Referat fra møte i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger 5. september 2013

Til stede: Anne Karin Hufthammer (leder), Jon Kyllingstad, Finn Audun Grøndahl, Ingrid Sommerseth, Dag Brusgaard, Ingegerd Holand, Tora Hultgren, Nils Anfinset

Fra sekretariatet: Lise Ekern, Hallvard Fossheim (referat)

Meldt frafall: Unn Yilmaz, Birgitte Skar

Møtet fant sted i Prinsens gate 18, Oslo, kl 10:00-14:30. Før konstituering var Elisabeth Iregren invitert til å holde foredraget ”Anatomiska och arkeologiska samlingar i Sverige”, med påfølgende diskusjon.

1 Konstituering av møtet

Innkalling og dagsorden ble godkjent.

Spørsmål om habilitet ble reist, og ingen meldte seg som inhabile i sakene på dagsorden.

2 Orientering fra sekretariatet

Ekern oppdaterte om nyhetssaker. Fossheim orienterte om lansering av boken Forskeres taushetsplikt og meldeplikt, forestående møte om Big Data, et brev fra departementet, utgivelsen av de nye retningslinjene og en henvendelse fra Institutt for medisinske basalstudier.

3 SAK 2013/95: Påskeøyas skjeletter

Bakgrunn

Kyllingstad orienterte om henvendelsen. Det følgende er momenter fra orienteringen og den påfølgende diskusjonen.

Henvendelsen kommer fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Prosjektet skal belyse spørsmålet om Påskeøyas opprinnelig bosetting. Den dominerende oppfatningen i dag er at Polynesia, inkludert Påskeøya, først ble befolket av mennesker som kom fra Sydøst-Asia. Samtidig er det enkelte holdepunkter for en tidlig kontakt også mellom de østlige deler av Polynesia, inkludert Påskeøya, og Syd-Amerika.

For å belyse dette spørsmålet ønsker Erik Thorsby, i samarbeid med Per Holck, å foreta undersøkelser av 12 hodeskaller som Thor Heyerdahl førte hjem fra Påskeøya i 1955-1956. De ønsker de å foreta C-14 datering og DNA-analyser av skallene for å finne ut om det finnes et ”amerindiansk” innslag i genpoolen.

Fremstillingen av prosjektet og dets bakgrunn og omfang er ulikt beskrevet i det innleverte Skjema for etisk vurdering og i prosjektskissen.

Ifølge skjemaet gjelder henvendelsen bare prøvetaking for C-14-datering. Dette sees som først ledd i prosjektet. Dersom disse dateringene tilsier at hodeskallene er fra før 1722, da de første Europeiske skip anløp øya, vil man gå videre med DNA-analyser og eventuelle Strontium-undersøkelser av fire av skallene som har intakte tenner, for å fastlå individets oppvekststed. I skjemaet beskrives prøvetaking for C-14-datering slik: Det tas små benprøver ”fra skallens basis eller fra nesehulen, evt. fra defekte områder på skallen, for ikke å skape synlige destruksjoner i skalleoverflaten.” Prøvene skal analyseres av Ångströmlaboratoriet i Uppsala.

Prosjektskissen beskriver hensikten med prosjektet mer generelt som ”å tidfeste når de første Amerindians kom til Påskeøya”, og ifølge prosjektskissen gjelder henvendelsen både prøvetaking for både C14-datering og DNA-analyser. Strontium-analyser nevnes ikke.

Ifølge prosjektskissen er undersøkelsen av hodeskallene del av et større prosjekt. Thorsby og samarbeidspartnere har tidligere foretatt ”genomiske HLA typebestemmelser” av blodprøver samlet inn fra individer på Påskeøya i 1971 og i 2008. Dette har gitt ”gode holdepunkter” for at ”Amerindians” ”kanskje” har vært på øya før 1722, og ”høyst sannsynlig” før 1846, da Polynesia ble utsatt for en serie ”peruvanske slavetokt som medførte mye ”gen-blanding”. Disse resultatene er allerede publisert.

