Årskonferanse 2023: Veiledning og internasjonalt samarbeid 

– Dette er en viktig møteplass for alle våre medlemmer. I år er dagen for en stor del viet de temaene komiteene har valgt seg ut i år – veilederrollen og internasjonalt samarbeid, innledet direktør Helene Ingierd i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).  

– Dette er temaer som favner på tvers av fag og som alle kan komme innom i arbeidet i komiteer og utvalg, fortsatte hun. 

Til FEKs årskonferansen inviteres alle medlemmer i de tre komiteene og to utvalgene under FEK-paraplyen. Formålet med dagen var, ifølge Ingierd, å snakke om de faglig prioriterte temaene på tvers av fagområder, samt å legge planer for videre arbeid med disse temaene. I tillegg ble deltagerne presentert for to nye ressurser: En veileder for håndtering av ulike saker knyttet til forskningsetikk, og en forskningsbasert veileder for opplæring i forskningsetikk.  

Ingierd trakk frem hvilke mål FEK har satt i sin strategi. Sekretariatet i FEK har valgt visjonen «Vi løfter forskningsetikken».  

– Å løfte forskningsetikken kan også bety å belyse forskningsetikken som en positiv ansvarliggjøring heller enn en bremsekloss.  

Forskningsetikk bør være sentralt 

Temaet veiledning sto først på programmet. Ingierd påpekte et behov for større kunnskap om hvordan veiledere jobber, og hvilken opplæring de får.  

– Den landsomfattende RINO-undersøkelsen (Research Integrity in Norway) hadde et spørsmål om veiledning. Her kom det frem at 50 prosent av respondentene, norske forskere, er svært enig eller enig i at under veiledning utgjør forskningsetikk et sentralt tema. Man kan diskutere hva som ligger i svaret, men det ser ut til at det er et stykke å gå. I henhold til retningslinjer ved institusjonene etc., bør dette absolutt utgjøre et sentralt tema.  

Egeninteressen truer indre etikk 

Lederen i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, Kari Milch Agledahl, uttrykte at hun syntes det var utfordrende å snakke om veilederrollen til alle i komitésystemet.  

– Det jeg mest fornuftig kan si noe om, er basisen i forskningsetikken og hvilken betydning det har for veilederrollen.  

Milch Agledahl underviser selv i medisinsk etikk ved UiT – Norges arktiske universitet. Hun snakket først om den indre etikken.  

– Den indre etikken til forskningen er å søke etter sannhet. Hvis du går inn i forskning med den hensikt å jukse, har du ikke skjønt hva forskning er. For å kunne drive med forskning, må du underlegge deg noen indre normer – sannhet, vitenskapelighet, metodebruk, transparens, vilje til å la andre sjekke hva du gjør, og interesseløshet eller objektivitet.  

Den indre etikken er ikke så ofte hovedmomentet i vedtak i NEM og de regionale komiteene, REK, ifølge Milch Agledahl. Hun viste likevel til et eksempel der egeninteresse var et hovedspørsmål.  
Hva er det så som truer den indre etikken i forskningen? Spurte Milch Agledahl.  

– Det er vel først og fremst egeninteressen. Det er nokså slitsomt å drive med forskning. Det er ikke så godt betalt, du går mange år uten anerkjennelse. Det kan være mye å vinne på å kunne kutte noen hjørner, bruke litt mindre tid, få navnet på flere publikasjoner.  

Den ytre etikken 

Forskningens ytre etikk handler om hva som gagner samfunnet, fortsatte Milch Agledahl.  

–Det er ikke opplagt at alle forskningsprosjekter ivaretar samfunnets verdier. Når det gjelder medisinsk forskning skal REK og NEM sikre at det er tatt tilbørlig hensyn både til samfunnet og deltagere. 

Dette ble eksemplifisert under pandemien, da FHI ønsket å holde halvparten av skolene stengt og åpne resten for å sammenligne smittespredningen.  

– Det prosjektet ble stoppet i REK, fordi det ikke var forsvarlig å gjøre dette uten å hente inn samtykke. Det lot seg ikke gjøre. Så her ønsker forskerne seg friere tøyler.  

Hva er det så som utfordrer den ytre etikken? Milch Agledahl mener det i stor grad er den indre etikken. 

– Forskere forsker som regel ikke av ren egeninteresse, men fordi de mener det er viktig å vite. Da kan ytre grenser føles urimelige. Forskningsetikken har blitt karakterisert som bremseklosser. Det er nettopp et uttrykk for hvordan vi som forvalter den ytre etikken kan bli sett. 

Veileder-relasjonens etikk 

Milch Agledahl påpekte at veileder-relasjonens etikk er noe eget.  

– Den sier noe om maktforholdet: Veileder kjenner systemet og har stor makt over din videre karriere. I medisin er dette nokså uttalt, fordi det ofte er mange stipendiater som ansettes på større prosjekter laget av deres veiledere eller prosjektledere.  

