Forskningens verdier

Den følgende teksten er i hovedsak hentet fra rapporten Oppdragsforskning: åpenhet , kvalitet, etterrettelighet (2003).

Innledning

Knut Erik Tranøy definerte i 1986 vitenskapelig virksomhet som ”systematisk og sosialt organisert a) søken etter, b) ervervelse og produksjon av, og c) forvaltning og kommunikasjon av kunnskap og innsikt” (Tranøy 1986: 59). Senere arbeider har fulgt opp denne tradisjonen av å knytte systematikk sammen med sosial organisering (Kaiser 2000:152).

Den "klassiske" definisjonen av viten (kunnskap) er ifølge Platon:

• Viten er sann tro/oppfatning kombinert med sin begrunnelse.

Med det som utgangspunkt kan man påstå at den vitenskapelige revolusjonen forandret oppfatningen av viten/kunnskap på to punkter: (i) den tilføyde spesielle oppfatninger om vitenskapelig metodikk, og (ii) den tilføyde en forankring av kunnskap i et sosialt organisert vitenskapssamfunn.

Tentativt altså:

• Vitenskapelig viten (kunnskap) er sann tro/oppfatning kombinert med en vitenskapelig metodisk begrunnelse og forankret i normene for vitenskapssamfunnet.

Historisk om etterprøvbarhet, offentlighet, kritikk og universalisme

Man kan dele opp ulike faser for vitenskapelig institusjonalisering: amatørvitenskap (ca 1640 – 1800), profesjonell vitenskap (ca 1800 -  1870),  industriell vitenskap (1870 – 1940), og Big Science (1940 – i dag). Vitenskapsakademiene ble til forvaltere av det normative grunnlaget for vitenskapelig virksomhet i den første viktige fasen av moderne vitenskap, såkalt ”amatørvitenskap”. Det er ikke lett å entydig karakterisere de normene som ble gjort gjeldende for vitenskap. Et viktig element var nok den eksperimentelle metoden og det natursyn denne bygde på, noe man litt kryptisk refererte til som ”Natural Philosophy” eller ”Natural Knowledge”. Mekanistisk tenkning var også et vesentlig element i det nye natursynet. Et annet viktig element hadde med språklig standard å gjøre, og den rolle matematikken kan spille i forsøk på å gjengi naturens lover og regelmessigheter. Men det ble ikke formulert noen entydig kanon av slike metodologiske regler. Teoretikere som Francis Bacon og René Descartes leverte metodologiske og forskningspolitiske innspill som fikk stor betydning, men uten å oppnå den samme normative (eller paradigmatiske) kraft som praktiske eksempler på vellykket forskning gjorde. Hvor systematisk eller metodologisk forankret denne forskningen i praksis var, ble diskutert i lang tid etterpå.

Det som – med visse forbehold – kan antas lå til grunn for denne diskusjonen, var en forestilling om intersubjektiv etterprøvbarhet av resultater. Derimot lyktes man med å institusjonalisere andre grunnleggende normer. Den ene var kravet om offentlig kunnskap. Konkret går denne normen ut på at enhver vitenskapelig erkjennelse inngår i et felles arsenal av "enkeltkunnskaper". Hemmelighold avvises og personlige eierforhold til kunnskap forkastes. Begrunnelsen for en slik norm lå i antakelsen at nytten for alle er større når kunnskap offentliggjøres enn ved motsatt strategi. Dette var samtidig grunnlaget for vitenskapelige periodika (som startet med The Philosophical Transactions of the Royal Society). Den andre normen som ble institusjonalisert, er en direkte følge av den første, og kan beskrives som institusjonalisert og systematisk kritikk. Når kunnskap blir offentlig, enten ved foredrag eller publikasjon, er det vitenskapssamfunnets oppgave å saumfare argumentasjonen for å spore opp mulige feil. Ikke minst Bacon hadde pekt på faren for å bli offer for ønsketenkning og andre "markedsidoler", som han kalte dem. 

I vitenskapsakademienes praksis lå også spiren til en ytterligere forskningsnorm, nemlig universalisme. Bacon hadde kraftfullt argumentert for at vitenskapens anliggende krevde de beste hodene fra alle land, og realiteten var at det lille vitenskapssamfunnet av noen hundre til tusener av forskere i denne første fasen stod i aktiv kontakt med hverandre på tvers av landegrensene.