Nå ønsker man å gå videre for å få mer sikre resultater. Blodprøvene fra 1971 og 2008 blir nå fullsekvensert for å finne ”genetiske polymorfismer som kan vise et tidlig bidrag av Amerindians”. Disse undersøkelsene er godkjent av den regionale forskningsetiske komité, og utføres av professor Eske Willerslev ved Senter for geogenetik ved Universitetet i København. Det er i denne sammenheng man også ønsker å gjøre fullsekvensering av DNA fra skjelettmateriale fra Påskeøya. Preliminære DNA-undersøkelser er allerede igangsatt med skjelettmateriale som er oppbevart ved Kon-Tiki-museet. Men det framholdes at dette materialet ikke er optimalt for denne typen DNA-undersøkelser. Derfor ønsker man også å undersøke hodeskallene som befinner seg i de Schreinerske samlinger.

Ifølge skjemaet ble disse hodeskallene, sammen med ”noe skjelettmateriale av ukjent sammensetning” tatt til Norge av Heyerdahls Påskeøya-ekspedisjon i 1955-56. Mens noe av skjelettmateriale er oppbevart ved Kon-Tiki-museet, har de aktuelle hodeskallene blitt gitt til Etnografisk museum, som den 25.september 1956 overførte dem (som en "gave") til Anatomisk Institutt, der de siden har vært del av De Schreinerske samlinger. Det hevdes at det ikke foreligger opplysninger om hvordan materialet er samlet inn, eller hvor på Påskeøya det stammer fra.

I henvendelsen legges det vekt på at Thor Heyerdahl var ”nøye” i ”etiske spørsmål” og at det derfor er ”vanskelig å tro at skallene ble erhvervet på uetisk vis”. Han var dessuten en ”berømt og meget aktet person blant den polynesiske befolkningen” som ”fulgte hans undersøkelser meget tett” og ”mente at hans Kon-Tiki-ferd hadde bidratt til å bekrefte deres egne sagn og teorier omkring polynesiafolkets tilblivelse”. Derfor ”utelukker” søkerne ”at Heyerdahl ville ha tilegnet seg disse skallene på uetisk vis, og antar at innsamlingen av dem ble gjort i full forståelse med øybefolkningen”. Samtidig framholdes det at det ikke finnes ”papirer som kunne bidra til å kaste lys over funnomstendighetene”.

Utvalgets vurdering

Utvalget finner at det aktuelle prosjektet har potensial i seg til å gi interessante konklusjoner, som vil kunne møtes med bred internasjonal interesse og engasjement også utenfor forskningsmiljøene—fra enkeltindivider, grupper, media og eventuelt også politisk hold. Dette forholdet bidrar også til at spørsmålet om proveniens om mulig i enda større grad enn det som ellers ville vært tilfelle, utmerker seg blant de forskningsetiske anliggender som er maktpåliggende å avklare i dette prosjektet.

Vi tillater oss å sitere pkt. 8, ”Hensynet til funnkontekst og proveniens”, fra de nyutgitte Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger (De nasjonale forskningsetiske komiteene, 2013):

Det er viktig at forskeren kjenner til omstendighetene rundt materialet og funnstedet. I enkelte tilfeller vil forskning på materiale av usikkert opphav innebære deltakelse i ulovlig eller uetisk aktivitet fordi materialet har utgjort del av en ulovlig økonomi, eller fordi det er ervervet på en måte som for eksempel innebærer overgrep mot individer eller grupper. Ukjent eller uklar proveniens vil svekke kvaliteten til prosjektet og vil i enkelte tilfeller gjøre resultatet verdiløst. Forskeren kan ikke fraskrive seg ansvar for denne siden ved sitt prosjekt.

