernhensynet er det som i denne studien aksentuerer behovet for å godtgjøre samfunnsnytten, i og med at samfunnsnytte og personvern er to hensyn som i vurderingene er satt opp mot hverandre for avveining. NESH kan kun tale rent hypotetisk om akkurat dette punktet, da informasjonen ser ut til å kunne tolkes på flere vis. Den samlede informasjonen bør være av en slik art at det ikke lar seg gjøre å gå fra aggregert nivå til identifisering av enkeltindivider, heller ikke når data basert på de anonymiserte dommene og den anonymiserte informasjonen fra KRIPOS-arkivet sammenstilles. Ved å sammenstille eksisterende informasjon fra to ulike kilder kan man potensielt øke mulighetene for identifisere personer, selv om det er anonymiserte data som er stilt sammen.
Også formidling av eventuelle forskningsresultater fra en slik studie er relevant for personvernhensynet. Selv om dommene er offentlig tilgjengelige, og til og med sensitiv informasjon om flere av sakene kan spores opp på internett, fritar dette ikke forskeren fra ansvaret som ligger i at man gjennom sin forskning rekontekstualiserer informasjonen. Det kreves etisk refleksjon for å unngå stempling eller stigmatisering av personer eller grupper som kan forbindes med de identifiserte risikofaktorene. Prosjektbeskrivelsen problematiserer i for liten grad hensyn til tredjeparter i forhold til ofre og forøvere (kanskje særlig deres barn, dernest foreldre og andre). Hensyn til alle involverte personer er av betydning i formidlingsfasen, også utover mulig reidentifisering på individplan.
Krav til samtykke
Vi viser til Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi § 9, hvor det heter at ”[s]elv om informert samtykke er den klare hovedregelen også i prosjekter hvor deltakerne ikke selv deltar aktivt, kan unntak fra kravet om informert samtykke i visse tilfeller være aktuelt i situasjoner der forskningen ikke innebærer fysisk kontakt med forsøkspersonene, opplysningene som behandles er lite sensitive, og der forskningen samtidig har en nytteverdi som klart overstiger ulemper som kan påføres den enkelte”. Et hypotetisk svar på spørsmålet om det kan være forskningsetisk forsvarlig å gjennomføre studien uten å innhente samtykke der det lar seg gjøre å kontakte personene, forutsetter at tre betingelser er oppfylt. For det første er det en forutsetning at samfunnsnytten av prosjektet er eksplisitt godtgjort ut fra prosjektets kvalitet og originalitet (punktet ”Samfunnsnytte”, over). For det andre er det en forutsetning at den relevante kompetanse og faglige forankring for en fullgod gjennomføring av prosjektet er til stede (punktet ”Kompetanse”, over). Dette andre punktet er først og fremst en pendant til kravet om samfunnsnytte, siden samfunnsnytten av resultatene avhenger av at relevant faglig kompetanse er på plass. For det tredje er det en forutsetning at den samlede informasjonen er av en slik art at den ikke identifiserer enkeltindivider, heller ikke når dommene og informasjonen fra KRIPOS-arkivet sammenstilles (punktet ”Personvern”, over). Dette tredje punktet utgjør en konkretisering av kravet om at opplysningene skal være lite sensitive, her forstått som lite sensitive i forhold til enkeltindivider.
Konklusjon
NESH stiller seg positiv til å vurdere en bearbeidet fullstendig prosjektbeskrivelse som redegjør for de nevnte momenter (samfunnsnytte, kompetanse og personvern). NESH anser det som viktig at det blir gjennomført god og samfunnsnyttig forskning på fenomenet partnerdrap i Norge.
Vedtak: Fossheim utarbeider et utkast til svarbrev som sendes på sirkulasjon i komiteen før utsendelse.
7 2011/76: Forskningsetikk i PhD-utdanning
NESH har mottatt en henvendelse fra NENT. NENT vil gjennomføre en kartlegging av undervisningsopplegg i forskningsetikk på PhD-nivå i Norge. NENT ønsker deretter å spre erfaringer og beste praksis til relevante miljøer, primært blant dem som forsker på eller underviser i forskningsetikk, programansvarlige og veiledere.
NESH stiller seg entydig positive til henvendelsen fra NENT. Vi setter stor pris på initiativet, og vil også være interessert i å bidra på seminarer og liknende. Vi anser det også som en mulighet at liknende tiltak på MA-nivået på sikt kan utgjøre en fase 2.
Vedtak: Fossheim utarbeider et utkast til svarbrev som sendes på sirkulasjon i komiteen før utsendelse.
8 2011/74: Spørsmål om habilitet NFR
Før behandling av saken erklærte Lisbeth Øyum seg inhabil i saken. Begrunnelsen er at hennes institusjon, SINTEF, har påklaget saksgangen i denne utlysningen overfor NFR.
Anne Gjelsvik orienterte. Til sammen kom følgende hensyn frem i orientering og diskusjon.
Henvendelsen fra Handelshøyskolen BI tyder på flere tette koplinger mellom noen av søkerne til NFR-programmet FORFI (Kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken) og individer i programstyre, ekspertpanel og administrasjon i det samme programmet. Ønsket er at NESH følger opp saken.
