Møte i NENT 5. mars 2015

Til stede: Lise Øvreås, Øyvind Mikkelsen, Janneche Utne Skåre, Gunnar Hartvigsen, Ernst Nordtveit, Svein Nordenson, Rannveig Viste, Steinar Heldal, Rune Nydal, Ingrid Bay-Larsen, Kjellrun Hiis Hauge, Maja van der Velden

Fra sekretariatet: Helene Ingierd (referent)

1. Konstituering og godkjenning av dagsorden. Vurdering av habilitet. Saker til Eventuelt.

Dagsorden godkjent. Det var ingen saker til Eventuelt.

2. Runde rundt bordet

• Redelighetsutvalget ved Høgskolen i Bergen, som samarbeider med Universitetet i Bergen, arrangerte nylig et åpent møte der filmen Copenhagen ble vist
• Etikkutvalget ved Universitetet i Nordland planlegger seminar om medforfatterskap. Det er ønskelig med en idébank for hvordan jobbe best mulig utadrettet lokalt
• Forskningsinstituttenes fellesarena er i ferd med å lage en veileder, der det blant annet anbefales at institusjonene har forskningsetiske retningslinjer. Veilederen skal på høring før ferdigstillelse
• På Universitetet i Bergen har det vært diskusjoner om hva som er rimelige reaksjoner og sanksjoner etter avsløringer om forskningsjuks. Mange mener det er en tendens til for sterke reaksjoner
• Det foregår en revidering av etiske retningslinjer ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet

3. Orientering fra sekretariatet

• Frokostmøte og boklansering 26. mars: Antologien Internet Research Ethics lanseres
• NENT har mottatt en henvendelse om geoengineering – klimamanipulering. Temaet er nylig aktualisert med to nye rapporter fra the National Research Council US: “Climate Intervention: Carbon Dioxide Removal and Reliable Sequestration”, og “ClimateIntervention: Reflecting Sunlight to Cool Earth.” Henvender ber NENT om å vurdere forskerens samfunnsansvar i denne sammenhengen, og mer bestemt: «Jeg tenker primært på om forskere bør gå inn i slike prosjekter, under hvilke betingelser i så fall, hvilke spørsmål man så bør stille seg, altså en forskersentrert vinkling for derved å få forskere selv til å være med og reflektere spesielt når (eller i forkant av at) forskningsprogrammer kommer opp.»

Komiteen mener dette er et forskningsfelt som reiser viktige forskningsetiske spørsmål. Feltet er kjennetegnet av en teknologisk utvikling som er drevet av en forestilling om betydelig samfunnsnytte, samtidig som metodene er i emning, og usikkerheten knyttet til mulige alvorlige og irreversible konsekvenser er stor. Slik er det et godt felt for også å belyse de mer allmenne problemstillinger som er knyttet til forskerens samfunnsansvar. Komiteen vil i første omgang arrangere et åpent møte for å bidra til debatt om etiske sider ved klimamanipulering. Sekretariatsleder orienterte om at komiteene vil ta sikte på å arrangere et fellesmøte om samfunnsansvar senere i år, og tematikken kan eventuelt også utgjøre en del på dette møtet. Sekretariatsleder undersøker også muligheten for et møte med forskere/aktører innen feltet på septembermøtet.

4. Revisjon av Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi

Det følgende er teksten slik komiteen diskuterte seg frem til enighet om på møtet (pkt17-19, forslag til vitenskapsed og pkt 20-26). Sekretariatsleder vil, i samarbeid med komiteleder, ferdigstille dokumentet, basert på det komiteen har blitt enige om på de siste møtene.