Her anses stipendiatene ofte som arbeidskraft, forklarte Milch Agledahl. Og dette er vel så viktig som at de driver med en form for selvutvikling. Også kandidater kan ha en viss makt over veileder, men det tradisjonelle er at makt-asymmetrien går andre vei. 

Så hvilken rolle har veileder, når det gjelder indre og ytre etikk?  

– Det er en forutsetning at kandidaten har en slags følelse for den indre etikken og ønsker å finne fram til ny kunnskap. Samtidig tror jeg vi i stor grad lærer den indre forskningsetikken av andre, av hvordan veileder og andre oppfører seg, og hva de sier er godt nok, sa Milch Agledahl.  
Den ytre etikken er mye mer styrt av lover og regler, påpekte hun.  

– Her dreier veilederrollen seg om å gi kunnskap eller si hvor man finner kunnskap. 

Til slutt tok hun opp den relasjonelle etikken i veileder-rollen.  

– Den er kanskje den aller vanskeligste. Den avhenger av at man evner å ha litt selvrefleksjon og ydmykhet i egen rolle. Om det kan læres, er et åpent spørsmål. 

Å la dem svømme eller synke 

Sean Denham, leder i Nasjonalt utvalg for vurdering av gransking på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), deltok selv på veilederkurs i regi av Universitetet i Stavanger i fjor. Målet med kurset var å (1) lære tekniske ferdigheter, (2) øke nytten av veiledning for kandidatene og (3) øke gjennomstrømningen av kandidater.  

– Det er jo nummer to her vi bør tenke på. Det tredje punktet er jo først og fremst til fordel for universitetet.   

Målet med veiledning var angitt i fem punkter, viste Denham.  

1. Utvikle kritisk tenkning 
2. Forstå forskningsprosessen 
3. Praktisere forskningsetikk 
4. Lære om og mestre akademisk skriving 
5. Stimulere kreativitet og problemløsning 

Så hvor er forskningsetikken i dette? Åpenbart i punkt tre, påpekte Denham.  

– Eksplisitt ble dette bare nevnt veldig kort. Det var mer aktuelt da vi snakket om det å forstå forskningsprosessen, men også under punkt fire.  

Til syvende og sist handler mye om hvorvidt du aktivt vil veilede studentene, eller om du vil la dem svømme eller synke på egen hånd, sa Denham, og viste til at det er reelle fagforskjeller å ta hensyn til.  

– Særlig innen samfunnsvitenskapene opplever jeg at kandidatene jobber mye på sitt eget lille prosjekt, heller enn i et større fellesskap. Da trenger de veiledning.  

Denham ser at etikk ofte fremstilles som en hindring, snarere enn noe som kan styrke kvaliteten i prosjektet.  

– Jeg opplever at kurset fokuserer på hvordan man kommer seg gjennom etikk-godkjenningen. Det mener jeg er feil mentalitet. Men hvis jeg ikke var medlem i Skjelettutvalget ville jeg nok ikke tenkt på det slik.  

Må banke inn prinsippene 

I Skjelettutvalgets retningslinjer for forskning tar første del særlig for seg menneskelige levninger. Disse anses ikke som materiale, men som mennesker, forklarte Denham. Retningslinjenes andre del ser grundig på metodebruk. 

– Hvis du kommer fra en samfunnsvitenskapelig bakgrunn, vil du trolig forstå den første delen mye bedre enn den andre, kommer du fra naturvitenskapene, er det trolig omvendt.  

Denham forklarte at erfaringen fra utvalget har vært øyeåpnende for ham selv, og at han har bragt dette videre i egen veiledning. Når noen har ønsket å bruke mange ulike deler av et skjelett for å gjøre forskjellige analyser og besvare en rekke forskningsspørsmål, har han tidvis følt seg som en festbrems. 

– Jeg måtte påpeke at dette er, eller var, en person. Vedkommende ble begravet, ikke fordi vi skulle grave dem opp og analysere dem 500 år senere. Vi må respektere dem.  

Det kan kreve mye forklaring å få forståelse for dette, derfor er veiledning så viktig, sa Denham. 

– Min rolle er å banke prinsippene inn i studentene. Hver gang de vil ta en enklere vei, må vi bremse dem og påpeke at det vil gjøre forskningen deres bedre.  

Etisk kompetanse følger ikke nødvendigvis med makt 

– Det er en vesentlig del av veilederrollen å sikre at studenten har tilstrekkelig frihet til å treffe valg. Det betyr også muligens å kunne gjøre noen tabber, sa Hallvard Fossheim, leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). 

Fossheim understreket at etikken må ses i sammenheng med det enkelte forskningsprosjektet.  

