Hopp til hovedinnhold

Personvern er en viktig del av forskningsetikken

Det er ikke sikkert et prosjekt er forskningsetisk forsvarlig, selv om loven er fulgt. Dette var et av temaene under åpent møte om personvern og forskningsetikk. Det ble også opphetet debatt rundt smittesporingsappen. 

Bjørn Erik Thon, direktør i Datatilsynet
Bjørn Erik Thon, direktør i Datatilsynet, var blant innlederne. Han snakket om deres vurdering av smittesporingsappen. (Foto: Ingrid Torp)

Møtet ble arrangert i Bergen forrige uke, av De nasjonale forskningsetiske komiteene og NSD – Norsk senter for forskningsdata. 

– Det er en del overlapp mellom forskningsetikk og personvern, men det er også noe som er forskjellig. På begge områder snakker vi om viktigheten av at samtykke er frivillig, og at de som deltar får informasjon om det de skal være med på. Men ifølge personvernregelverket er samtykke ett av flere mulige behandlingsgrunnlag. Innen forskningsetikken er et fritt og informert samtykke regnet som et av de mest sentrale kravene, sa Marianne H. Myhren, leder for Seksjon for personverntjenester i NSD – Norsk senter for forskningsdata under åpningen av møtet.  

Målet for dagen var å trekke noen erfaringer fra praktiske eksempler, der avveiingene mellom nytte for samfunnet og hensyn til forskningsdeltakere har vært sentrale: Da pandemien skapte et kunnskapsvaakum som måtte fylles, og da NORCE skulle forske for å finne ut om det var en god idé å gi sykemeldte en «second opinion» etter seks måneder, slik at fastlegens første vurdering kunne kvalitetssikres.  

1. Da NAV ville forske før de implementerte, gikk det galt 

Silje Mæland (i dag førsteamanuensis ved UiB) var prosjektleder for NORCE-studien. Hun fortalte at hun lenge hadde ønsket å forske på tiltak i NAV, da muligheten endelig kom.  

– Jeg er sykefraværsforsker. Vi hadde i vår forskergruppe forsøkt i mange år å få politikere til å evaluere tiltak før de implementerte. Vi hadde omtrent 40 tiltak i NAV som ble brukt, uten at vi visste om de virket for å få folk tilbake fortere i jobb, eller for å hindre at de falt ut av jobb.  

Da den blåblå regjeringen gikk til valg, sto det i programplanene at ingen skulle sykemeldes av fastlegen sin uten at en annen lege gjorde en ny vurdering. Det sto også at denne ordningen skulle evalueres. NORCE bestemte seg for at det prosjektet, skulle de ha. Og de fikk tilslag på sitt anbud. 

Åpent møte med NSD 05112021 Silje Mæland Foto Marianne Mathiesen.jpg
Forsker Silje Mæland. Foto: Marianne Mathiesen, NSD 

– Vi var utrolig glade og stolte da vi fikk tilslag på vårt anbud. Vi forble glade ganske lenge, men nå skal jeg fortelle litt om medaljens bakside og hva det har kostet. Det har kostet mye.  

De planla en «knallgod randomisert kontrollert studie». Forskerne samarbeidet tett med NAV, ettersom det var NAV som skulle iverksette eventuelle tiltak i etterkant. Prosjektet søkte godkjenning hos Regionale etiske komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, REK, men fikk beskjed om at prosjektet ikke var å anse som helseforskning, og dermed ikke trengte godkjenning. De søkte om dispensasjon fra taushetsplikten for å analysere registerdata uten samtykke, de eneste dataene studien behandlet. De kontaktet Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora for råd, og hadde en innledende dialog. Men komiteen skulle ikke ha møte før et par måneder senere, dermed var det ikke tid til å vente på en full vurdering derfra.  

Mæland var i kontakt med nasjonalt fagråd for arbeid og helse, et rådgivende organ som skal styrke kompetansen på feltet. Det ble skrevet brev til REK med motforestillinger mot lovtolkningen.  

