Referat fra møte i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger 25. januar 2012

Referat fra møte i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger

25. januar 2012 kl 10-16

Møtet ble holdt på Sanner hotell, Hadeland

 Til stede: Ingegerd Holand, Anne Karin Hufthammer (leder), Unn Yilmaz, Patricia Melsom, Dag Brusgaard, Oddbjørn Sørmoen (avtroppende leder), Birgitte Skar, Ingrid Sommerseth, Jon Kyllingstad
Meldt frafall: Tora Hultgren
Fra sekretariatet: Lise Ekern, Hallvard Fossheim (referat)

1  Konstituering av møtet

Innkalling og dagsorden ble godkjent. Spørsmål om habilitet ble reist, og ingen vurderte seg som inhabile i dagens saker. Diskusjon om fremtidige møter og møtesteder ble satt opp under ’Eventuelt’.

2  Orientering fra sekretariatet

Ekern orienterte om aktuelle nyhetssaker. Fossheim orienterte om Pastrana-oppslag i den meksikanske avisen Reforma; svarutkast til NRK-journalist; De nasjonale forskningsetiske komiteers svar i høringssak 2011/120 om Norsk helsearkiv; tilbakerapportering fra forsker i sak 2011/65 (”Diet and Mobility in Viking Age Norway and the British Isles”); og nylige sonderinger fra forskere om potensielle konflikter mellom enkeltforskere og forskningsinstitusjoner.

3  Runde rundt bordet

Følgende utviklinger er blant dem som ble omtalt:

• Et fellesutvalg for universitetsmuseene har initiert arbeid med retningslinjer for behandling av materialet i samlingene.
• Politikken for gjenbegravelse av levninger fra britiske museumssamlinger og utgravninger er igjen endret.
• Boken Kortskaller og langskaller skal utgis på engelsk.
• Innlegg i Kirkegården kritiserte behandlingen av levninger gravlagt under kirkegulv.

4  SAK 2011/203: Undersøkelse av Eufemias og Håkon Vs hodeskaller

Henvender, Prof. Per Holck, ønsker å ta prøver av det man har antatt er hodeskallene til Eufemia og Håkon V. De to hodeskallene stammer fra utgravning av Mariakirken i Oslo i 1865 og befant seg i De Schreinerske samlinger frem til 1982. I 1975 ble de av Per Holck identifisert som levninger etter Håkon V og hans dronning Eufemia, og dette førte til at de i 1982 ble de tatt ut av samlingen og satt inn i en mur i Akershus festning. De sorterer nå under Kulturhistorisk museum (museumsnummer C-35700, C-35701). Tillatelse til undersøkelsen er gitt av Kulturhistorisk museum. Skallene er ikke komplette.

Skallene skal tas ut av muren for å undersøke om tilstanden er forringet av lagringsforholdene. I den forbindelse ønsker Holck å ta prøver av dem slik at identifiseringen kan bekreftes ved hjelp av metoder som ikke var tilgjengelige da skallene ble plassert i muren. De forespeilte analyseresultatene skal utgjøre del av materialet til en bok om Eufemia. Prøvetaking vil skje på Holcks laboratorium. Prøvene analyseres ved Biologisk institutt (UiO) og Ångströmlaboratoriet i Uppsala. Begge skallene vil bli tilbakeført til gravnisjen i muren på Akershus etter endt undersøkelse.

Ifølge summen av dokumentasjonen som utvalget har mottatt, er ønsket å foreta følgende analyser av prøve på totalt <1g fra beinsubstansen: C14-datering, DNA-analyse og strontiumanalyse. Henvender reiser også spørsmål om lagringen av levningene er slik at de trues av destruksjon.

Saken dreier seg om personidentifisering. Sakens omstendigheter gjør likevel at utvalget ikke fant dette aspektet ved det forespeilte prosjektet problematisk. (Dette skyldes blant annet at det dreier seg om en kombinasjon av de følgende relevante omstendigheter: det er snakk om personer flere hundre år inn i fortiden, forskningsspørsmålene angår ikke ømtålige emner som f eks arvelige sykdommer, og de angjeldende individene er å anse som offentlige personer.)

Utvalget sa seg også enig i at forskningsspørsmålet, identifiseringen av levningene i forhold til disse to viktige historiske personene, har en helt legitim faglig historisk interesse.

Utvalget måtte også kommentere henvenders bekymring om lagringsforholdene til levningene. Hvis det viser seg at de to skallene er i dårlig forfatning, for eksempel fordi de er utsatt for fukt, må man regne med at materialet kan forringes og gjøres verdiløst for fremtidig forskning innen relativt kort tid. Utvalget delte denne bekymringen, og var enig både i at dette er et argument for å sikre relevante prøver og i viktigheten av at de nødvendige tiltak treffes for å bevare disse levningene, eksempelvis at det vurderes å ta større prøver som oppbevares under betryggende magasinforhold.