– Man kan ikke ta etikken ut som et spesifikt kakestykke, men må inkludere det i hva det vil si å drive god forskning.  

Maktassymetrien er svært avgjørende i relasjonen mellom veileder og student, mener Fossheim, men etisk kompetanse følger ikke nødvendigvis med makt.  

– Ofte har jeg møtt stipendiater som opplever at de reagerer på noe. Da hender det veileder bare ber dem kjøre på. Noen antenner er kanskje mer skjerpet når man kommer inn med et ferskt blikk, enn som senior.  

Dermed er det viktig at FEK henvender seg både til veiledere og studenter, sa Fossheim. Han trakk frem noen viktige punkter for det videre arbeidet:  

– Når vi snakker om rolleforståelse er det viktig å huske at mange nå har flere veiledere. Det skaper en utfordring. Veiledere kan for eksempel gi ulike beskjeder, eller det kan være temaer som ikke dekkes skikkelig av noen.  

Videre trakk han frem utfordringer knyttet til medforfatterskap.  

– En av grunnene til at vi har flere komiteer, er at vi forsøker å respektere ulike tradisjoner mellom fag. Medforfatterskap er et slikt område. I dag er mange prosjekter tverrfaglige. Det skaper en situasjon der slike forskjeller blir veldig synlige.  

Spesifikt og på engelsk 

Fossheim gikk konkret inn på hva FEK kan gjøre i sitt videre arbeid.  

– Det er en god tid å komme med hjelp til selvhjelp. Forskningsetikkloven gjør et stort poeng ut av institusjonenes ansvar for forskningsetikken. Det har blitt veldig synlig igjen etter Riksrevisjonens etterfølgelsesrevisjon.   

Han mener det er viktig å gjøre ressursene så spesifikke som mulig, og å integrere eksisterende ressurser både internt og eksternt.  

– Det vi gjør bør som hovedregel være på engelsk. Mange av tilfellene og sakene vi forholder oss til, inkluderer aktører som ikke snakker norsk.  

Et avgjørende suksesskriterium, er å gjøre kjent det som finnes av ressurser allerede.  

– Alle som trenger det, må vite om at det finnes.  

Gjensidig avhengighet

Phd-veiledning og forskningsetikk har et gjensidig avhengighetsforhold, innledet Heidi Østbø Haugen, leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). 

– De skal ikke mer enn ett uetisk prosjekt til før tilliten til forskning forsvinner. Likeledes vil stødig og godt gjennomført forskning være med og bygge opp samfunnets vilje til å finansiere forskning, vilje til å delta i forskning, og vilje til å se til forskere for å finne politiske løsninger.  

Østbø Haugen mener forskere må ha en praktisk forståelse for forskningsetikk.  

– Man må lære å forholde seg til forskningsetikk som en del av prosjektet, på samme måte som man må jobbe med referanser underveis og lære det. Forelesere, veiledere og prosjektledere har ansvar for at ph.d.-kandidater inkluderes i et faglig fellesskap som også omfatter etikk.  

Det innebærer at veiledere også trenger faglig oppdatering fra sine institusjoner, sa Østbø Haugen. 

– Veileder har kunnskap og erfaring og skal overføre dette til stipendiaten. Vi vet at dette ikke alltid fungerer optimalt i praksis. Vi trenger å bidra til at veiledere har integrert denne rollen i seg selv.  

Et verktøy for større dybde 

– Forskningsetikken kan være et didaktisk verktøy for å komme videre i forskningen. Som veiledere utfordrer vi stipendiatene og forsøker å få dem til å ha en kritisk tilnærming. Det vi må formidle er usikkerhet, vitenskapelig metode, hvordan man kan bruke didaktiske verktøy for å få mer komplekse resultater med større dybde, sa Østbø Haugen.  

Hun fremhevet også asymmetrien mellom veileder og student, men påpekte at stipendiaten samtidig ofte er ekspert på metoden, det empiriske feltet for forskingen, eller på brukerne.  

– Veileder må jobbe sammen med stipendiaten for å få opp refleksjoner som man kan bruke til å ta det faglige ansvaret.  

Så kan dette være utfordrende i praksis, sa Østbø Haugen. 

– I praksis er stipendiaten ofte alene et sted og skal ta et valg. Det kan være i en intervjusituasjon der informanten bringer opp inkriminerende informasjon om en tredjepart, eller når det skjer noe som kanskje bør varsles om. Derfor må veileder bidra til å gjøre stipendiaten i stand til å ta valg, og ha et tillitsforhold som gjør at man i ettertid kan reflektere over det som skjedde.  

Ikke nok med godkjenning 

– Det er to ytterpunkter i veileders rolle. På den ene siden rollen som diskusjonspartner og veileder. På den andre siden, rollen som sidestilt kollega, kanskje medforsker. Nestleder i Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning Geir Sverre Braut tok utgangspunkt i egne erfaringer som veileder og tidligere assisterende direktør i Statens Helsetilsyn da han adresserte veilederrollen.  