I tillegg hadde prosjektet tett kontakt med NSD, og Datatilsynet var koblet på.  

– NSD konkluderte til slutt med at dette prosjektet ikke var forskning, men en evaluering av tiltak i forvaltningen. Da var det NAV som var behandlingsansvarlig, forteller Mæland. 

Parallelt laget Arbeids- og sosialdepartementet en egen forskrift som ga NAV rett til å kalle inn folk til ny vurdering etter seks måneders sykemelding. Dermed var det rettslige grunnlaget på plass. Men Mæland hadde «en uggen følelse».  

– Etikken ligger da over loven, innvendte hun.  

Men NAV mente forskriften ga prosjektet en åpen dør, og arbeidet fortsatte.  

– Vi falt til slutt ned på at vi hadde gjort grundige vurderinger av forskningsetikken i prosjektet. NAV hadde rett til å kalle inn pasientene til ny vurdering. Det hadde ikke vi noe med. Vi gjennomførte studien, forteller Mæland.  

Da resultatene kom, kunne Mælands forskergruppe med stor sikkerhet si at forsøket ikke hadde noen positiv innvirkning på sykefravær. De anbefalte ikke implementering. Myndighetene lyttet. 

– Vi tenkte: Vi har gjort dette etter alle kunstens regler innen design og forskning. Vi var veldig fornøyde med samarbeidet med NAV, bortsett fra da de trumfet gjennom at jussen går over etikken. Og vi hadde spart skattebetalerne for mange hundre millioner gjennom de neste femti årene.  

Klage fra lege 

Men så, i 2018, kom en klage til Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget). En lege reagerte, etter å ha mistet retten til å praktisere for trygdens regning. Vedkommende ville ha en vurdering av forskningsetikken i prosjektet.  

(Les mer om saken i Magasinet Forskningsetikk. Der forklarer legen sine innvendinger, og kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt i NAV vedgår at de har gjort feil i denne saken.) 

Granskingsutvalget vurderte at det ikke var snakk om vitenskapelig uredelighet, men oversendte saken til NESH for vurdering av andre forskningsetiske spørsmål.  

Vidar Enebakk, sekretariatsleder i NESH, fortalte om komiteens behandling av saken.  (Les uttalelsen fra NESH her)

– Det som ble det mest sentrale for NESH, var det som var løst ved å innføre forskrift. Departementet ga seg selv forskrift og sa at dette er lov. Det betyr ikke nødvendigvis at det er forskningsetisk forsvarlig.  

Forskrift var brukt i andre prosjekter før, forklarte Enebakk, men da for å sikre rettigheten til individene. Her var det omvendt.  

– Det NESH virkelig reagerte på var at det var gitt forskrift for å omgå samtykke. 

Komiteen mente dette var meget uheldig. Både NESH og Granskingsutvalget valgte på bakgrunn av dette også å oversende saken til Datatilsynet.  

Hvem har ansvaret? 

Granskingsutvalget hadde videre pekt på noen sentrale spørsmål i saken: Var det forskning eller ikke? Hva i prosjektet var forskning? Hvem drev med forskning og hadde ansvar for den? NESH tok opp tråden og gjorde sine vurderinger. 

– Det er ikke riktig å si at bare forskerne drev med forskning, mens NAV bare drev med tiltak. Her var det så tett kobling at det var vanskelig å skille. NESH kom til at dette er forskning, og NAV har et ansvar, for de er så involverte.  

Forskningsetikkloven understreker at forskningsinstitusjonene har et ansvar også for at samarbeidsaktører kjenner til forskningsetiske normer.  

– Det vi la vekt på er at forskningsinstitusjonene har et mye større ansvar for å beskytte egne forskere når de inngår forskningssamarbeid med andre aktører. Vi må løfte etikken fra individet til institusjonene. Samtidig må vi løfte etikken videre til andre partnere som er med på å legge til rette, finansiere osv. De har også et ansvar for forskningsetikken, forklarte Enebakk. 

