Kronikk: Når etikken settes på prøve

Pandemien vi er midt i reiser mange etiske spørsmål. I disse dager diskuteres vaksinefordelingen: Hvilke grupper i samfunnet bør få vaksinen først? Bedriver rike land en form for «vaksinenasjonalisme» når de kjøper store mengder vaksiner? Pandemien reiser også mange etiske spørsmål i forskningen, ofte på tvers av fagområder.

Forskningsetikken blir spesielt viktig når behovet for pålitelig kunnskap er stort, kunnskapen usikker, og viktige verdier står på spill. Samtidig kan forskningsetiske normer komme under press i en krisetid, hvor det haster med å få svar på viktige forskningsspørsmål. Hvilke erfaringer har vi etter ett år med koronaforskning? Og hvilke etiske problemstillinger er det viktig at vi fortsetter å diskutere?

Vårt generelle inntrykk er at forskningsetikken ivaretas på en ansvarlig måte i Norge. Krav og forventninger om raske resultater legger press på etablerte systemer for etisk vurdering av søknader og saker, men vi har ingen grunn til å tro at dette har skjedd på bekostning av kvaliteten i vurderingene som er gjort. Samtidig har mange av de grunnleggende normene blitt hyppig diskutert, nasjonalt og internasjonalt, særlig innen medisin og helsefag, og flere har argumentert for at det forskningsetiske rammeverket bør revideres. Tre eksempler kan belyse dette:

For det første har normen om informert samtykke blitt satt under lupen. Informert samtykke er gullstandarden når forskningen innebærer registrering av data, eller noen form for ubehag eller risiko for dem det forskes på. Kort sagt innebærer kravet at det skal gis informasjon om forskningsprosjektet, at samtykket gis gjennom en aktiv handling og uten ytre press, og at den enkelte når som helst kan trekke seg. I et foreslått forskningsprosjekt ønsket en forskergruppe ved Folkehelseinstituttet (FHI) at bare halvparten av landets skoler fra 5-10 klasse skulle gjenåpnes etter nedstengningen, den andre halvparten skulle først åpnes fire uker senere. Skolene skulle deles ved loddtrekning. Da dette prosjektet ble vurdert, var samtykkekravet sentralt i begrunnelsen for at prosjektet ikke kunne få en etisk godkjenning. Det ville ikke være noen mulighet for det enkelte barns foreldre å samtykke til deltakelse i prosjektet. Samtidig kunne denne forskningen gi viktig kunnskap om effekten av skolestenging på smitte i befolkningen. Kunnskap som kunne ha stor nytteverdi ved neste store smittebølge. Dette var bakteppet for at daværende direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen og FHI-direktør Camilla Stoltenberg argumenterte for at vi burde gjøre noe med regelverket.

For det andre har akseptabel risiko blitt diskutert. Helt sentralt i enhver forskningsetisk vurdering står risiko og nytte. Uavhengig av om deltakere har samtykket til forskning, skal den forventede nytten av et prosjekt veies opp mot mulig risiko. Risiko- og nyttevurderinger ble aktualisert i debatten om såkalte eksponeringsstudier, studier der friske mennesker utsetter seg for smitte for å teste vaksiner. Usikkerheten knyttet til viruset gjør det ekstremt krevende å gjøre presise risikovurderinger, men det var likevel tidlig klart at dette kunne innebære stor risiko. Enkelte, som den australske filosofen Peter Singer, argumenterte for at hvis friske individer er villig til å utsette seg for risiko for å tjene menneskeheten, så bør det gis rom for det. Et grunnleggende prinsipp i forskningsetikken og i lovgivingen, er imidlertid at menneskers velferd og integritet veier tyngre enn samfunnets og vitenskapens behov. Det innebærer at uansett om man kommer frem til at den samlede gevinsten for samfunnet av et gitt forskningsprosjekt vil være stor, er ikke det tilstrekkelig i seg selv. Standpunktet til Singer og andre er dermed ikke i tråd med dagens forskningsetiske rammeverk.

For det tredje har det i Europa vært brede diskusjoner om forskningens samfunnsansvar. Forskeren har et selvstendig ansvar for at forskningen direkte eller indirekte vil kunne komme samfunnet til gode, og for å minimere risiko for at egen forskning misbrukes til å svekke individers selvbestemmelse, menneskeverd og demokratiske rettigheter. Svært mange av innsigelsene i Norge mot den første smitteappen “Smittestopp” fra FHI og SIMULA, der man i utgangspunktet ønsket å legge til rette for at data kunne brukes til forskning på et senere tidspunkt, handlet om personvern. Den nye appen som nylig er lansert skal være utformet i tråd med personvernlovgivningen. Diskusjonene rundt smittesporingsapper i Europa har imidlertid også handlet om bredere spørsmål knyttet til menneskerettigheter. Mange av tiltakene som har vært satt inn, slik som bruken av droner, immunitetspass og smittesporingsapper, er utviklet ved hjelp av forskning for å kontrollere spredning, men kan på sikt gli over til å bli en del av hverdagen vår, og overvåke oss på måter vi ikke ønsker. På litt lengre sikt, er kanskje den største trusselen i den alvorlige situasjonen vi befinner oss i, at våre rettigheter og friheter undergraves.

Forskningsetikk i en krisetid

Forskningsetikken er dynamisk, og det er viktig at de normene som regulerer forskning diskuteres jevnlig. Når forskningsetikken settes under press, slik vi har sett i eksemplene over, bør vi også diskutere om vi bør revurdere forskningsetisk rammeverk i en krisetid, eller om det nettopp er da det er viktig å fastholde grunnleggende forskningsetiske prinsipper.

Vi har tidligere sett at politiske beslutningstakere har vedtatt forskrifter for å gjennomføre prosjekter der det antas at nytteverdien er høy, for å omgå forskningsetiske krav (se: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=77990). I en krisetid spesielt, er det lett å overdrive forventet nytte, og det kan være fristende å utforme prosjekter som kan gi den kunnskapen det er desperat behov for, men som samtidig utsetter deltakerne for høy risiko eller stor belastning. Dette taler for en grundig etisk refleksjon i de risiko- og nyttevurderingene som gjøres.

Det kan være forsvarlig å lempe på krav dersom den antatte nytteverdien er svært høy, men det er helt vesentlig at vi har en åpen og bred debatt om dette. De nasjonale forskningsetiske komiteene vil fremover invitere til diskusjoner om de prinsippene og normene som regulerer pandemiforskning. Før vi eventuelt setter sentrale prinsipper og normer til side eller endrer dem, bør vi ha en god forståelse av hva de er ment å verne i første instans, og vi ønsker at forskere, beslutningstakere, men også allmennheten, deltar i disse diskusjonene. Om det er noe pandemien har synliggjort, så er det at forskningsetikken angår hver og en av oss.