Hopp til hovedinnhold

Mitt dilemma: Ville ikke la krympehoder bli selfie-objekter

I Bergen har museumspublikum kunnet se et hode tatt som krigstrofé. Kurator Åshild Sunde Feyling Thorsen var bekymret for å skape stereotype oppfatninger om befolkningen i Amazonas.

Kurator Åshild Sunde Feyling Thorsen ved Universitetsmuseet i Bergen
Åshild Sunde Feyling Thorsen. Kurator ved Avdeling for forskningskommunikasjon, Universitetsmuseet i Bergen . (Foto: Privat)
Omslag forskningsetikk nr. 2 2021
2021:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

Da et nyoppusset universitetsmuseum åpnet dørene i 2019, fristet det med flere spennende naturhistoriske utstillinger. Det såkalte krympehodet, eller tsantsa, kunne lett blitt brukt for å lokke nysgjerrige sjeler til museet. I stedet var det diskré plassert i rommet og under dempet belysning. 

– Vi ville ikke redusere hodet til kuriosa og sensasjonsmateriale som folk stilte seg foran for å ta en selfie, forteller Thorsen. 

Hun stod for de etiske vurderingene av det humane materialet som var planlagt inn i de nye utstillingene.  

– Jeg innså raskt at hvert eneste objekt krevde ulik etisk refleksjon, selv om alt var humant materiale. Det er stor forskjell på en 8000 år gammel hodeskalle fra Vestlandet og et søramerikansk tsantsa fra mellomkrigsårene, sier kuratoren. 

Det var dette siste objektet som skulle skape mest etisk hodebry. 

Hodene ble handelsvare  

På 1900-tallet ble hoder tatt som krigsbytte av urfolket shuar. Gjennom en spesiell prosess ble kraniet og hjernen fjernet, før hodet ble formet og krympet gjennom flere ritualer.  

– Når ritualet var over, hadde ikke selve hodet lenger noen stor betydning. Da kunne det enten kastes eller byttes mot våpen eller andre gjenstander, forteller Thorsen. 

Krympehodet ved Universitetsmuseet er sannsynligvis samlet inn i mellomkrigsårene. Da var handel med tsantsa fortsatt lovlig og delvis drevet av shuar-grupper selv. Men var det greit å stille det ut i en monter på et museum flere tiår senere, i Norge?  

– Vi må ha et bevisst forhold til hva vi stiller ut, og hvordan vi representerer andre kulturer. Siden hodet stammet fra en praksis såpass nært oss i tid, var jeg redd for at vi skulle forsterke hodejegerklisjeen om folkegrupper i Amazonas, forklarer Thorsen. 

Fra sensasjon til refleksjon 

Kuratoren satte seg inn i shuar- og achuar-kulturen og diskuterte etiske spørsmål med både seg selv, kolleger og det nasjonale utvalget for forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget). Måten hodet skulle presenteres på, og sammenhengen det skulle stå i, gjorde at vektskåla bikket over mot «ja».  

Thorsen mener museene i dag har et mer reflektert og analytisk forhold til utstilling av sine etnografiske gjenstander, og at man i dag unngår sensasjonspregede utstillinger.  

– I en periode fram til 2014 var tsantsahodet stilt ut ved museet i et diorama som visualiserte shuar-kultur, og mange minnes dette godt. Denne gangen ville vi sette det inn i en mer vitenskapshistorisk og filosofisk kontekst. Vi ville vise forskningsprosessen og -metoden, og hvordan vitenskapens tolkning av gjenstander kan forandre seg, forklarer hun. 

Utstillingen skulle også skape refleksjon rundt noe av det kuratoren hadde grublet på: Hvordan ser tidligere tiders innsamling av etnografiske gjenstander ut for oss i dag? Og hva synes publikum om det å stille ut gjenstander som har vært hellige eller knyttet til religiøst liv?  

Thorsen har verken hørt om selfie-poseringer eller negative reaksjoner fra de besøkende.  

– Jeg tror publikum har forstått intensjonen vår, konkluderer hun.