Braut var opptatt av at veileder skal være et forbilde.  

– Veileder må prøve å trekke frem gang på gang den forskningsetiske historien man er plassert i innenfor faget. Det å være forankret i egen fagtradisjon er ganske vesentlig poeng.  

Braut tok også opp utfordringer knyttet til etisk godkjenning. 

– Det er en rev vi må drepe gang på gang at en REK-godkjenning eller PVO-vurdering er tilstrekkelig for etisk refleksjon. I et prosjekt må vi vise frem at det ligger mer refleksjon bak. Da er det viktig hvordan vi snakker sammen, hvilken ordbruk og hvilke kanaler vi velger og hvordan vi kritiserer hverandre.  

Så må veileder reflektere over det som kan skje i relasjonen, påpekte Braut. 

– Som veiledere må vi ha en kobling til grunnfjellet i oss selv. Er det kandidaten eller jeg som har en dårlig dag? Det å klare å skille dette ut, er viktig. 

Og det du ikke tør å snakke med kollegaer om, det skal du ifølge Braut holde unna veiledningsrommet. Det samme gjelder det som ikke tåler et medieoppslag. 

– Det er vesentlig å skille empati fra identifikasjon. Det siste skal man holde seg unna, men man skal våge å gå tett på kandidaten. Da må man være trygg på seg selv.  

Må være «passe kritisk» 

I den påfølgende diskusjonen spurte FEK-direktør Ingierd om hvordan opplæring i det relasjonelle kan legges opp. 

Ifølge Fossheim handler dette blant annet om at en veileder må lære seg å være «passe kritisk».  

– Du kjenner kandidaten godt nok til å vite hva som er nok for denne personen. Den type avveiinger er mer psykologiske, men det har også en etisk side – hva skal man prioritere, hva MÅ opp i denne veiledningen. 

Milch Agledahl mener det er mulig å forberede seg, også på denne delen av veilederrollen. 

– Det nytter ikke å kurses i oppførsel i konkrete situasjoner, men det handler om å tenke gjennom hva slags situasjoner du kan havne opp i som veileder. 

Veileder trenger en viss makt 

Jakob Elster, nytt varamedlem i Granskingsutvalget, tok opp en uklarhet:  

– Er veileders ansvar først og fremst er å sørge for at studenten lærer om forskningsetikk, eller er det å sørge for at det ikke skjer noe galt i prosjektet?  

Han viste selv til at det her nok er store forskjeller, også når det gjelder hvilken reell makt veileder har til å følge opp sitt ansvar.  

Hos oss på juridisk fakultet står det at studenter møter til veiledning når de ønsker og minst én gang. Man bør også snakke med institusjonene og sørge for at veileder har de verktøyene de trenger. 

Innlederne ble også spurt om de mener opplæring i forskningsetikk for veiledere bør være obligatorisk. Det var det flere som mente kan være lurt, men til syvende og sist er det opp til institusjonene å avgjøre.  

Kurs bør nok være obligatoriske, men da må vi også sørge for at de er produktive. Å forstå hvor skoen trykker etisk, handler til syvende og sist om å forstå det samfunnet jeg forsker på. Får vi til en slik kobling, kan det også være noe selv de mest drevne professorene ser nytten av, sa Heidi Østbø Haugen.   

Hvordan drive opplæring? 

Del to av dagen handlet om opplæring.  

FEK er i ferd med å utvikle en forskningsbasert veileder for opplæring som kan benyttes av institusjonene. Arbeidet med å gjennomgå forskningslitteraturen på feltet har Laura Drivdal, forsker ved Senter for vitenskapsteori, UiB, og Erik Thorstensen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, stått for. 

Drivdal understreket innledningsvis at forskningslitteraturen på feltet har visse begrensninger.  

– Det er vanskelig å måle nytten av opplæring. Det er studier som forsøker, men det må vi ta med en klype salt. Det er også svake sammenligningsgrunnlag i denne litteraturen. Studier fra USA dominerer i den tidlige litteraturen, og mye er basert på kvantitative undersøkelser med små utvalg, for eksempel studier av bestemte kurs. Forskningen er også dominert av biomedisinske fagfelt.  

Drivdal og Thorstensen har likevel kommet frem til en rekke råd, blant annet når det gjelder hva opplæringen bør inneholde og hvordan den bør gjennomføres.  

– De fleste studier skiller mellom ferdigheter og dømmekraft – holdninger versus kunnskap om forskningsetikk. Det vi ser, er at når det kommer til holdninger og ferdigheter, er de best ivaretatt gjennom å jobbe med problemløsning. Det å jobbe med praktiske caser er bra for problemløsningsdimensjonen, og gir også god score på kunnskap, sa Drivdal. 