Ingrid Bay-Larsen innledet om pkt 17-19: Forholdet mellom forskning og andre kunnskapsbærere og kunnskapsformer

I ethvert samfunn fins det et mangfold av kunnskapsformer. Yrkes- og profesjonsutøvere så vel som lekfolk har ulike former for erfaringsbasert kunnskap. Individer og lokalsamfunn kan besitte spesifikk lokalkunnskap. Tradisjonell kunnskap er et annet nyttig begrep som defineres som et kumulativt sett av kunnskaper, ferdigheter, praksis og framstillinger som er opprettholdt og utviklet gjennom erfaring, gjerne over generasjoner.[1] Tradisjonell kunnskap blant urbefolkninger er av denne typen, men vi finner slik kunnskap i ethvert samfunn. Disse kunnskapsformene og kunnskapsbærerne bør påaktes og samtidig vernes mot urimelig utnytting.

17. Forskeren skal anerkjenne verdien av andre kunnskapsformer

Forskere som direkte anvender eller bygger sin forskning på andre kunnskapsformer, har plikt til å anerkjenne både den økonomiske og kulturelle verdien av denne. I den grad slik forskning fører til økonomisk utbytte, bør en rettferdig fordeling av gevinsten tilgodese bærerne av den tradisjonelle kunnskapen. Tradisjonell kunnskap blant urfolk har et spesielt sterkt vern mot urimelig utnytting gjennom internasjonale konvensjoner.[2]

18. Forskeren bør, der det er relevant, gå i dialog med andre kunnskapsbærere

Lokalkunnskap og tradisjonell kunnskap har sitt opphav i og sitt perspektiv fra levd erfaring. Selv om disse kunnskapsformene ikke nødvendigvis møter de vanlige standarder for vitenskapelig kunnskap, kan de være et viktig supplement til forståelsen av natur, miljø og livsvilkår for befolkningsgrupper og lokalsamfunn. Det er derfor viktig at forskere søker å gå i dialog med denne kunnskapen, ikke minst i anvendt forskning som potensielt kan påvirke lokalsamfunn og livsvilkår. Internasjonale organisasjoner har spesielt lagt vekt på behovet innen miljøforskning for respekten for og bruken av tradisjonell kunnskap blant urbefolkninger. Dette innebærer videre at når vitenskapelig kunnskap eller teknologi kommer til anvendelse, bør forskeren være åpen for en eventuell nyttiggjøring av relevante kunnskapsformer.

19. Forskningen bør involvere berørte parter der det er relevant

Dette innebærer at forskere benytter egnede metoder for å sikre involvering av berørte parter.

Borgermedvirkning kan gi et demokratisk korrektiv til valg av forskningens fokus og innretning. Involvering av brukere, borgere og andre samfunnsaktører er nedfelt i en rekke internasjonale konvensjoner, blant annet Århus-deklarasjonen.[3]

Helene Ingierd innledet om forslag til vitenskapsed

Forslag til vitenskapsed

Jeg erkjenner å være del av et internasjonalt forskersamfunn. Jeg vil utøve min virksomhet i tråd med forskningens anerkjente standarder for god forskningsskikk.  Jeg skal i min forskning opptre redelig og sannferdig og vise respekt for mennesker, dyr og natur. Jeg skal etter beste skjønn bruke mine kunnskaper og ferdigheter til beste for menneskeheten og for en bære­kraftig utvikling. Jeg skal ikke tillate at hensyn bygget på ideologi, religion, etnisitet, fordommer eller materielle fordeler overskygger mitt etiske ansvar som forsker.

Svein Nordenson innledet om pkt 20-26: Oppdragsforskning, åpenhet og interessekonflikter