Merton om vitenskapens ethos (CUDOS)

I 1942 formulerte den amerikanske sosiologen Robert K. Merton det han oppfattet som vitenskapens grunnleggende ethos, altså dens normative grunnlag (Merton 1973). Hans fire sentrale normer er:

1. Kommunisme ( = kravet om allemannseie av vitenskapelig kunnskap; offentlig kunnskap).
2. Universalisme ( = avvisning av fortrinnsrett til vitenskap; alle stiller likt uansett sosial bakgrunn eller nasjonalitet osv.).
3. Nøytralitet ( = uavhengighet av særinteresser).
4. Organisert skeptisisme ( = kravet om systematisk kritikk av kunnskapspåstander).

Noe senere tilføyde han en femte norm:

5. Originalitet ( = belønning i form av særskilt anerkjennelse tildeles den som kommer først med ny kunnskap).

Merton selv sammenfattet normene i akronymet CUDOS (engelsk: Communism, Universalism, Disinterestedness, Organized Scepticism).

Med bakgrunn i de foregående kommentarer om vitenskapsakademiene og den vitenskapelige revolusjon er det lett å se at Mertons normer 1. og 2. og 4. er inspirert av denne historien. Det stiller seg imidlertid noe annerledes med normene 3. og 5., og det er i utgangspunktet grunn til å mene at de er av nyere dato. Normen om nøytralitet synes klart inspirert av Max Webers (1864–1920) verdifrihetstese. Den kan knyttes til en forventning om at vitenskapen skal være objektiv, i den forstand at den ikke er ledet av subjektive verdi og fordommer, og gir balanserte framstillinger.

Mertons originalitetsnorm kan tjene som påminnelse om at vitenskapens etablerte meritteringssystem hører med i en adekvat forståelse av vitenskapens sosiale dynamikk. Vi finner originalitetsnormen tydelig uttrykt i de fleste doktorgradsreglementer ved universitetene.

Normenes begrunnelse: metode

Merton begrunner normene ved to parallelle argumenter. For det første det historiske argumentet om at normene kan avleses fra de institusjonelle foranstaltningene som har omgitt moderne vitenskap siden den vitenskapelige revolusjonen. For det andre et funksjonalistisk argument om at normene til sammen sikrer produksjon og kvalitetssikring av den kunnskap samfunnet forventer vitenskapen skal frembringe – et argument som mange anser som problematisk.

Men problemet ligger nettopp i at denne avgrensningen mellom "vitenskapelig" og "ikke-vitenskapelig" ikke er rent entydig, og at den i mange tilfeller vil være gjenstand for debatt, også innenfor vitenskapssamfunnet og blant vitenskapsteoretikere. Om man holder seg til et pluralistisk syn, ville man imidlertid kunne angi et slags minimalt svar på problemet: "Vitenskapelig" er det som gjør kompetent bruk av redskaper som til enhver tid måtte befinne seg i den vitenskapelige verktøykassa. Med andre ord, det behøver ikke være utslagsgivende hvilken (empirisk) metode man bruker, så lenge man a) bruker en metode overhodet, b) denne metoden egner seg til å løse problemer av denne typen, og c) man anvender metoden på kompetent vis.

Hele poenget med metodebruk er en kvalitetssikring av den kunnskapen og de innsikter man produserer i sin forskning. Metoder skal ikke bare gi resultater, de skal også muliggjøre en systematisk og intersubjektiv etterprøving/kvalitetssjekk av resultatene ut fra gitte forutsetninger. Dersom noe utgis for å være vitenskapelig eller forskningsbasert kunnskap, så forventes det at forholdene er lagt til rette for at fagfeller kan se på grunnlagsmaterialet og ut fra metodebruk vurdere hvorvidt konklusjonene er holdbare eller ikke. Dette er den viktigste forutsetningen for vitenskapelig kvalitetssikring.