Ifølge forskningen, bør opplæringen ha fokus på prosess, ikke resultat, forklarte hun. 

– Ikke spør: Hva er riktig løsning her? Spør: Har du vært i lignende situasjoner? Hvilke hensyn må vi ta her? Osv. Man bør også begynne med case for så å nærme seg regelverk, ikke omvendt.  

Uformell opplæring kan være vel så viktig som formell opplæring, noe litteraturen også tar opp. Men overgangene er glidende, og man kan for eksempel tilrettelegge for uformell opplæring gjennom å gi ansatte tilgang på ulike læringsarenaer, eller ved bevisst å vektlegge visse dimensjoner i arbeidsmiljøet. Drivdal viste her også til den landsomfattende undersøkelsen Research Integrity in Norway (RINO, 2018). 

– RINO-undersøkelsen viser at man trenger åpenhet i et arbeidsmiljø om hva som er vanskelig og hvor man kan trå feil. 

Når det gjelder veiledning, står det noe om veileders ansvar i forskrifter til universitetene, blant annet, men Drivdal påpekte at vi vet lite om hva som skjer i praksis. Litteraturen påpeker at yngre forskere kan være mer informert enn seniorer om nye problemstillinger, og at man derfor bør legge til rette for såkalt omvendt veiledning. 

Involvering gir noen utfordringer 

Thorstensen tok for seg målgrupper for opplæring og påpekte at tverrfaglighet og involvering av ulike parter, gir noen utfordringer.  

– Forskningsetikken har sitt opphav i disiplinene. Når man setter sammen ulike disipliner, skjer det noe nytt. Blir det da minste felles multiplum som gjelder? Hvilket språk skal man bruke? Hva er en faglig diskusjon i et tverrfaglig prosjekt?  

Den nye tverrfagligheten inkluderer ikke bare ulike fag, påpekte han, men også næringsliv, offentlig sektor og frivillig sektor.  

– Hva bør forskningen gjøre? Hva er de andre interessentene ute etter? Komiteene utga i 2019 en bok om interessekonflikter i forskning. De ga også ut en rapport om oppdragsforskning i 2003 som tar opp dette. De største utfordringene er kanskje knyttet til dette med metode, men også publisering av såkalte nullfunn. 

Det kan også være motsetninger når det gjelder mål for prosjektene, slo Thorstensen fast.  

– Veldig mange av de integrerte prosjektene er opptatt av handling, ikke kunnskap. De vil finne løsninger. Forskere vil finne kunnskap. 

Et stort hull i loven 

Et annet produkt FEK arbeider med, er en veileder for håndtering av ulike saker ved institusjonene. Vidar Enebakk og Thomas Østerhaug i FEKs sekretariat presenterte resultatet så langt.  

– Vi i FEK har et nasjonalt ansvar for å bistå institusjonene i deres arbeid. Vi skal ikke fortelle hva de skal gjøre, men vi kan tegne opp et landskap og tilby ressurser de kan bruke som de vil.  

Veilederen tar utgangspunkt i et bredt perspektiv på hva forskningsetikk er, ettersom det de senere årene har vært mye arbeid knyttet til håndtering av uredelighetssaker, mens andre spørsmål nok har havnet i skyggen, sa Enebakk.  

– Vi har hatt nasjonale komiteer i over 30 år, siden 1990. Forskningsetikken er forvaltet i dette systemet. Så kom forskningsetikkloven i 2007, og den nye loven i 2017. Vi ser at loven skaper noen utfordringer i praksis: Hva er en uredelighetssak i forhold til en forskningsetisk sak? Vi får klare tilbakemeldinger fra institusjonene om at de sliter med det samme.  

Dette ble enda mer tydelig da arbeidet med veilederen startet. 

– Det vi så var at det er et stort hull i loven: Den første delen handler om forskningsetikk. Den andre delen handler om håndtering av uredelighet. Institusjonene har veldig mange oppgaver som ikke er nevnt i loven. Det er bra, loven skal ikke detaljregulere, men når det ikke står nevnt, er det fort noe institusjonene nedprioriterer, sa Enebakk.  

I arbeidet med loven ble det foreslått et punkt om at institusjonene har ansvar for å bygge og vedlikeholde en sterk forskningsetisk kultur. Enebakk stilte spørsmål om hva som hadde skjedd hvis det sto, som et signal. 

– Noe annet som mangler, er at vi trenger et system for håndtering av forskningsetiske saker som ikke handler om brudd. 

Veilederen prøver å åpne dette rommet og vise institusjonene hva som finnes av relevante arenaer for å jobbe med forskningsetikk, utover uredelighet. Det innebærer blant annet å fremheve gode kilder til læring.  

– En viktig del av arbeidet vårt er å se på hva som finnes av gode ressurser og verktøy og som institusjonene kan dra nytte av.  