Utvalget fant imidlertid at en eventuell tilråding av prosjektet krever oppklaring i forhold til følgende fire punkter, eventuelt en eksplisitt modifisering av prosjektet slik at det tar høyde for de fire punktene.

1. Utvalget stiller spørsmål ved om totalt <1 gram materiale er tilstrekkelig for å gjennomføre både strontiumanalyse, DNA-prøve og C-14-datering. Erfaring tilsier at dette kan være for liten mengde til å kunne gjennomføre alle disse prøvene på en måte som vil gi resultater. Bare hvis dette likevel er mulig, vil det være hensiktsmessig å gjennomføre prøvetakningen slik den er beskrevet i henvendelsen (det vil si med <1g prøvemateriale).
2. Det planlegges å ta DNA-prøver av kong Håkon V. Det gis imidlertid ingen informasjon om hvilket DNA-sammenlikningsgrunnlag man besitter eller har tilgang til, som kan gjøre det mulig å identifisere Håkon V ved en slik prøve.
3. Det planlegges å ta DNA-prøver av dronning Eufemia. Det nevnes i brevet at henvender også har tilgang til skjelettet til Eufemias (sannsynlige) far, fyrst Witzlav II av Rügen. Hvis DNA-identifisering av Eufemia skal gjøres på grunnlag av en sammenlikning med dette skjelettets DNA, er det ikke avklart om DNA-prøve av skjelettet til fyrst Witzlav II allerede er tatt. Utvalget er heller ikke informert om disse levningenes forfatning.
4. Henvender understreker at strontiumprøven skal tas fra beinsubstansen, ikke fra tenner. Slike strontiumanalyser vil imidlertid neppe gi svar på det det spørres om. Strontium fra bensubstans vil kunne si noe om hvor individet levde de siste år av sitt liv. (Angivelsene i forskningen varierer, men 7-10 og 10-15 år er ofte oppgitt.) Eufemia vokste opp i Rügen ved Østersjøen. Hun hadde imidlertid tilbrakt omlag 13 år (+/-) i Norge da hun døde. Slik utvalget forstår forslaget, er det derfor tvilsomt om en strontiumanalyse av bensubstansen vil kunne bestemme om levningene stammer fra en person med oppvekst samme sted som den historiske Eufemia. Bare strontiumprøver fra tenner, som henvender understreker at han ikke ønsker å foreta, vil i dette tilfellet kunne gi informasjon om individets oppvekststed.

Utvalget ville derfor be om en respons på disse fire punktene, som også informerer om hvilken mengde materiale som ønskes for prøvetaking. Hvis denne responsen også inkluderer ønsket prøvetaking fra det som antas å være Eufemias tenner, ønsket utvalget i tillegg å bli meddelt både hvilken mengde som skal tas og hvilken mengde/antall tenner som fins tilgjengelig totalt fra dette individet.

I forbindelse med denne saken kom utvalget også inn på spørsmålet om hvilke virkninger på symbolverdien og historikken til skallene det kan ha hvis det viser seg at levningene ikke tilhører Eufemia og Håkon V, samt det praktiske spørsmålet om hva som i så fall skal gjøres med levningene. Utvalget fant imidlertid ikke grunn til å anse dette som etisk tungtveiende hensyn i denne saken.

Vedtak: Fossheim utferdiger på grunnlag av diskusjonen et brev til Holck der det bes om svar på de fire ankepunktene som er kommet frem. Videre behandling av saken foretas pr epost. Saken prioriteres, idet henvender er i tidsnød. Det endelige svarbrevet sendes i kopi til Kulturhistorisk museum , UiO.

5  2011/212: Analyser av humerus fra Kvitøya 1930

Henvendere er professor dr. med. Ulf Aasebø og pensjonert historiker Kjell G. Kjær. Henvenderne ønsker å foreta en analyse av humerus (overarmsbein), for å finne dødsårsak til medlemmene i Andrée-ekspedisjonen fra 1897. De ønsker å gjøre en stansebiopsi i humerus for uttak av noen få milligram med beinsubstans for analyse av bly. De vil også gjennom HPLC-metode (High Performance Liquid Chromatography eller kromatografisk metode) foreta en analyse for å påvise innhold av morfin og metanol i tillegg til en mulig DNA-test for sammenligning av slektsskap.