Legitimeringstradisjoner

Det er én sak å la seg fascinere av vitenskapens indre metodikk og vitenskapssamfunnets indre spilleregler, en helt annen sak er det å grunngi overfor andre hvorfor denne virksomheten er av verdi. Dette siste kaller vi vanligvis legitimering av vitenskapen. Legitimering har med vitenskapens utvendige, eksterne forhold å gjøre. Det har blitt vanlig å skille mellom to grunnleggende former for legitimering: den aristoteliske legitimering – med utgangspunkt i kunnskapens egenverdi som et slags selvrealiseringsprosjekt for mennesket, og den baconske legitimering – med utgangspunkt i kunnskapens nytteverdi, der nytte er knyttet til andre enn de som frembringer denne kunnskapen (for en nærmere diskusjon se Tranøy 1986, Kaiser 2000, kap. 2). Sett ut fra moderne forskningspolitiske problemer er oppdelingen i disse to legitimeringstradisjonene selvfølgelig meget forenklet og grovkornet, men det er ikke helt urimelig å mene at også senere legitimeringsideer heller mot den ene eller den andre av disse grunnformene.

En nyere variant av legitimering av vitenskapelig virksomhet er knyttet til John Desmond Bernal (1901 – 1971). På 1930-tallet og utover dannet det seg, særlig i England, en gruppe marxistisk inspirerte tenkere som så på sovjetvitenskapen som et ideal. Deres vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi satte den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen inn i et rammeverk av sosiale klasseskiller og industrielle produksjonsforhold – godt i tråd med Marx’ lære om overbygging og basis. Dette hadde klare forskningspolitiske implikasjoner. Bernal skrev ikke bare en innflytelsesrik vitenskapshistorie innenfor denne tradisjonen, men forfattet også et forskningspolitisk verk der den sosiale funksjonen av vitenskapen stod sentralt (Bernal 1967). Øyvind Såtvedt gjengir Bernals forskningspolitiske program i fire punkter:

1. Det prinsipp at forskningen må være planmessig organisert og sosial nyttig anvendt forskning, må gis prioritet.
2. Det prinsipp at alle forskere er etisk forpliktet til å kjempe mot misbruk av den kunnskap som vitenskapen har frembragt. Det finnes ikke noe moralsk skille mellom det å fremskaffe kunnskap på den ene side, og anvendelse av denne kunnskapen på den annen side.
3. Det prinsipp at vitenskap er et instrument for samfunnsomdannelse (emansipasjon) og har røtter i det praktiske liv.
4. Et sett av histografiske teser til benyttelse i beskrivelsen av vitenskapens historie. 
   ( Skoie & Såtvedt 1998)

Det er flere ting å merke seg ved denne modellen (av og til omtalt som "bernalisme"): (i) all forskning legitimeres ved nytten, (ii) frihet og selvstyre blir begrenset ved en statlig forskningspolitikk, (iii) verdifrihet og nøytralitet erstattes med en omfattende etisk forpliktelse vedrørende både fremskaffelse av samfunnsmessig relevant kunnskap og anvendelse av denne kunnskapen, og (iv) når forskningens verdimessige utgangspunkt er knyttet til samfunnsomdannelse og praktiske gjøremål, er det naturlig at forskning danner nære allianser med ulike brukergrupper i samfunnet.

Med tanke på den forskningspolitiske virkeligheten i dag er det slående hvor nært man har kommet bernalismen, og hvor langt man har beveget seg fra Humboldts og Webers dannelsesidealer. Med henvisning til Eirikur Baldursson sier Såtvedt det er ”et paradoks at mens kommunismen – som i betydelig grad inspirerte Bernals forskningspolitiske tenkning – for en stor del er blitt detronisert i løpet av de siste tiår, synes bernalismens ideer fortsatt å være levende” (Skoie & Såtvedt 1998:35). Han siterer videre Aant Elzinga: ”Bernals ideer har blitt ’taken over by the captains of industry and ministers of government in the postwar period” (sitat Elzinga 1988 i Skoie & Såtvedt 1998:35).

Redelighet

I det foregående har vi skaffet oss et lite overblikk over noen historiske utviklinger og diskusjoner rundt vitenskapens normative grunnlag med hensyn til dens indre sosiale organisering, dens metodikk og dens legitimeringstradisjoner.

Det er klart at vitenskapens normative basis rommer mer enn de feltene vi nå har skissert. En vesentlig del som vi ikke har kommet inn på, er knyttet til problemkretsen rundt vitenskapelig redelighet. Her er det også en rekke normer som spesifiserer vitenskapelig korrekt atferd i ulike sammenhenger.