Mange roller med ansvar 

Thomas Østerhaug gikk nærmere inn på veilederens faktiske innhold.  

– Den inneholder per nå ti kapitler om hva institusjonene må ta hensyn til og hvilke ulike roller som har et ansvar for forskningsetikk, fra veiledere til forskerfellesskapet, forskerstøtte og ulike ledelsesnivåer.  

Forskningsetiske råd og utvalg (utenom redelighetsutvalg), samt vitenskapsombud har hvert sitt kapittel. Et kapittel er viet samarbeid og andre aktører.   

– Det er et poeng at dette ikke er en fasit eller en mal som skal passe for alle. Det er tips og råd, og eksempler fra forskningsinstitusjoner som andre kan inspireres av. Det må tilpasses den enkelte institusjon, sa Østerhaug.  

Fra salen ble det kommentert at det er viktig å huske at de ulike aktørene ikke kan fristilles fra hverandre, dette kan snarere ses som et «sart økologisk system». Det ble også fremhevet som positivt at forskerfellesskapet er et eget kapittel, ettersom saker kan oppstå som følge av «giftige fagmiljøer». 

Det ble også oppfordret til å vurdere case tilknyttet veilederen. Og det ble spilt inn en bønn om å se ulike veiledere i FEK i sammenheng, for å gjøre det enklest mulig tilgjengelig for brukerne. 

Ressurser for internasjonalt samarbeid 

I tredje del av dagen var internasjonalt samarbeid tema. Tre relevante produkter ble presentert.  

Ingrid Miljeteig, professor i medisinsk etikk ved UiB og medlem i NEM, tok utgangspunkt i NEMs veileder for medisinsk og helsefaglig forskning i lav- og mellominntektsland og snakket om de praktiske utfordringene hun og kollegaene møter på dette feltet. For å forberede innlegget, hadde hun fokusgruppeintervjuer og noen individuelle intervjuer med fagfolk hun kjenner. Det hele var litt uformelt, men en god anledning til å ta opp relevante problemstillinger.  

– I medisinsk forskning er det en del utfordringer. Vi skal prøve ut medisiner, vaksiner eller folkehelsestrategier. Min egen erfaring er særlig fra kvalitativ forskning tett på klinikken. Som lege ser du kanskje at behandlingen blir feil, du kunne gitt noen råd som ga bedre behandling eller det er behov for noen ekstra hender. Så kommer spørsmålet – skal du gripe inn i ditt eget forskningsfelt?  

Det kan i ytterste konsekvens bli et spørsmål om plikten til å redde liv, påpekte Miljeteig. Etikken kan også utfordres av andre rammevilkår enn vi er vant til. 

– Et prosjekt samlet inn blodprøver for å se på kolesterol og blodsukker, for eksempel. Hva gjorde de hvis de fant høyt blodsukker? Ba deltagerne henvende seg til helsevesenet. Men hva da hvis du vet at det helsevesenet er helt elendig? 

Goder ved å delta i forskning var et annet tema Miljeteig tok opp.  

– Betaling er en ting, men goder er mer. Noen vil for eksempel mene at vi forsker på helt feil temaer med tanke på hva som er de globale helseproblemene. Skal dette være til gode for den enkelte deltager, for landet, eller for oss selv? Forsker vi på ting bare vi her kan følge opp i egne samfunn? 

Når det gjaldt kompensasjon for deltagelse, trakk Miljeteig frem et eksempel som viser hvor viktig det er med god lokalkunnskap i prosjektene.  

– En av mine stipendiater var i Etiopia. Vedkommende intervjuet et par som hadde et veldig sykt barn. Det vanlige der var at de fikk ett såpestykke ved deltagelse. REK i Norge sa det var for lite, de bør gi to såpestykker. Da sa de lokale REKene at nei, det kan vi ikke begynne med!  

Et annet spørsmål er hvordan samtykke skal håndteres. Vil du forske på unge gravide i visse land, for eksempel, kan de ifølge norsk lov være barn, og dermed må man ha samtykke fra deres foresatte. 

Kontroll, sikkerhet og håndtering av data kan også være krevende. Samarbeid med lokale partnere fungerer ikke alltid som ønskelig. En REK-godkjenning kan være en «deal-breaker». 

– Masterstudenter rekker ikke å sende prosjektet innom REK. Da kan de ikke ha norske partnere. Så skjer det mye innen korrupsjon som vi kanskje ikke forstår en gang. Vi har fått tilbakemelding på at størrelsen på fonten i overskriften var feil. Da måtte vi betale en gang til for å få søknaden behandlet. Er det korrupsjon? 

Målet for Miljeteigs institusjon er ofte institusjonsbygging i samarbeidsland. De ønsker at det er den afrikanske institusjonen selv som skal søke midler etter hvert, og at det er de afrikanske forskerne som står på forfatterlisten. Men det kan kreve mye ekstra arbeid, blant annet i review-prosessen.  