Humerusen oppbevares i Polarmuseets magasin på Tromsø Museum, og inngår som del av den polare samlingen som var gitt i gave av Zapffe-familien i 2008. Humerusen er ikke identifisert. Det råder tilsynelatende i tillegg en viss usikkerhet mht om benet er humerus eller ribbein.

Historisk bakgrunn

I 1897 forsøkte den svenske Andrée-ekspedisjonen å nå Nordpolen med hydrogenballongen ”Örnen”. Alle medlemmene (Salomon August Andrée 1854-1897, Nils Strindberg 1872-1897 og Knut H. F. Frænkel 1870-1897) omkom. Ekspedisjonen forsvant uten at man visste hva som hadde skjedd, og forsvinningen skapte store overskrifter og var verdenskjent i sin tid. Først i 1930 ble restene og levningene etter ekspedisjonen funnet på Kvitøya av mannskapene på fangstskutene “Bratvaag” og “Isbjørn”.

Mannskapet til den første skuten, “Bratvaag”, fant ekspedisjonsleiren ved en tilfeldighet (det egentlige formålet med turen var å fangste hvalross og å foreta geologiske og botaniske undersøkelser). De fant også en steinsatt grav som de antok var Strindbergs gravsted. I teltleiren fant de underdelen av et lik, som på grunn av merker i klærne ble identifisert som Andrée, samt flere spredte beinrester.

Den andre skuta, “Isbjørn”, hadde som utgangspunkt å få kontakt med mannskapet på “Bratvaag” for å gjøre intervjuer men mislyktes, og de dro derfor til Kvitøya for å undersøke funnstedet selv. Med på denne ekspedisjonen var blant annet filosof og forfatter Peter Wessel Zapffe (1899-1990). Da skuta “Isbjørn” ankom Kvitøya var det langt mindre is og snø på funnstedet enn da “Bratvaag”-ekspedisjonen hadde vært der, og en rekke nye gjenstander og skjelettrester hadde tint frem av isen. Ekspedisjonen fant skjelettdelene av et menneske som senere ble identifisert som Frænkel, i tillegg til resten av overkroppen som ble identifisert som restene av Andrée.

Beinfunnene fra den første ekspedisjonen (“Bratvaag”) ble undersøkt på Kysthospitalet i Tromsø av en egen granskningskommisjon bestående av svenske og norske forskere , og man konkluderte med at det var likene av Andrée og Strindberg som var funnet, bl.a. på bakgrunn av Andrées dagbøker som lå gjemt i klærne. Funnene som skuta “Isbjørn” hadde tatt med ble også overlevert den svensk-norske kommisjonen ved ankomst til Tromsø, og alt materiale ble samlet fraktet tilbake til Sverige for en statsbegravelse. Før begravelse og nasjonal sermoni ble levningene etter ekspedisjonen kremert.

Først i 1930 fikk man altså svar på ekspedisjonens forsvinning. Medlemmene hadde selv dokumentert det meste i form av dagbøker og fotografier. Likevel er dødsårsaken mye debattert. De vanligste teoriene om dødsårsaken er trikinforgiftning, blyforgiftning og utmattelse kombinert med væskemangel.

I ettertid er Andrée-ekspedisjonens historie bredt dekket gjennom flere bøker og filmer, og i Sverige ivaretas denne nasjonale historien med eget museum på Grenna (Andréemuseet). Ekspedisjonens minner og gjenstander ble overlevert museet allerede i 1944 av “Svenska Sällskapet för Antropologi och Geografi”, som er forvaltere av Andréesamlingen.

Etiske vurderinger

Metodologisk virker det meget tvilsomt om det lar seg gjøre å nå de avklaringer man ønsker ved hjelp av de prosjekterte analysene. Analysene som ønskes gjennomført, er for bly, trikinose og morfin evt etanol. Andrée-ekspedisjonen var ikke på isen mer enn 2 ½ måned, og utvalget stiller spørsmål ved om det er mulig å spore eventuell blyforgiftning ut fra beinvevet etter så kort eksponering. Utvalget kjenner heller ikke til at trikinose kan spores i bein eller at en eventuell dødelig dose morfin ville kunne spores i beinsubstansen. Det synes altså som om spørsmålet om oppgitte mulige dødsårsaker ikke kan besvares eller avklares ved hjelp av de prøvene som foreslås.

Hvis benet stammer fra et av Andrée-ekspedisjonens medlemmer, må man også tro at det allerede er truffet relevante vedtak i saken som bør tillegges stor vekt. Den spesielle situasjonen har oppstått nå pga at Zapffes etterlatenskaper ble overført til Polarmuseet nylig. Den svensk-norske kommisjonen som behandlet saken i 1930 var nedsatt av den svenske og den norske regjering, og ved ankomst til Sverige ble  levningene av Andrée-ekspedisjonens medlemmer kremert og gitt statlig begravelse. Videre lagring av eller forskning på disse levningene vil trolig  gå mot et offentlig vedtak. Vedtakene vitner også om den nasjonale betydning saken hadde, ikke minst i Sverige.