Proveniensdimensjonen ved forskning på menneskelige levninger er av vesensbetydning ikke bare fordi kvaliteten på forskningsresultatene gjerne i stor grad avhenger av at opphav er identifisert. Forskningsetisk sett er avklaring av proveniens avgjørende fordi man som forsker plikter å kjenne til og ha gjennomført adekvate tiltak overfor den eller de aktører som med rimelighet kan sies å representere de personer eller grupper levningene stammer fra. Globalt er vi nå inne i en fase med en rekke store repatrieringssaker, som engasjerer mange og får bred omtale i media. Grupper og befolkninger hvis levninger tidligere er blitt samlet inn i samlings- og forskningsøyemed tar initiativ for bringe slikt materiale tilbake. I en slik sammenheng vil det være både etisk uforsvarlig og strategisk uheldig å initiere forskning på levninger innsamlet blant andre grupper og befolkninger uten først å gjøre sitt beste for å avklare opphav og ta rimelige skritt overfor den eller de representanter man kommer frem til.

Ifølge prosjektbeskrivelse og meldeskjema kjenner henvender ikke til hvordan Heyerdahl fikk tak i materialet, eller mer eksakt hvor det stammer fra. Det går også frem at henvender ikke har gått til skritt for å prøve å finne ut av dette. Utvalget vil på det innstendigste anbefale henvender å gjennomføre nødvendige undersøkelser for å bringe på det rene levningenes opphav før forskning på materialet igangsettes. Blant de fremgangsmåter som ut fra henvendelsen kan kan synes å være aktuelle for å bibringe den nødvendige informasjon, er undersøkelser ved Kon-Tiki-museet, det aktuelle museet i Chile , publikasjonene fra ekspedisjonen og personer som var involvert i Heyerdahls ekspedisjon eller senere forskning. Ikke minst er det tvingende nødvendig at man identifiserer og rådfører seg med rette instans i Chile/Påskeøya som representerer den relevante gruppen/befolkningen.

I konklusjon anbefaler utvalget altså at alle tiltak for å identifisere og komme i kontakt med de relevante instanser gjennomføres før prøvetaking som del av forskningsprosjektet initieres. Et unntak her vil være analyser som kan godtgjøres som nødvendige tiltak som kan bidra i oppklaringen av levningenes proveniens.

Utvalget ønsket også å understreke et underordnet moment i denne sammenheng: C14-metodens avvik mht materiale av nyere dato er gjerne ansett som stort. Skal destruktiv prøvetaking finne sted for å gjennomføre C14-analyser i identifiseringsøyemed, bør det på forhånd bekreftes at C14-metoden kan forventes å gi tilstrekkelig nøyaktige resultater til at de kan forventes å være nyttige.

4 SAK 2013/125: Fjerning av bein fra gård

Holand, supplert av Grøndahl, orienterte om henvendelsen. Det følgende er momenter fra orienteringen og den påfølgende diskusjonen.

Henvendelsen kommer fra Gudbrandsdalsmusea, som ber om avklaring omkring to spørsmål som angår tilfeller der man over tid finner mindre omfang av bein på eiendommen. Sitert fra henvendelsen:

  1. Kva skal gardbrukaren gjera med bein han finn innimellom, det dreier seg ikkje om store mengder
  2. Kan privatpersonar ta med seg slikt vekk frå funnstaden?

Utvalget vil først understreke at vi på grunnlag av den innsendte informasjonen utelukkende svarer på rent generelt grunnlag, og ikke har noen informert mening om det som måtte være tilfelle i den enkeltsaken som foranlediget henvendelsen. Det ligger også utenfor utvalgets mandat på eget initiativ å delta i forvaltningen av slike saker, eller å avklare juridiske elementer som eventuelt måtte være uklare i forbindelse med dem.

Henvender understreker at det er de mer generelle (”prinsipielle”) sider ved saken det ønskes tilsvar om. På et rent generelt grunnlag vil utvalget derfor fremholde følgende når det gjelder alminnelig saksgang og forvaltning i tilfeller der en over tid finner en del bein på et begrenset område.