Vitenskapssamfunnet følger et sett av vitenskapsinterne spilleregler (normer) som tar høyde for at vitenskapelig kunnskap oppstår i et dynamisk nettverk av forskere og at den enkelte bidrar med sine innsikter, basert på foregående innsikter av andre, og utleverer dem til fellesskapet for kritisk overprøving og validering. Respekt for andres bidrag og adekvat kreditering er derfor viktig i vitenskapssamfunnet. Dette uttrykkes for eksempel i regler for kreditering av andres bidrag, dvs. som regel ved referanser, og i regler for forfatterskap og publisering. Plagiat av andres arbeider virker ødeleggende for den tilliten vitenskapssamfunnet er tuftet på. Den mest ødeleggende form for avvik er fusk (uredelig forskning), altså for eksempel å oppdikte et forsøk eller forsøksdata. Vitenskapelig uredelighet (fusk) blir derfor ofte spesifisert som såkalt FFP (”fabrication, falsification, plagiarism”). Påstander om slik uredelighet blir etter at den norske Forskningsetikkloven trådte i kraft gransket av et eget utvalg. Mindre dramatiske former for svikt i forskningens interne normer omtales på engelsk av og til som QRP ("questionable research practices"; på norsk snakker man om forskningsetisk diskutable handlinger).

En annen del av vitenskapens normative grunnlag har med forholdet til forskningssubjekter å gjøre, det være seg mennesker eller dyr, for eksempel i medisinsk forskning. Det er klart at et forskningsformål ikke rettferdiggjør uetisk bruk av forskningssubjekter, og det er utviklet klare standarder for dette, for eksempel i Helsinkideklarasjonen.

Ser vi altså på forskningspraksis under ett, forstått som et sett med forskningsinterne regler og forskningsetisk kritiske handlinger, er det ulike normer eller normsett som en bør ta hensyn til. I en tidlig publikasjon om fusk i forskning av Forskningsetiske komiteer (Elgesem, Jåsund, Kaiser 1997) har man prøvd å gi en oversikt over noen slike forskningsinterne hensyn i en tabell (se tabell 1).

Tabell 1: Oversikt over ulike etiske normsett som har betydning for forskningspraksis (etter Elgesem, Jåsund, Kaiser 1997).

Intern forskningsetikk	Brudd på sannhetsforpliktelsen	Forfatterskap og riktig kreditering	Brudd på normer vedrørende etterprøvbarhet	Brudd på allmennetiske normer
Uredelige handlinger	Fabrikkering av eksperimenter Oppkonstruering av data Selektiv bruk av data eller metode for å få hypotesen til å stemme	Plagiering av tekst, data eller idé	Bevisst destruering av data for å unngå at andre kan etterprøve resultater	Brudd på konsesjonsregler, manglende tillatelse Ulovlig forskning Utsette dyr eller mennesker for farer
Diskutable handlinger	Bevisst feilaktig framstilling av andres resultater Å la være å rapportere uredelighet når man blir kjent med det Å la være å trekke tilbake publikasjoner som er basert på fusk eller alvorlige feil	Æresforfatterskap Å utelate medforfattere Å unnlate å oppgi alle kilder	Ingen adekvat oppbevaring eller utlevering av data Publikasjon i mediene uten dokumentasjon	Bevisst misvisende informasjon i prosjektsøknader

Frihet, åpenhet og uavhengighet?

I forskningspolitisk sammenheng blir vitenskapelig forskning ofte karakterisert ved tre sentrale verdier/normer, nemlig frihet, åpenhet og uavhengighet. De foregående betraktninger gir grunnlag for en del refleksjoner om disse:

Frihetsnormen

Denne har blitt hevdet og forsvart i forbindelse med gjennombruddet av de moderne forskningsuniversitetene på 1800-tallet. Den refererer i første omgang til universitetenes frihet til selv å bestemme hvordan den vitenskapelige kunnskapsmengden forvaltes og fornyes. Konkret har normen konsekvenser for ansettelser, intern organisasjon og undervisning ved institusjonene. Som direkte følge av normen har de vitenskapelige ansatte ved institusjonen frihet til å bestemme eget arbeidsfelt og forskningsvirksomhet. Forskningsvirksomheten er altså ikke bare utelukkende forskerstyrt men også forskerinitiert.

