Forskernes ansvar for formidling av kunnskap

6. april 2009 rammet et jordskjelv L’Aquila i Italia. 309 mennesker døde. I oktober 2012 ble seks forskere dømt til seks års fengsel for uaktsomt drap, etter å ha gitt befolkningen feilaktig informasjon.  

Forskerne ble bedt om å vurdere risikoen i området, som følge av en rekke rystelser i ukene før skjelvet. En av seismologene uttalte da at aktiviteten rundt byen "ikke utgjorde noen trussel” (se NRK.no).

Dommeren i saken beskrev forskernes risikoanalyse som overflatisk, omtrentlig og generisk (se Science.org).

Saken skapte kontroverser i vitenskapelige miljøer, og avgjørelsen ble anket. I 2015 ble forskerne frikjent i Italias høyesterett. Retten fant at forskerne ikke kunne klandres for sin vurdering, men at den var i tråd med tilgjengelig vitenskap (se Science.org).

Forskningsetiske retningslinjer 

I Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (NENT, 2024) heter det blant annet:  

“Forskere har et selvstendig ansvar for å minimere risiko for uheldige virkninger på mennesker, samfunn og natur, for ansvarlig bruk av samfunnets ressurser og for at forskningen direkte eller indirekte kan komme samfunnet til gode.” 

Og:  

“Forskere har et ansvar for å bidra med sin kompetanse til en åpen, nyansert og opplyst offentlig samtale. I formidlingen skal man gi et balansert bilde av faglig begrunnede uenigheter.” 

• Bør forskere stilles til ansvar, om deres forskningsbaserte råd får negative konsekvenser? På hvilken måte?  
• Hvilket ansvar har forskningsinstitusjonene? 
• Hva kan en rettsliggjøring av forskeres ansvar føre til?  
• Hvordan kan forskere ta lærdom av denne saken?