– Jeg kjenner en veldig plikt til å si ja til å være reviewer for forskerne i land der jeg har forsket. Det kan være en stor jobb å gi en ordentlig tilbakemelding. Er det slik at både teksten og analysen er ganske dårlig, da blir du kanskje litt usikker på om datainnsamlingen var god nok. Men jeg mener vi bør si ja til reviewer for våre kollegaer i hele verden.  

I noen tilfeller må forskerne også tenke på om de kan risikere å skade noen når de publiserer resultater.  

– Kan vi gjøre at tilbudet for senabort blir fjernet eller redusert, om vi skriver om det? 

Miljeteig pekte til veilederen og mener den kan være nyttig for flere enn de som jobber innenfor medisin og helse. Avslutningsvis hadde hun noen tips til forskere som skal samarbeide med andre i lav- og mellominntektsland. 

– Noen ting er vi usikre på om fungerer i praksis, tjener det våre partnere, eller helst oss selv? Mine tips er: Vær ydmyk, vær lydhør, vær en venn. 

Europeiske retningslinjer revideres 

Deborah Oughton, professor ved NMBU, er med i gruppen som reviderer ALLEAs European Code of Conduct for Research Integrity. Disse retningslinjene er sentrale i mye internasjonalt samarbeid, fordi de er innlemmet i Horizon2020, EUs rammeprogram for forskning og innovasjon.  

– Dette skal være en liten revisjon, understreket Oughton.  

Hun listet opp datahåndtering, GDPR og diskriminering/eksklusjon som særlig relevante temaer. I tillegg foreslås det en tydeliggjøring i forordet om at retningslinjene gjelder for flere enn forskere.  

– Noen av de største forslagene til endringer ligger i kapittelet om forskningsmiljøer. Her foreslås blant annet et nytt punkt om varslere, og det utheves at unge forskere kan være særlig sårbare.  

GDPR oppsummeres i én setning, sa Oughton:  

– Researchers, research institutions, and organisations inform and gain consent from research subjects about how their data will be used, accessed and stored. 

[Forskere, forskningsinstitusjoner og institusjoner informerer og innhenter samtykke fra forskningsdeltagere om hvordan deres data skal brukes, tilgjengeliggjøres og lagres.]  

Medforfatterskap er et evig aktuelt tema, påpekte Oughton. I retningslinjene skal det nå anbefales at man har en avtale på forhånd om roller og  ansvar. 

– Før var det ingenting om hvordan vi håndterer usikkerhet og kunnskapshull. Det har vi tatt inn et punkt på.  

I september skal ALLEA ha et tilbakemeldingsmøte med interessenter før revisjonen ferdigstilles.   

Til hjelp i lovvalgspørsmål?

Leder i Granskingsutvalget Irene Vanja Dahl kommenterte revisjonsarbeidet. Hun tok særlig for seg de punktene som er mest relevante for utvalget.  

– Retningslinjene har to hovedformål: Å bistå forskningsinstitusjonene med å håndtere sitt ansvar, og å legge til rette for selvjustis på dette feltet.  

Dahl stilte spørsmål ved om retningslinjene kan være til hjelp i såkalte lovvalgspørsmål: Altså der ulike lover kan komme i motstrid, noe som kan oppstå i internasjonalt forskningssamarbeid. Hun fant at dette var delvis dekket.  

– Det står at alle parter i forskningssamarbeid inngår i oppstart en avtale om forventninger og standarder og om hvilke lover og retningslinjer som gjør seg gjeldende. Så er spørsmålet: Er dette nok til å sikre klarhet? 

Dahl så også nærmere på om ALLEA går opp grensene mellom vitenskapelig uredelighet og andre former på brudd på forskningsetiske retningslinjer.  
ALLEA skiller mellom uredelighet og andre uakseptable handlinger.

– Uredelighet er forstått som fabrikkering, forfalskning og plagiat (FFP). I retningslinjene står det at: «Disse tre formene for brudd er særlig alvorlige… Det finnes også andre brudd på god forskningspraksis som skader forskningens integritet…». Ser man det opp mot forskningsetikkloven, er det et spørsmål om retningslinjene burde sagt noe om skyld eller skyldkrav. Retningslinjene angir også visse former for brudd som ikke er FFP. Uberettiget anklage er et slikt interessant eksempel. Lista er ikke uttømmende. Den kan være relevant å se til i tilfeller der Granskingsutvalget må ta stilling til disse grensene.  

Skal styrke evnen til egenvurdering 

Hege Toje i HK-Dir er prosjektleder for arbeidet med Retningslinjer for ansvarlig kunnskapssamarbeid. Direktoratet har i samarbeid med Forskningsrådet fått i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å utarbeide slike retningslinjer for å møte utfordringer knyttet til økende spenninger mellom globalisering og nasjonal sårbarhet.  