Ideologisk var denne normen opprinnelig knyttet til oppfatningen av vitenskapelig kunnskap som et kulturgode, som hadde en indirekte nytte for samfunnet i forbindelse med dannelse og utdanning. Normen har så møtt begrensninger og modifikasjoner med utbredelse av institutter for anvendt forskning som var utelukkende nytte-orientert. Her var det fortsatt i stor grad forskerstyring av virksomheten, men ikke nødvendigvis forskerinitiering av prosjekter – målene var eksternt definert. Med utviklingen av Big Science etter krigen, og senere utviklinger rundt universitetenes randsone, ble imidlertid også forskerstyringen av prosjektene noe begrenset – større og sammensatte prosjekter rundt gitte kunnskapsmål med henblikk på teknologisk anvendelse krevde management og organisering som ikke nødvendigvis var et forskningsinternt anliggende. Dagens universiteter forvalter rester av den frie forskning (forskerstyring og forskerinitiering), men når forskningsmidlene er knappe og ressursene som kreves i enkelte fag store, er i alle fall forskerinitieringen i praksis nokså begrenset. Innholdet i en norm om akademisk frihet, tilpasset den moderne forskningsverden, står derved til debatt (Menard et al. 1996).

Uavhengighetsnormen

Sett fra de individuelle forskernes side har det alltid vært et mål at gjennomføringen og utføringen av deres forskningsvirksomhet forblir upåvirket av eksterne, ikke-vitenskapelige interesser. Samtidig har vitenskapens sosiale kontekst alltid krevd at man inngår ulike allianser med andre parter og maktinstanser i samfunnet. Jo mer behovet for økonomisk støtte økte, jo tettere ble disse alliansene. Allianser skaper alltid en viss gjensidig avhengighet og begrenser ens uavhengighet. Det vil føre til at alliansepartnerens interesser farger ens egen virksomhet. Dette ble i særlig grad relevant jo mer de teknologiske og næringslivsrelaterte aspekter ved forskning kom i forgrunnen. Dagens forskningsvirkelighet er preget av at både universitetene og de frittstående instituttene har en rekke slike formelle og uformelle allianser. Mange har registrert en trend til økende kommersialisering av forskning som tydelig skaper nye former for avhengighet. Samtidig behøver ikke slike allianser å medføre at kvalitetskrav til vitenskapelig forskning blir skadelidende. Det er i prinsippet heller tvert imot slik at det er på grunn av kvalitetskravene i vitenskapelig forskning at vitenskap er en interessant alliansepartner for andre, og det er på grunn av disse at offentligheten kan utvikle tillit til resultatene. Utfordringen ligger altså i balansegangen mellom ønsket avhengighetsforhold på den ene siden, og på den andre siden avhengighetsforhold som påvirker forskningskvaliteten negativt.

Åpenhetsnormen

Denne normen dukker tilsynelatende ikke direkte opp i de tradisjonelle formuleringer av vitenskapens normative grunnlag. Det som minner mest om åpenhetsnormen, er kravet om offentlig kunnskap og det metodiske kravet om intersubjektiv etterprøvbarhet av forskningsresultater. Åpenhet med hensyn til datagrunnlaget og anvendt metodikk er en forutsetning for den vitenskapelige kvalitetssikringen. Åpenhet med hensyn til resultatene av ens forskning i form av allment tilgjengelige publikasjoner er både en forutsetning for kvalitetssikringen i form av fagfellevurdering og en forutsetning for at resultatene kan danne grunnlag for en allmenn samfunnsnytte. Det er en kjensgjerning at full åpenhet i denne forstand ikke alltid foreligger i forskningen, for eksempel hvis det gjelder beskyttelse av nasjonale forsvarsinteresser eller av industrielle hemmeligheter. Moderne patenteringspraksis medfører som regel også i det minste en tidvis begrenset hemmeligholdelse. Det kan imidlertid hevdes at åpenhetsnormen burde innbefatte allment tilgjengelige opplysninger om a) hvilke forskningsprosjekter som faktisk pågår,  b) hvem som finansierer denne forskningen og hvem som er samarbeidende brukergrupper, c) hvordan forskningen er kvalitetssikret, og muligens d) hvordan resultatene vil tilflyte offentligheten, om enn bare etter en viss tidsforskyvning.

To sentrale verdier/normer for vitenskapelig virksomhet blir ofte oversett i forskningspolitiske dokumenter.  Disse to er kvalitet og etterrettelighet.