Hvis det er rimelig å anta at det var en middelalderkirkegård på stedet, og at beina stammer fra den, er den et automatisk fredet kulturminne (jfr. kulturminneloven § 4 j). Hvis den er registrert som automatisk fredet, vil den være innført i Askeladden (Riksantikvarens database over fredete kulturminner) og publikumsutgaven Kulturminnesøk.

Gårdbrukeren vil normalt ha anledning til å bruke jorda slik vedkommende alltid har gjort (jfr. kulturminneloven § 3 annet ledd), men ikke til å gå dypere enn det som er gjort tidligere.

Det er universitetsmuseene som skal ta imot funn for fremtidig oppbevaring, men fylkeskommunene som er førstelinjeinstans med kompetanse til å ta imot melding om funn, vurdere funnet, befare funnstedet hvis nødvendig og gi finneren et svar om hva som videre skal skje. Viser en sak seg å gjelde middelalderlige kirkesteder, er det Riksantikvaren som evt. skal gi tillatelse til ytterligere inngrep i kulturminnet (såkalt dispensasjon).

Funnene bør ikke overlates til en privatperson, annet enn for å viderebringe dem til et museum.

Som generelle svar på de to spørsmålene i henvendelsen er altså oppsummeringen som følger:

  1. Gårdbrukeren bør melde funnene til fylkeskommunen, som så koordinerer hva som videre skjer med dem og med funnstedet.
  2. Funn bør ikke overlates til privatpersoner, med mindre spesielle omstendighetene taler for det og vedkommende straks leverer dem inn til nærmeste universitetsmuseum, med grundig angivelse av funnsted og -omstendigheter.

Utvalget var enige om at et svarbrev for ryddighetens skyld også skal sendes i kopi til fylkeskommunen.

5 Oppdatering om samarbeid med AI

Hufthammer informerte kort om et uformelt og sonderende møte med ledelsen ved AI. Hovedpunktene fra diskusjonen var en enighet mellom partene om å holde god kontakt, og at utvalget også i fremtiden vil motta til forskningsetisk vurdering forskningsprosjekter som angår materialet i samlingen; muligheten for at utvalget kan bidra i et eventuelt initiativ for å lage retningslinjer for samlingen som helhet der dette måtte være en mangel; og spørsmål om ressurser og utfordringer hva angår kuratering av materialet i årene som kommer.

6 Planlegging av møte i forbindelse med utgivelse av retningslinjer

Fossheim orienterte kort om et mulig opplegg som kan gjennomføres for å skape debatt og dialog omkring utvalgets nye retningslinjer. Det følgende er momenter fra orienteringen og den påfølgende diskusjonen.

  • Opplegget bør ikke være for ambisiøst, men ta form av et åpent møte med ca 3 innlegg.
  • Møtet kan enten fokusere på ett av punktene i retningslinjene, eller la hvert innlegg angå et eget punkt for slik å vise frem bredden i de etisk relevante momentene (og forhåpentligvis også sammenhengen mellom dem).
  • De punktene i retningslinjene som umiddelbart fremstår som de sterkeste kandidatene, er 5 (respekt for materialets sjeldenhet), 8 (hensynet til funnkontekst og proveniens) og 9 (betydningen av å forholde seg til gjeldende lover og regler og å innhente tillatelser).
  • Av de punktene som ble nevnt spesielt, var særlig 5, dernest 8, aktuelle hvis formatet skal bestå i fokus på kun ett punkt.
  • Opplegget bør innrettes som et bidrag for å styrke kontakt og dialog mellom de relevante aktørene.
  • Møtet bør gjennomføres i løpet av høsten eller vinteren.

7 Eventuelt

Sommerseth ga en kort presentasjon av den nye utstillingen ved Tromsø Museum, ”Hvem kom først?”.