Åpenhet i forskningen og om forskerrollen er viktig for å sikre forskningsmessig kvalitet og samfunnets tillit til forskning og forskningsresultater. Med større grad av oppdragsforskning og ekstern finansiering av forskningsprosjekter, kan det imidlertid bli vanskelig å bevare åpenhet, grunnet økte interessekonflikter. Spesielt der det er interessekonflikter, har prosjektleder og forskningsinstitusjon plikt til å sørge for å publisere eller på annen måte offentliggjøre forskningsresultatene på en objektiv og etterrettelig måte. I kontraktsinngåelsesfasen må dette være diskutert og innarbeidet i kontrakten. Når forskning foretas på oppdrag av eksterne oppdragsgivere, hvor oppdragsgiver i større eller mindre grad påvirker innhold og tematisk avgrensning, kan det oppstå en rekke konflikter som berører selve forskningen eller formidlingen av den.Det er utarbeidet en standardkontrakt for oppdragsforskning primært rettet mot universitets- og høyskolesektoren. Oppdragsforskning må baseres på eksplisitte kontrakter mellom oppdragsgiver og forskningsutførende institusjon, der kontraktene utformes slik at det er mulig for oppdragsutførende forskere å etterleve forskningsetiske retningslinjer.

20. Forskningsinstitusjonen og involverte forskere skal sikre åpenhet og vitenskapelig kvalitet i oppdrags­forskning.

Dette innebærer at:

a) Forskningsinstitusjonen og prosjektleder har et overordnet ansvar for metodevalg, datainnsamling, tolkning av funn og rapportering.

b) Forskningen skal være basert på mest mulig åpenhet.

c) Forskningsfunnene gjøres tilgjengelig for andre forskere.

d) Når det er avtalt en tidsbegrenset eksklusiv bruksrett for oppdragsgiveren, har forskningsinstitusjonen og prosjektleder ansvar for å påse at forskningsresultatene gjøres offentlig deretter.

e) Det ikke bør være noen tidsmessig ubegrenset eksklusiv bruksrett av forskning.

21. Forskningsinstitusjonen og den enkelte forsker skal sikre åpenhet om mulige interessekonflikter

Forskere som er tilknyttet f. eks politiske eller religiøse interesser og forskere som påtar seg oppdrag fra industri eller myndigheter, kan være med på å skape usikkerhet omkring forhold som kan ha påvirket forskningens resultater. Åpenhet om ulike roller og andre eksterne tilknytninger som forskeren har, kan på den andre siden være med på å skape større trygghet for at forskningsresultatene er uavhengige og pålitelige.

Dette innebærer at:

a) Forskeren legger fram til innsyn informasjon om relevante økonomiske forhold.

b) Forskeren legger fram til innsyn aktuelle verv og annet arbeid i politiske, religiøse eller

andre verdibaserte foreninger som kan tenkes å påvirke forskningen.

c) Når det oppstår mulig konflikt mellom ulike roller, skal forskeren klargjøre i hvilken

grad han eller hun taler ut fra forskerrollen eller ut fra andre roller.

Varsling og etisk ansvar

Noen ganger kan det oppstå konflikter mellom den enkelte forsker og overordnede instanser eller personer. Dette er spesielt problematisk når konflikten oppstår fordi forskeren anser det som sin etiske plikt å fungere som varsler, noen ganger imot råd fra overordnede instanser eller personer. Slike varslingssituasjoner kan gjelde interne forhold i forskningen, slik som for eksempel vitenskapelig redelighet, eller forhold av samfunnsmessig betydning. I og med at slik varsling er basert på skjønnsmessige vurderinger, er det ofte grunnlag for uavklarte konflikter. Institusjonen må påse at varslerens rettsvern ikke trues, slik det bl.a. er beskrevet i Arbeidsmiljølovens § 2-4.

22. Når forskeren i sitt arbeid blir kjent med forhold som forskeren mener er i strid med etiske prinsipper, eller bryter med det vedkommende mener er sitt samfunnsansvar, skal forskeren ha mulighet og, etter omstendighetene, plikt til å varsle om dette.

Dette innebærer konkret at forskeren må vurdere nøye:

a) Mulighetene for å håndtere konflikten internt i organisasjonen.

b) De mulige konsekvensene for seg selv, forskningsinstitusjonen og samfunnet som en

slik varsling medfører, dersom den er korrekt, henholdsvis ikke korrekt.

c) De mulige konsekvensene av å la være å varsle.

d) De varslingskanaler som er best egnet til å minimere konflikter og optimalisere handling

for å bøte på skaden.

e) Om det er andre motiver bak varslingen som påvirker egen objektivitet.

