Forskernes ansvar for formidling av kunnskap

Menneskeliv gikk tapt. Noen hevder det var fordi forskerne ikke formidlet risiko tydelig nok. Kan forskerne stilles til ansvar?

6. april 2009 rammet et jordskjelv L’Aquila i Italia. 309 mennesker døde. I oktober 2012 ble seks forskere dømt til seks års fengsel for uaktsomt drap, etter å ha gitt befolkningen feilaktig informasjon.  

Forskerne ble bedt om å vurdere risikoen i området, som følge av en rekke rystelser i ukene før skjelvet. En av seismologene uttalte da at aktiviteten rundt byen "ikke utgjorde noen trussel”. (Se NRK.no)

Dommeren i saken beskrev forskernes risikoanalyse som overflatisk, omtrentlig og generisk. (Se Science.org)

Saken skapte kontroverser i vitenskapelige miljøer, og avgjørelsen ble anket. I 2015 ble forskerne frikjent i Italias høyesterett. Retten fant at forskerne ikke kunne klandres for sin vurdering, men at den var i tråd med tilgjengelig vitenskap. (Se Science.org

Forskningsetiske retningslinjer 

I Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (NENT, 2024) heter det blant annet:  

“Forskere har et selvstendig ansvar for å minimere risiko for uheldige virkninger på mennesker, samfunn og natur, for ansvarlig bruk av samfunnets ressurser og for at forskningen direkte eller indirekte kan komme samfunnet til gode.” 

Og:  

“Forskere har et ansvar for å bidra med sin kompetanse til en åpen, nyansert og opplyst offentlig samtale. I formidlingen skal man gi et balansert bilde av faglig begrunnede uenigheter.” 

  • Bør forskere stilles til ansvar, om deres forskningsbaserte råd får negative konsekvenser? På hvilken måte?  
  • Hvilket ansvar har forskningsinstitusjonene? 
  • Hva kan en rettsliggjøring av forskeres ansvar føre til?  
  • Hvordan kan forskere ta lærdom av denne saken?