I tillegg var det åpenbart for komiteen at legene som ble trukket inn i prosjektet uten å samtykke, også var å anse som forskningsdeltagere. Det hadde ikke forskergruppen tenkt på, de hadde kun ansett pasientene som deltagere. 

– Problemet her var at folk var trukket inn i studien uten å vite om det, og det fikk konsekvenser for dem. Dermed handler det om tillit – tillit til denne type prosjekter, tillit til forskning i samfunnet.  

NESH har også trukket lærdom av saken inn i arbeidet med reviderte retningslinjer, som er ventet i løpet av året. Her har komiteen gått dypere inn i det som tidligere ble omtalt som oppdragsforskning. De vil også understreke at forskerne har et ansvar for å være modige og stå opp for forskningsetikken, noe Enebakk berømte Mæland for å gjøre.  

Trenger etikk i kontrakter 

– Det som er viktig og nytt for oss her, er at vi kan ikke ta for gitt at personvern og forskningsetikk er ivaretatt i utlysninger som kommer fra nasjonale myndigheter, sa Enebakk.  

Han trakk frem tre viktige læringspunkter:   

– Hva er forskning? Institusjonene har et ansvar for å tydeliggjøre hva i et prosjekt som er forskning og hva som er noe annet. Og så: Hvor blir det av forskningsetikken? Vi ser at ansvaret for dette fort forsvinner eller pulveriseres i samarbeidsprosjekter. Det siste er personvern. Det handler dels om hvordan prosjektet rigges, men så handler det også om kontrakter mellom samarbeidspartnere. Kontraktene handler veldig ofte om penger, eierskap osv, men sjelden om forskningsetikk. Det vil være det enkleste grepet for å møte utfordringene: Å ta inn et punkt om forskningsetikk i alle kontrakter. Da må det diskuteres ved kontraktsinngåelse. Slik kan vi ivareta både forsvarlighet og tillit samtidig.  

Det vil være det enkleste grepet for å møte utfordringene: Å ta inn et punkt om forskningsetikk i alle kontrakter.
Vidar Enebakk, sekretariatsleder i NESH

Skulle dratt i nødbremsen 

I etterpåklokskapens lys, ønsker Mæland at hun hadde lyttet bedre til magefølelsen da forskriften kom.   
– Hadde jeg vært modigere da, ville jeg trukket i nødbremsen. 

Hun har lært mye av prosessen.  

– Vurderingen av belastningen på enkeltindividet, altså pasientene, versus samfunnsnytten, den står jeg for i dag. Den største feilen vi gjorde var å ikke tenke på legene, det har vi lært. Men jeg er fortsatt stolt av prosjektet. Jeg mener vi skal ha sånne samarbeid fremover. 

Mæland håper også saken kan få andre til å tenke bredere om forskningsetikk. 

– Siden jeg kommer fra helse og trodde jeg drev med helseforskning, må jeg si at jeg nesten ikke visste om NESH. Vi bør i vår opplæring ha et bredere blikk på forskningsetikk og ikke bare tro det handler om helseforskningsloven. Det som ligger under paraplyen De nasjonale forskningsetiske komiteene, må vi som helseforskere ha større kjennskap til.  

Det som ligger under paraplyen De nasjonale forskningsetiske komiteene, må vi som helseforskere ha større kjennskap til.
Forsker Silje Mæland 

2. Da FHI ville holde halvparten av skolene stengt, men fikk nei 

– For vel halvannet år siden i mars, begynte smittetallene å sige inn over oss. Alvoret begynte å gå opp for oss. Samme uke begynte vi å bruke antibac, vi diskuterte håndhilsing og vi begynte å snakke om skolestenging. 

Atle Fretheim, fagdirektør i Folkehelseinstituttet (FHI), tok tilhørerne tilbake til starten av pandemien i sitt foredrag. Allerede på første møte i FHIs pandemigruppe, foreslo han en randomisert studie av skolestenging, altså at halvparten av skolene skulle stenges, ved tilfeldig utvalg, mens den andre halvparten forble åpen. Målet ville være å studere effekten på smitte, på elevenes læring og psyke.  