Kvalitetsnormen

Kvalitetssikringen av vitenskapelig kunnskap har stått sentralt i vitenskapens virke helt fra den vitenskapelige revolusjon. Metodikk koplet til intersubjektiv etterprøvbarhet i form av en variant av fagfellevurdering har alltid blitt hevdet som et sentralt ledd i dette. Systemet med fagfellevurdering er relativt avansert og godt etablert i dagens situasjon. Når det gjelder metodikk har vi fremhevet den viktige forskjellen mellom det å ha et bevisst forhold til metodebruk i det hele tatt, og det at vitenskapsfolk faktisk kan ha nokså ulike vurderinger og synspunkt på hvordan ulike vitenskapelige problemstillinger bør angripes. Faglig uenighet er derved ikke noen indikator på kvalitetssvikt i forskningen, samtidig som faglig enighet i konklusjoner heller ikke er noen indikator på at kvaliteten i forskningsopplegget er sikret. Vitenskapelig kvalitetssikring refererer til prosess fremfor konklusjoner.

I forskning med utpreget nytte- og relevansorientering vil den nødvendige kvalitetssikringen ofte inkludere andre parter enn forskere, for eksempel brukere. I forskning der både allmenne verdier inngår, og der det foreligger en betydelig grad av vitenskapelig usikkerhet (post-normal vitenskap; jfr. Funtowicz & Ravetz 1993), vil det være naturlig å forvente at forskningen både i forberedelse, gjennomføring og konklusjoner utsettes for innspill fra ulike interesserte parter. Adekvat kvalitetssikring av vitenskapelig forskning er grunnleggende for offentlighetens tillit til forskning, men det er altså aldri noen garanti på sanne, endelige, eller allment aksepterte forskningsresultater. Slik garanti finnes ikke i forskningen så lenge den er dagsaktuell. Det viser seg at forskersamfunnet selv setter profesjonell kvalitet høyest blant de goder som etiske retningslinjer for forskning krever av forskere (jfr. SCRES 2002).

Etterrettelighetsnormen

Moderne vitenskap, i alle fall fra og med opplysningstiden, har alltid ansett deltakelse i samfunnets anliggender, det være seg politiske, kulturelle, eller næringslivsrelaterte, som en naturlig del av virksomheten. Heller ikke verdifrihetstesen til Weber førte til mangel på engasjement i samfunnet fra vitenskapens side. Men det krevde ikke noe særegent etisk ansvar av forskeren. Så lenge universitetene hadde tilstrekkelig institusjonell frihet til selv å kunne styre og bestemme forskningens agenda, syntes tilflytingen av kunnskap til offentligheten som var relevant for å kunne ta verdibaserte beslutninger å være sikret. Når derimot nyttetenkningen og relevans for eksterne målsetninger får en stadig større innvirkning på hva det forskes på, hvordan det forskes, og hvem som får resultatene, synes det maktpåliggende med en etisk opprustning av forskning for å kompensere for overordnede samfunnsinteresser. En empirisk studie av forskningsetiske retningslinjer for forskning, utført av SCRES, viser at samfunnsansvar prioriteres høyest av de sosiale verdier som forskning bør bestrebe seg på (SCRES 2002). Det er neppe rimelig å si som Bernal at forskning er ubetinget ansvarlig for anvendelsen av sine resultater, men det er i denne situasjon heller ikke urimelig å mene at forskning har et klart medansvar for bruken av vitenskapen i en større samfunnskontekst (se Mitcham & Schomberg 2000).

Det er denne form for etisk medansvar vi her betegner som etterrettelighet. En slik forskningsetisk norm innbefatter vesentlig to forhold: 1) Når bestemte beslutninger og/eller teknologier som vesentlig ble fattet/utformet på grunnlag av vitenskapelig ekspertise, etter hvert viser seg å ha svært uheldige uforutsette virkninger, og når det samtidig er slik at det er grunn til å mene at en bedre eller bredere forberedelse av det vitenskapelige beslutningsgrunnlaget hadde kunnet advare om slike mulige negative følger, da er det grunn til å mene at forskningen må ta et etisk medansvar for de negative konsekvensene. 2) Når det foreligger enten konkrete resultater eller vesentlig vitenskapelig usikkerhet som tilsier at en planlagt beslutning/teknologi kan ha svært uheldige samfunnsmessige (eller helsemessige, miljømessige osv.) følger, da er det forskningens og den individuelle forskerens etiske plikt å sørge for at denne informasjonen tilkommer de relevante beslutningstakere og offentligheten på adekvat måte.