Toje forklarte at utgangspunktet for arbeidet, var Panorama-strategien, som handler om hvordan Norge skal øke samarbeidet med utvalgte land utenfor Europa om forskning, utdanning og innovasjon.  

– Da må vi se kunnskapspolitiske, utenrikspolitiske og næringspolitiske interesser i sammenheng. Utfordringen i dag er at noen av disse strategiske satsningslandene er utpekt som høyrisikoland i nasjonale sikkerhetsvurderinger. Det gjelder spesielt Kina og Russland. Akademiske verdier og frihet har ikke samme grad av beskyttelse i flere av disse landene, som de har i Europa.  

Da Panorama-strategien ble fornyet, ble det knesatt et nytt prinsipp om ansvarlighet, fortalte Toje. Dermed kom oppdraget om å utvikle retningslinjer for å styrke evnen til egenvurdering.  

– Det er en viktig del av vår nasjonale beredskap å ha internasjonalt kunnskapssamarbeid. Så på den ene siden må vi sikre det behovet, men på den andre siden må vi håndtere sikkerhetsrisiko og integritet. Vårt svar på det er at vi må planlegge bedre.  

Oppdraget kom med noen føringer. I tillegg har prosjektgruppen spurt hva sektoren ønsker.  

– Svaret var at det må være enkelt. Og det må være tydelige svar. Som dere skjønner, er det på dette feltet veldig vanskelig å levere enkelhet og tydelighet. Den store prosessen må egentlig foregå i fagmiljøer og ved institusjonene, hvis dette arbeidet skal ha verdi. 

NUPI har utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for arbeidet. I tillegg var Toje fornøyd med at Norge er sent ute i Europa med dette.  

– Vi kan høste av andres erfaringer og har hatt møter med Belgia og Nederland.  

Toje ga årskonferansen en forhåndsvisning av retningslinjenes utforming.  

– Vi peker på tematisk felt, relevante lover, hva som er problemstillinger på feltet og deretter forslag til problemstillinger og fremgangsmåter fordelt på målgrupper. Vi har vært som en stor svamp – vi har tatt imot innspill fra så mange som mulig, så har vi absorbert, og så skal vi levere ut.  

Kan avslutte samarbeid for tidlig 

Hun trakk frem faren for at samarbeid kan avsluttes for tidlig, uten nok kunnskap. 

– Vi ser at kompleksiteten i feltet gjør det lett for institusjonene å avslutte samarbeid prematurt. Vi trenger rådgivning. Der foreslår vi en modell fra Nederland, så får vi se om det blir realisert. 

Når det gjelder konkrete råd, trakk Toje frem god planlegging som en forutsetning. 

– Det er viktig å avtale og å planlegge godt i forhold til hva som er «red lines» for oss. Man må altså å ha en forventningsavklaring med partnerne om hva er viktig for oss og når vi avslutter. Det vil si en avtale som sier at hvis det skjer, så kan vi trekke oss ut. 

Retningslinjene skal, ifølge Toje, ikke være absolutte, men gi input på hva man må tenke gjennom. Etter en høringsrunde som starter i mars, skal de ferdige retningslinjene etter planen publiseres på nett i juni. 

Retningslinjene er nå på høring. Les mer om det.

Forskningsetikken er ganske lik i alle land 

NESH-leder Heidi Østbø Haugen var bedt om å kommentere retningslinjene. Hun roste arbeidsgruppen for å starte med å etablere grunnleggende normer, som akademisk frihet. Så hadde hun innspill blant annet til beskrivelsen av dagens situasjon.  

– Dere skriver at man skal vurdere forskningsetiske spørsmål i forkant av internasjonalt samarbeid, blant annet fordi det kan være varierende oppfatninger og lover i ulike land. Her ville jeg likt at man sa at utgangspunktet er at forskningsetikken er ganske lik i alle land, også Kina. Idealet er det samme. Det gir et optimistisk signal. Varierende oppfattelser er også vagt. Noen ganger har man ulik oppfatning, men oftere opplever jeg at man vekter forskjellig, for eksempel med tanke på personvern.  

Østbø Haugen ønsket også større tydelighet om sektorens egenart og hva det har å si for rolleforståelse. 

– Det er viktig for hvor raskt folk beveger seg inn og ut av roller etc. Mange av mine kinesiske kollegaer ønsker seg ikke mer tilgang enn de trenger, da kan de bli utsatt for mistanke eller press. 

Hun oppfordret til også å inkludere noe om forskningsfinansiering, ettersom det er av stor betydning. Avslutningsvis foreslo hun en tydeligere beskrivelse av målet:  

– Tilliten mellom den ansatte og institusjonen er målet, ikke et kontrollregime. Det kan sies enda mer eksplisitt.