Åpent møte med NSD 05112021 Atle Fretheim Foto Marianne Mathiesen.jpg
Atle Fretheim, fagdirektør i Folkehelseinsituttet. Foto: Marianne Mathiesen, NSD

Så ble skolene raskt stengt. Norge var blant de første i verden til å stenge ned.  

– Mens skolene var stengt, begynte vi å tenke på hvordan vi kunne evaluere effekten ved en gjenåpning. Det ville intuitivt være etisk. Vi heiv oss rundt og laget en prosjektplan som vi presenterte for de ulike vesentlige aktørene. Høydepunktet i min karriere som forsker var da vi fikk presentere dette for helseminister Bent Høie. Han skjønte poenget med å gjøre randomiserte studier og at dette kunne være nyttig og viktig. 

Så gikk det et par uker, skolene ble åpnet. Da Høie ble spurt om hvorfor det ikke fulgte en randomisert studie med gjenåpningen, var svaret: – Vi tror ikke det hadde blitt akseptert.  

– Jeg tror Bent Høies politiske vurdering var helt riktig, jeg tror ikke det var stemning i befolkningen for å gjøre dette, sier Fretheim. Men forskergruppen sendte også en søknad til REK om prosjektet, fordi det kunne bli aktuelt å gjennomføre noe slikt på et senere tidspunkt.   

REK hadde gode begrunnelser for å ikke godkjenne prosjektet, men en begrunnelse var vanskelig for Fretheim å svelge. REK mente det ikke var mulig å godta prosjektet uten samtykke fra alle forskningsdeltagerne, det vil si elever og foreldre.  

– Det er umulig å få samtykke fra alle her. Og tiltak på befolkningen må evalueres på grupper, fordi det nettopp handler om hvordan noe fungerer i grupper.  

Det er umulig å få samtykke fra alle her. Og tiltak på befolkningen må evalueres på grupper, fordi det nettopp handler om hvordan noe fungerer i grupper.  
Atle Fretheim, fagdirektør i Folkehelseinstituttet

Fretheim satte seg ned og finleste helseforskningsloven, men han fant ingen passende unntak å bruke.  

– Det finnes ingen lovhjemmel for unntak på forskning av befolkningsgrupper. 

Uheldig for oss som samfunn

Fretheim er i dag klar på sin agenda.  

– Jeg har jobbet i 20 år med å få politikere til å bruke forskning for å evaluere denne typen tiltak. Det er uheldig for oss som samfunn om det ikke er mulig. La oss si at vi lurer på om det er såpe eller sprit som er mest effektivt.  

Akkurat dette forsøket satte de også opp. Rektorer kan velge om de vil sette ut såpe eller sprit, det virket ukontroversielt, men igjen ble forskerne møtt med kravet til samtykke, fordi det forskes på smittespredning – altså er det helseforskning.  

– Det virker underlig, jeg appellerer her til rettsfølelsen, sa Fretheim.  
Han påpekte at et tilsvarende prosjekt med et annet formål, for eksempel innen samfunnsvitenskap, kunne vært godkjent.  

– NESHs retningslinjer sier ikke at samtykke er et ufravikelig krav. Skal du gjøre studien av såpe og alkohol for å se om elevene følger anbefalingene, da er det kanskje greit. Så kan du kanskje også få anledning til å se på smitte retrospektivt gjennom registrene. Det kan du få godkjenning for.   

Fretheim spurte:  

– Kan REK i det hele tatt godkjenne kontrollerte studier av smitteverntiltak i Norge der en ikke kan innhente individuelt samtykke? Hvis nei, hva skal til for å få til det? 

Forskningsdeltageren trumfer samfunnet 

Gry Oftedal, Leder for Senter for Filosofi og Vitenskap, UiO, gikk historisk til verks for å vise hvorfor samtykkekravet er så strengt i helseforskningsloven.   

– Det er særlig grufulle eksempler fra konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig, der tåleevnen til mennesker ble forsket på. Men det finnes andre eksempler, som Tuskegee-studien. Der man så på hvordan ubehandlet syfilis artet seg. De som var med fikk ikke vite at de hadde sykdommen, og de fikk ikke tilbud om behandling.  