Vi oppfatter en slik norm om forskningsetisk etterrettelighet som overordnet eventuelle andre forpliktelser, for eksempel overfor en oppdragsgiver eller overfor en institusjon (altså overordnet eventuelle lojalitetsbånd til institusjoner). Det ligger i forlengelse av denne normen at forskningen engasjerer seg i samfunnsdebatter der vitenskapelige og teknologiske spørsmål står på dagsorden eller danner en vesentlig del av debatten.

I forhold til Mertons normer som vi diskuterte innledningsvis, mener vi at det i dag er grunnlag for å tone ned visse andre normer, for eksempel universalismenormen. Det skal ikke bety at vi ikke ser noen verdi i en slik norm, men det er en følge av at vi mener at normen i praksis er svært sammensatt, og at for eksempel en viss form for partikularisme også har en funksjon i forskningen. Vi viser her til litteraturen for en videre diskusjon (se for eksempel Cole 1992). Vi har også nedvurdert hhv. modifisert Mertons nøytralitetsnorm, som vi mener er bedre ivaretatt i vår norm om åpenhet og etterrettelighet.

Avslutning

Sammenfattende mener vi det er grunn til å kunne hevde at kvalitet, åpenhet og etterrettelighet utgjør en forskningsetisk kjerne for vitenskapelig virksomhet generelt. Uavhengighetsnormen har en avledet betydning i den forstand at de avhengighetsforhold som forskeren alltid er en del av, ikke skal påvirke den vitenskapelige kvaliteten i negativ retning. Som sådan er den bl.a. av betydning for oppdragsforskning. Frihetsnormen og uavhengighetsnormen derimot lar seg vanskelig forsvare så lenge de oppfattes i den allmenne formen de her ble omtalt i. Forskningsvirkeligheten er sjelden slik disse normene synes å implisere, og det er vanskelig å være enig i at de burde utgjøre noe generelt forskningsetisk minstekrav til forskning. Til det er forskningsvirkeligheten for kompleks. Ingen forsker er helt uavhengig; alle er alltid avhengig av noe. Begge har derimot visse del-aspekter som går på både kvalitetssikring og etterrettelighet, som er viktige å holde fast ved. Del-aspekter ved disse normene vil falle ut som konsekvenser av våre tre overordnede normer.

Litteratur

Bernal, J.D. 1967. The Social Function of Science. Oxford: Oxford University Press

Cole, S. 1992. Making Science – Between Nature and Society. Harvard: Harvard University Press

Elgesem, D. et al. 1997. ”Fusk i forskning”. De nasjonale forskningsetiske komiteer. Skriftserie nr. 8.

Funtowicz, S. & Ravetz, J. 1993. “Science for the Post-Normal Age”, Futures 25/7: 735-755.

Kaiser, M. 2000. Hva er vitenskap? Oslo: Universitetsforlaget

Kaiser, M. et al. 2003. Oppdragsforskning – åpenhet, kvalitet, etterrettelighet. De nasjonale forskningsetiske komiteer

Menard, L. et al. 1996. The Future of Academic Freedom. London: The University of Chicago Press

Merton, R. K. 1973. The Sociology of Science – Theoretical and Empirical Investigations. Chicago & London: The University of Chicago Press.

Mitcham, C. & Schomberg, R.v. 2000. The Ethic of Scientist and Engineers: From Occupational Role Responsibility to Public Co-responsibility. Amsterdam: JAI Press.

SCRES 2002.  Standards for ethics and responsibility in science – an empirical study. The Standing Committee for Responsibility and Ethics in Science, under The International Council for Science (ICSU); se: www.icsu.org eller: https://council.science/publications/standards-for-ethics-and-responsibility-in-science-an-empirical-study/                           

Skoie, H, & Såtvedt, Ø. 1998. Forskning, kultur og autonomi. Et bidrag til debatten om den frie universitetsforskning. Oslo: Norsk institutt for studier av norsk forskning og utdanning: 200.

Tranøy, K.E. 1986. Vitenskapen –samfunnsmakt og livsform. Oslo: Universitetsforlaget