23. Forskningsinstitusjoner skal ha uavhengige mekanismer som kan støtte ansatte i varslingssituasjoner

Det er viktig at alle involverte parter i en varslingssituasjon respekterer at håndteringen av prosessen skal være nøytral. Grunnlaget for konflikten skal granskes av et uavhengig organ, der varsleren beskyttes mot urimelige eller utidige reaksjoner.

Dette innebærer at:

a) Forskningsinstitusjoner har mekanismer der både varsler og den det varsles om kan bli ivaretatt.

b) Forskningsinstitusjoner har mekanismer der slik uavhengig granskning av varslingssaker i institusjonen foretas. 

c) Slike mekanismer er kjent blant forskerne ved institusjonen

Forskningsformidling

Fordi forskning fyller ulike funksjoner, og siden forskeren også har et allment samfunnsansvar, bør formidling av forskning og deltakelse i aktuelle samfunnsdebatter rutinemessig være en del av forskningsvirksomheten.

Institusjonene har en formidlingsplikt overfor samfunnet, og bør derfor legge best mulig til rette for at forskere bidrar til denne formidlingen. For den enkelte forsker vil det variere ut fra bla. tema, relevans og personlige holdninger, hvor mye det kan forventes. Man bør likevel forvente at formidling utover rene publikasjoner prioriteres høyt av den enkelte forsker.

24. Forskningsinstitusjoner bør merittere populærvitenskapelig formidling og forskningsbasert deltakelse i samfunnsdebatter.

Dette innebærer at:

a) Allmenn forskningsformidling blir et standardkriterium i enhver evaluering av forskningsmiljøer.

b) Det finnes et system der forskningsformidling teller med blant de meritterende egenskaper

ved ansettelse og forfremmelse av forskere.

25. Forskningsinstitusjonen og forskeren har ansvar for å formidle forskningsfunn til brukergrupper

Dette innebærer at:

a) Forskningsinstitusjonen skal legge til rette for aktiv bruk av varierte egnede formidlingsformer

c) Forskningsinstitusjonene skal utvikle rutiner der forskningens relevans for ulike brukergrupper og samfunnet som helhet vurderes.

c) Forskningsinstitusjonen og den enkelte forsker bør løpende vurdere hvorvidt egen forskning egner seg til formidling til et bredere akademisk eller ikke-vitenskapelig publikum og følge opp med egnete tiltak.

26. Deltakelse i samfunnsdebatt og ansvar for hvordan forskning tolkes

Forskere bør bidra til det offentlige ordskifte med vitenskapsbasert argumentasjon.

Slik deltakelse betyr at forskere bruker sin vitenskapelige kompetanse som grunnlag for bidrag til offentlig meningsdannelse. Det kan dreie seg om informasjon på et område som er oppe til debatt, at man tar begrunnet stilling til kontroversielle temaer, eller at man søker å sette nye temaer på den offentlige dagsorden.

Forskeren har vanligvis ikke kontroll over hvordan resultatene av forskning blir brukt av andre, men har likevel et medansvar for hvordan de tolkes, og dermed hvordan de kan utnyttes i politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske sammenhenger. Forskere bør derfor engasjere seg i diskusjoner om rimelig tolkning av og forsvarlig bruk av forskningsresultater. Også andre grupper har ansvar for rimelighet og forsvarlighet i denne sammenheng, som informasjonsavdelinger, massemedier, partier, interesseorganisasjoner, bedrifter og forvaltningsorgane

 Deltakelse i samfunnsdebatt setter store krav til saklighet, begrunnelse og klarhet. Det kan være uklare overganger mellom deltakelse i samfunnsdebatt som fagperson og som vanlig samfunnsborger. Når fagpersonen deltar som samfunnsborger, bør det ikke brukes tittel eller henvises til særskilt vitenskapelig kompetanse”