Spørsmål om saksbehandling og spørsmål om NESH er rette instans bør skilles fra hverandre i denne saken. Når det gjelder sistnevnte, er det rimelig å konkludere at NESH er rette instans, selv om det også er å bemerke at henvender i tillegg bør henvende seg til klageutvalget i NFR. Dette er henvender blitt anbefalt å gjøre.
Spørsmålet om habilitet i saksbehandling bør også skilles tydelig fra de rent faglige spørsmål om fagvurderinger i saken. En vurdering av sistnevnte ville kreve en fullstendig og grundig gjennomgang av alt faglig bakgrunnsmateriale som er blitt introdusert i saksbehandlingen, samt benyttelse av faglig spisskompetanse for å vurdere de forskjellige søkernes produkter. Dette er ikke en behandling NESH har ressurser til å gjennomføre. Det er uansett tvilsomt om det ville være NESH sin oppgave å gjennomføre en slik gjennomgang.
NFR har grundige retningslinjer for vurdering av habilitet i saksbehandling. Disse reglene inkluderer både objektive kriterier og grunnlag for skjønnsvurdering som etablerer mulige gråsoner.
Materialet NESH er blitt forelagt tyder på sterk faglig nærhet mellom administrasjon, programstyre, ekspertpanel og noen av søkerne. Dette gir grunn til å reise spørsmål om det har foreligget inhabilitet, og til at saken følges opp.
Oppfølgingen fra NESH vil i aller første runde gå ut på å henvende seg til NFR og be om å få tilsendt følgende informasjon om saksbehandlingen i FORFI-programmet inneværende år.
- Orientering om saksbehandlingen i saken
- Referater fra alle møter som er holdt i forbindelse med denne utlysningen
- I den grad det ikke måtte dekkes av (1) eller (2): oversikter over hvilke personer som var med på hvilke deler av behandlingen, hvem som eventuelt erklærte seg inhabile når, om og når evt. konkurranseinhabilitet ble drøftet eller avgjort i saksgangen, og hvilke hensyn som lå til grunn for samtlige avgjørelser angående habilitet
- Orientering om klagebehandling i saken
- Orientering om resultat av klagebehandling i saken når dette foreligger
En relevant saksopplysning er det at NESH nettopp har mottatt en henvendelse fra IRIS (International Research Institute of Stavanger) som dreier seg om den samme saksbehandlingen.
Vedtak: Fossheim følger opp saken med en henvendelse til NFR.
9 2011/79: What makes your neighborhood a special place?
Einar Spurkeland orienterte. Til sammen kom følgende hensyn frem i orientering og diskusjon.
Henvender, Lucas Griffith, er PhD-student ved UiS. Han har utformet en spørreundersøkelse som han ønsker NESH sin respons på.
NESH har de følgende fem anbefalinger på grunnlag av den innsendte dokumentasjonen.
- Skjemaet ber om kombinasjon av alder, kjønn og avkryssing av bosted på detaljert kart. Til sammen kan dette gi identifisering på individnivå. Henvender meddeler at han har vært i kontakt med NSD, og NESH ber om at han forelegger dem disse faktorene spesifikt, om det ikke allerede er gjort.
- Når man ber noen om å bidra til forskning, skal man normalt meddele dem hva som er formålet med forskningen. Dette er informasjon som bør inkluderes i informasjonsskriv til deltakerne. Utformingen av skjemaet kan også skape inntrykk av at deler av prosjektet utgjør en markedsundersøkelse for den lokale handelsstanden; dette skal det i så fall informeres om.
- Fokuset på iPad’en man kan vinne er på den voldsomme siden. Det anbefales at i hvert fall bildet av iPad’en fjernes fra informasjonsskrivet.
- Henvisningen i informasjonsskrivet til Nasjonale forskningsetiske komiteer bør fjernes. Nasjonale forskningsetiske komiteer har ingen personvernbestemmelser, men slike bestemmelser inngår i personopplysningsloven som medforvaltes av NSD.
- Når det gjelder samtykket, bør samtykke til å bli sitert ikke komme som en overraskelse på deltakere etter at de har samtykket til å bli intervjuet. Enten bør de to slås sammen, eller så bør man i samtykket til å bli intervjuet gjøre oppmerksom på at enkelte senere vil bli spurt om de også vil samtykke til sitering.
Vedtak: Fossheim utarbeider et utkast til svarbrev som sendes på sirkulasjon i komiteen før utsendelse.
10 Eventuelt
På forespørsel fra Hallvard Fossheim konkluderte komiteen med at man nå er rede til å forsøke å gjennomføre et tilfelle av saksbehandling per e-post ved behov. Forsøket vil avbrytes og utsettes til førstkommende møte om noen finner at behandlingsformen kommer til kort.
På forespørsel fra Hallvard Fossheim konkluderte komiteen med at man fra nå av vil sørge for at alle forhåndsnotater til saker aktivt refererer til de relevante punkter i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Dette vil også være svært nyttig med henblikk på den forestående revisjonen av retningslinjene.