Vi vet, ut fra deres handlinger, at Andrée-ekspedisjonens medlemmer også selv ønsket sine levninger behandlet med respekt. I en fortvilet situasjon fikk de til tross for utmattelse og lidelser begravd et av medlemmene (Strindberg) i et steinsatt kammer. De ville trolig hindre at levningene ble utsatt for rovdyr. Vi kan anta at det ikke var disse mennenes ønske at deres levninger skulle bli gjenstand for likskjending.

Hvis hypotesen om at et bein ble stjålet og beholdt som privat klenodium skulle stemme, ble de likevel det. Dette innebærer i seg selv at man i dette tilfellet måtte karakterisere proveniens som ytterst etisk tvilsom.

Det synes ikke som om ønsket til én relativt perifer etterkommer, som har sagt seg interessert i at prøvene tas, veier like tungt som de foregående hensynene i denne saken.

Gitt disse mer direkte etiske hensynene i denne saken, svekkes argumentet for å gjennomføre prøvene ytterligere av prosjektets metodologisk svakheter.

Konklusjoner

1. Beinet bør bestemmes mht art, beinslag og sannsynliggjort opphav.
2. Eiendomsforhold og vedtakshistorikk må avklares formelt med de rette offentlige myndigheter i Sverige. (Utvalget besitter ikke tilstrekkelig informasjon til å vite om Grennamuseet er rette instans på svensk side.)
3. Grunnet kombinasjonen av etisk tvilsom proveniens (likskjending) og den sterke tvil som hersker omkring metodologien, kan ikke utvalget basert på de fakta som hittil er blitt oversendt tilråde at dette forskningsprosjektet gjennomføres. Utvalget er imidlertid innstilt på å gå i videre dialog med henvenderne og eventuelle andre interesserte parter hvis ny informasjon eller andre argumenter kommer for en dag i saken.

Vedtak: Fossheim utarbeider et svarbrev på grunnlag av diskusjonen. Brevet går i kopi til Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø (som administrativ enhet for Polarmuseet) og til Grennamuseet.

6  SAK 2011/191: Innførsel av anatomisk hodeskalle til Norge

En sonderende henvendelse fra Helsedirektoratet angående en privatpersons ønske om å innføre en hodeskalle til Norge ledet til beslutningen om å ta opp i utvalget det overordnede spørsmålet om forskningsrelatert innføring av menneskelige levninger.

Vedtak: Man ble enige om at det ikke var grunnlag for å ta ytterligere initiativ på det nåværende tidspunkt. Utvalget bevarer oppmerksomhet rundt emnet.

7  Retningslinjer

Utvalget gikk gjennom og modifiserte avsnitt for avsnitt utkastet til egne retningslinjer for forskning på menneskelige levninger.

Vedtak: Fossheim fører inn endringene og sender det reviderte dokumentet til utvalgets medlemmer for ytterligere kvalitetskontroll. Retningslinjene skal dernest gjennom en høringsrunde.

8  Utkast til skjemaveiledning på engelsk

Utvalget ble enige om at et underutvalg bestående av Unn Yilmaz, Ingegerd Holand og Patricia Melsom skal kvalitetssikre dokumentet før det går tilbake til utvalget og dernest tilgjengeliggjøres på De nasjonale forskningsetiske komiteers nettsider.

Vedtak: Dokumentet skal gjennomgås først av Yilmaz, dernest av Holand og så av Melsom.

9  Europarådets konvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter

Ingegerd Holand gav utvalget en kort orientering om dokumentet ”Europarådets konvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter”, ratifisert av Norge i 1999. Konvensjonens viktigste bakgrunnsdokument er menneskerettskonvensjonen. En nasjonal minoritet er bestemt til å være en gruppe som har hatt tilhold i landet i minst 100 år. Norges fem nasjonale minoriteter har mht vern om egne politiske og kulturelle interesser organisert seg på svært forskjellige måter. Blant andre poeng som ble påpekt, er fraværet av nasjonalt lovverk som beskytter nasjonale minoriteter. I diskusjonen om emnet var det enighet om at nasjonale minoriteter er et tema som bør følges opp på neste møte.

Vedtak: Utvalget følger opp i neste møte med en diskusjon omkring temaet nasjonale minoriteter.

10  Eventuelt

Utvalget ble enige om aktivt å initiere ytterligere kontakt med forskjellige relevante fagmiljøer i kombinasjon med sine møter.