Slike eksempler var bakgrunnen for Nürnberg-kodeksen, og senere Helsinki-deklarasjonen.  

– Forskerens viktigste plikt er interessene til forskningsdeltageren. De skal gå over samfunnets interesser. Helseforskningsloven bygger også på dette. Vi ser det samme i forskningsetiske retningslinjer.  

Forskerens viktigste plikt er interessene til forskningsdeltageren. De skal gå over samfunnets interesser.
Gry Oftedal, Leder for Senter for Filosofi og Vitenskap, UiO

Så finnes det unntak, påpekte Oftedal.  

– Vi vet at kravet til samtykke ikke er absolutt, det finnes unntak, for eksempel i nødsituasjoner. Men når man randomiserer personer til intervensjoner [eksperimenter, red.anm.] for å se hvilken effekt de har, da skal man ha samtykke. 

Så hva var begrunnelsen for å avvise FHIs eksperiment ved gjenåpning av skolene? De forskningsetiske kravene er særlig strenge når barn inkluderes i forskning, fordi de som regel ikke selv har samtykkekompetanse. Ifølge loven skal det da være en fordel for deltageren å inkluderes, eller det skal være til fordel for andre personer i samme gruppe, enkelt sagt. Risikoen skal uansett være ubetydelig.   

– Slik var det ikke her, hensynet til ungene var ikke hovedpoenget, det var først og fremst voksne som ville tjene på kunnskapen. Og REK kom til at studien ikke var etisk forsvarlig fordi det var stor sannsynlighet for at en gruppe med barn ville få store ulemper som følge av studien, forklarte Oftedal. 

Hun påpekte at det også er etisk relevante forskjeller på helseforskning og annen forskning.  

– Det er ikke nødvendigvis intervensjonen [eksperimentet; red. anm.] som er viktig for hva som står på spill, men formålet og utfallet. Foreldre vil vite når det forskes på barnas innlæring, men de vil i hvert fall vite hvis man mistenker at ventilasjonen på skolen kan være skadelig for barnet eller dødelig for besteforeldre. Helse kan handle om liv og død, da står mer på spill.  

Fra salen kom spørsmål om FHI ville gjennomført studien, dersom myndighetene hadde gitt dem en forskrift som åpnet rommet for dette juridisk. Fretheim sa at han ikke tror det. 

– Fordelen vår var at REK tok saken. Vi ble selvfølgelig sure fordi de sa nei, men vi hadde en ekstern vurdering. Derfor tror jeg ikke vi hadde kjørt på hvis vi fikk en forskrift, da ville vi uansett fått en REK-vurdering som igjen ville sagt nei.  

– Jeg tror kanskje ikke vi hadde tenkt nok på etikken i FHI. Men vi begynte på dette med en gang det eksploderte i Norge. At smitten sank og avveiingene ble endret, hadde vi ikke tenkt over. Derfor var det nok bra vi fikk nei, smittetallene var så lave etter hvert at vi hadde måttet holde ungene hjemme i årevis for å få god kunnskap. 

Vidar Enebakk (NESH) understreket at kravet til samtykke er strengt, også i forskningsetikken, og kanskje like strengt som i lovverket. Likevel er det forskjeller: 

– Rommet for unntak er større når man ikke har en lov som presiserer disse. Noe av dette skyldes forskjeller i fag. Forskning på andre felt enn medisin er ofte ikke like intervenerende. Men det ligger gjerne helt motsatt fortegn bak unntakene, som ved maktkritisk forskning. Når du vurderer unntak fra samtykke, må du blant annet vurdere graden av intervensjon, graden av sårbarhet osv. Og det er ikke alltid innlysende hva utfallet blir. Noe vi også har lært av blant annet 22. juli-forskningen, er at folk kan samtykke til å delta i ubehagelig forskning, fordi de mener det er viktig å bli hørt.  

3. Debatten rundt smittesporings-appen 

– Når det er noe vi kan som er relevant for samfunnet, da melder vi oss på. 11. mars sendte Simula en mail til FHI der vi sa at dette kan vi noe om, og vi spurte om vi kunne hjelpe til, fortalte Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør i Simula Research Laboratory.  

Det endte med at FHI ba Simula om å lage en smittesporingsapp. Simula arbeidet raskt og appen ble ferdig før påske. Lansering var 16. april. Så fulgte diskusjoner omkring personvern og teknologi. 15. juni ble appen stengt, etter melding fra Datatilsynet.  

Etter en kjapp gjennomgang av historikken, gikk Lekve tilbake til starten.  

– I mars 2020 var vi livredde. Vi hadde ingen svar på hva vi skulle gjøre.  

Han påpeker at kritikken av appen gikk på bruk av GPS-data og sentral lagring. Det siste var nødvendig, sa han, ettersom man ellers ikke ville klare å fange opp en iPhone i hvilemodus. Lokal løsning var ikke tilstrekkelig før høsten 2020. 

– Vi samlet også inn GPS-data. Det var ikke teknisk nødvendig, men det var nødvendig for å bekjempe pandemien. Vi kunne se hvor det var hotspots for smitte. Var det skoler? Kollektivtransport?  

I tillegg ble Simula kritisert for ikke å åpne kildekoden til appen. Det anså de som for risikabelt.  

Og appen fikk sin egen forskrift, Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19.  

– Jeg synes forskriften er god. Formålet er klart. Vi oppfattet det som et tydelig legalt grunnlag for hva vi kunne og ikke kunne gjøre.  

Det Lekve tar selvkritikk på, er at de ikke ventet. De så ikke raskt nok hvilken vei smittetallene gikk.  

– Så å si ingen ble smittet fra vi lanserte. Vi skulle teste ut appen i Drammen. I løpet av to uker var det sju som ble smittet.  

Politikk og personvern vanskelig 

Stortinget tok også Datatilsynets advarsel på alvor. Det kom krav om separate samtykker for de ulike formålene i appen, smittesporing og innhenting av kunnskap. Dermed hadde ikke Simula lenger en funksjonell app å tilby. De mente Google og Apple ville ha bedre løsninger. Samtidig sto de midt i det Lekve kaller «en ekstremt ubehagelig debatt» der «feltet er dominert av aktivister».  

– En av våre ansatte ble regelrett mobbet bort fra en debatt hun skulle delta i. Våre ansatte fikk så mye hets, at vi tok bort informasjon om dem fra nettsidene. 

Lekve mener det har vært for lite politikk i personverndebattene. 

– Personvern er lett når man bare er opptatt av personvern. Politikk handler om mange hensyn. Det er når personvern står mot andre interesser, at det blir vanskelig.  

Personvern er lett når man bare er opptatt av personvern. Politikk handler om mange hensyn. Det er når personvern står mot andre interesser, at det blir vanskelig.  
Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør i Simula

I etterkant innser Simula at de har gjort feil.  

– Vi har gjort mange tabber. Vi skulle selv stoppet innsamling av GPS-data når det var så lite smittetrykk. Det påpekte Datatilsynet, det hadde de rett i. Og vi skulle åpnet kildekoden. 

Men han er langt fra overbevist om at Norge har havnet på den beste løsningen.  

– Nå har vi en smittestopp-app som vi ikke vet noe om hvordan virker eller hvordan den har hjulpet oss. Også har vi gitt økt makt til tekno-gigantene. Jeg synes det er søtt når Datatilsynet og Amnesty går ut og sier at nå må vi tøyle gigantene, når de har kjøpt argumentene deres i en tidlig fase, da de ikke hadde løsningene.  

– Reagerer kraftig på at vi blir satt under overskriften aktivister 

Bjørn Erik Thon, direktør i Datatilsynet, ga umiddelbart svar på tiltale i sitt innlegg.  

– Jeg reagerer ganske kraftig på at vi blir satt under overskriften aktivister. Denne saken har vi behandlet meget grundig. Og at politikk mangler i personverndebatten, forstår jeg ikke hvor du har fra. Vi står i politiske debatter hele tiden, vi gjør det nå. 

Han anmodet også Lekve om å lese kronikken fra Datatilsynet og Amnesty igjen.  

– Vi har gjort utredning på utredning, og angrepet og angrepet store aktører. 

Vedtatt uten høring 

Så fortalte Thon historien fra sitt perspektiv.  

– I mars 2020 manøvrerte vi alle i et veldig ukjent landskap. Aller mest gjaldt det politikere, FHI og Helsedirektoratet, som satt med det virkelig store ansvaret. Jeg har den aller høyeste respekt for de som satt med disse beslutningene.  

– 27. mars 2020 ble forskriften om smittestopp vedtatt uten høring. Det var veldig dumt. Det kom veldig mange høringer på den tiden, med korte frister. Det førte til at forskriftene som måtte vedtas raskt, ble mye bedre. Hvorfor ikke denne forskriften ble sendt på høring, forstår jeg fortsatt ikke.   

Samme dag uttalte Datatilsynet seg om smittesporingsappen. De påpekte at dette kunne være et nyttig verktøy for å redde liv, men at det var nødvendig med full åpenhet om data som skulle samles inn og bruk av disse, også for å sikre tillit. De viste til Personvernrådet, fellesorganet for Datatilsyn i Europa, som understreket at myndigheten må beskytte borgernes grunnleggende rettigheter selv om det er mulig å innføre lovgivningstiltak for å ivareta offentlig sikkerhet.   

14. april uttalte Personvernrådet at smittesporingsapper ikke trengte å spore lokasjonsdata for individuelle brukere.  

– Dette kunne man kanskje se på som en advarsel. Hvis man skulle drive med smittesporing, var ikke sporingsdata så lurt, sa Thon.  

19. mai tok Datatilsynet opp sin kontrollsak for fullt og hentet inn redegjørelser. 

– Vi så på dagens situasjon, vi så på formål – det står klart at forskning også er et formål. Teknologivalg og dataminimering er bærende i dette.  

12. juni sendte Datatilsynet varsel om midlertidig forbud mot å behandle personopplysninger fra appen til FHI. 

– Noe av bakgrunnen var at man ikke bare hadde valgt å bruke blåtann, men også GPS. Det var flere formål lagt inn under ett. Denne historien kunne sett helt annerledes ut hvis det ikke var slik.  

Amnesty gjorde sin egen vurdering globalt, og kom til at Norge hadde en av de verste korona-appene, fortalte Thon. Noen dager senere bestemte FHI seg for å stoppe all innsamling av data.  

Thon mener at det lå gode intensjoner bak appen.  

– Det var et ærlig og godt forsøk på å gjøre noe som kunne hjelpe oss å kontrollere smittespredning.  

Samtidig mener han de politiske uttalelsene oversolgte prosjektet. 

– Jeg reagerte da jeg hørte Erna Solberg si: «Dette gjør at vi kan åpne samfunnet og komme tilbake til normalen.» Uansett hvor bra den appen hadde vært, tror jeg ikke det ville virket.  

Jeg reagerte da jeg hørte Erna Solberg si: «Dette gjør at vi kan åpne samfunnet og komme tilbake til normalen.» Uansett hvor bra den appen hadde vært, tror jeg ikke det ville virket.  
Bjørn Erik Thon, direktør i Datatilsynet

– Jeg vil gjerne høre om det var en god idé at Simula påtok seg ansvaret, uten «in house» kunnskap om forskningsetikk og personvern. Altså – ikke for å være etterpåklok, men for å lære.  

– Vi bruker for lite tid 

Han hadde flere læringspunkter.  

– Det å utvikle nye løsninger i en krisetid, er svært krevende, det bør unngås. Vi bør nå begynne å tenke på løsninger vi kan bruke i neste pandemi. Det blir ellers akkurat som å vedta nye straffebestemmelser rett etter at vi har vært utsatt for en svær terroraksjon. Dessuten: Inngripende vedtak bør sendes på høring. Og: Det er viktig å lytte til motstemmer 

Internt har Datatilsynet snakket om tid.  

– Vi har diskutert tidsbruk mye hos oss, vi bruker for lite tid på å gjøre ting. Det å ta den ekstra lille foten i bakken, det er så lurt, særlig i krisetid.  

Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, stilte Lekve spørsmål om hvordan de hadde vurdert samfunnsnytten i prosjektet.  

– Vi tok det oppdraget vi hadde og prøvde å optimalisere det teknologisk. Det var ikke veldig utfordrende teknologisk. Det er politiske og personvernmessige spørsmål som er vanskelige her. 

Thon fikk spørsmål om deres vurderinger var vanskelige, noe han bekreftet. 

– Javisst. Vi sto i en pandemi, appen hadde blitt lansert av statsministeren, det hadde kostet mange penger. Men juridisk følte vi oss på veldig trygg grunn, hvis ikke hadde vi ikke gjort det. Hadde vi tenkt at det var «fifty-fifty» om dette var rett eller galt, ville vi nok ikke fattet vedtaket, nettopp fordi vi visste at konsekvensene var så store. Vi følte vi hadde dekning blant annet gjennom det Personvernrådet hadde sagt. Det er en viktig rettskilde.  

Lekve forklarte at de ble overrasket over avgjørelsen. Likevel:   

– Vi har ingen kritikk av vedtaket fra Datatilsynet. Det som var vanskelig var Stortingsvedtaket som kom. Men jeg står fast ved kritikken at den løsningen som ble promotert, den fantes ikke. Det var en teoretisk konstruksjon. 

Han delte også noen tanker om hva vi kan gjøre annerledes ved neste pandemi.  

– Vi var i et «mindset» der vi trodde dette var så ekstremt viktig at vi kjørte på, vi klarte ikke å se hva som skjedde rundt oss. Det å holde hodet kaldt i slike situasjoner, er krevende, men vi burde tatt oss bedre tid. Det er fort gjort at vi nå fremover forbereder oss på fortidens krig. Vi bør bruke mye mer ressurser på å forske på teknologiske løsninger og se etter nye, helt andre fremtidsteknologier som vil være aktuelle. 

Samfunnsnytte kan overdrives i krise 

Avslutningsvis oppsummerte Helene Ingierd dagen.  
 
– I dag har vi diskutert hva som skjer når etikken og lovverk settes på prøve, i en krisetid. Sentrale forskningsetiske normer skal nettopp sikre pålitelig og etterprøvbar kunnskap som vi kan stole på. Det bidrar også til tillit til forskning. Samtidig kan altså andre forskningsetiske normer, gjøre at det er vanskelig å utføre visse typer forskning, slik vi også har sett eksempler på i dag. Det gjelder særlig normer som skal ivareta forskningsdeltakere, slik som normen om informert samtykke. 

Ingierd mener forskning og teknologi bør brukes for å bidra til å løse samfunnsutfordringer, men i en krise er det viktig å holde hodet kaldt.   

Jeg tror det vil være klokt å samle de erfaringene vi har nå og ikke ta beslutninger om grunnleggende endringer i «kampens hete».
Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene

– Samfunnsnytte er viktig, også forskningsetisk sett. Men det er en risiko for at denne overdrives og overkommuniseres i en krise. Da er det ikke bare forskningsdeltakernes og de registrertes grunnleggende rettigheter som kan stå på spill, men forskningens kvalitet og selve tilliten til forskningen. Nettopp derfor er det så viktig å fastholde forskningsetikken, selv i en krisetid. Det betyr ikke at det aldri kan gjøres unntak, eller at forskningsetikken ikke skal være gjenstand for kontinuerlig debatt og utvikling. Forskningsetikken er og bør være dynamisk. Men jeg tror det vil være klokt å samle de erfaringene vi har nå og ikke ta beslutninger om grunnleggende endringer i «kampens hete». De bør vi ta når vi er i en normaltilstand.