Forskningsetisk vurdering av politiets innbyggerundersøkelse

Last ned uttalelsen som pdf

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) er et rådgivende organ, som arbeider for å fremme god og etisk forsvarlig forskning. NESH er en del av forvaltnings­organet De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), og medlemmene er oppnevnt av Kunnskaps­departementet (KD) etter innstilling fra Forskningsrådet i tråd med reglene i forskningsetikkloven § 9. Nåværende komité er oppnevnt for perioden 2026–2029. Komiteen er faglig uavhengig og avgjør selv hvilke saker komiteen tar til behandling. En uttalelse fra NESH er rådgivende og kan være utgangspunkt for videre refleksjon og eventuelle endringer i praksis. Forskere og forskningsinstitusjoner har et selvstendig ansvar for å sikre at forskningen de utfører er god og etisk forsvarlig.

NESH mottok 11. november 2025 en henvendelse angående politiets innbyggerundersøkelse, som blir utført av Verian på vegne av Politidirektoratet (POD). Spørreundersøkelsen ble sendt direkte til mindreårige uten at foresatte var informert. Det var heller ikke hentet inn samtykke fra foresatte. Henvender stilte spørsmål ved undersøkelsens lovlighet og forsvarlighet. 

Saken ble diskutert på NESH-møte 25. november, og den daværende komiteen etterlyste mer informasjon. Verian har redegjort for sine vurderinger i brev til NESH 16. desember og 29. januar, mens POD har svart på NESHs spørsmål i brev 9. februar. Saken ble behandlet av den nye komiteen på møter 3. mars og 8. juni.

NESH har gjort en forskningsetisk vurdering av innbyggerundersøkelsen med utgangspunkt i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH 2023). I denne uttalelsen vil NESH spesielt drøfte hvorvidt mindreårige kan delta i forskning uten at foresatte blir informert eller gir samtykke. Et sentralt rettslig grunnlag er EUs personvernforordning (General Data Protection Regulation 2016/679), som er gjennomført i norsk rett gjennom personopplysningsloven.

Bakgrunn 

Innbyggerundersøkelsen er en årlig kartlegging av innbyggernes oppfatninger av politiet i Norge. Den har vært gjennomført de fleste år siden 2004 og består av seks deler: 1) Tillit til politiet og samfunnet, 2) Politiets tilgjengelighet og tilstedeværelse, 3) Egen trygghetsfølelse i nærmiljøet, 4) Trygghet og møte med politiet på internett, 5) Opplevd kriminalitet og 6) Kontakt med politiet. Opprinnelig ble den gjennomført med telefonintervju, men fra 2022 skjer datainnsamlingen digitalt med rekruttering via SMS og e-post. De anonymiserte resultatene blir publisert i rapporter utgitt av POD og Verian, og datasettene gjøres tilgjengelig for forskning via Surveybanken til Sikt – kunnskapssektorens tjenesteleverandør. Fra 2024 ble undersøkelsen utvidet til å omfatte mindreårige på 16 og 17 år, i tillegg til den voksne befolkningen.

Henvender reagerte på at undersøkelsen ble sendt direkte til mindreårige, uten at foresatte var informert. Det var heller ikke hentet inn samtykke fra foresatte. Henvender stilte også spørsmål ved hva som var formålet med behandlingen og hvorvidt det dreide seg om forskning. Uheldig kommunikasjon med det lokale politidistriktet bidro til å skape ytterligere uklarhet og usikkerhet omkring undersøkelsen.

Verian presiserte deres rolle og ansvar i brev til NESH 16. desember 2025: «Undersøkelsen gjennomføres som en forvaltningsoppgave på vegne av POD, og ikke som et forskningsprosjekt.» Det er likevel gjort vurderinger knyttet til informasjon, samtykke og hensynet til sårbarhet og mulige negative konsekvenser. På spørsmål om hvorfor det ikke er gitt informasjon til foresatte, svarte Verian at dette er «i tråd med praksis for denne typen samfunnsundersøkelser, hvor personer over 16 år anses som samtykkekompetente etter norsk lov.» Ytterligere spørsmål ble henvist til POD.

POD presiserte deres rolle og ansvar i brev til NESH 9. februar 2025, og oversendte samtidig en grundig personvernkonsekvensvurdering (Data Protection Impact Assessment, DPIA). «Politiets innbyggerundersøkelse er ikke forskning», svarer de i brevet, og «Ettersom dette ikke er forskning er det heller ikke gjennomført en forskningsetisk vurdering.» Samtidig var POD åpne om at det har vært en utfordring «å finne en passende fremgangsmåte for innhenting av data om 16-17-åringer», og de var «åpne for råd om hvordan data om denne viktige demografiske gruppen kan samles inn på en enda mer forsvarlig måte.»

NESH mener at politiets innbyggerundersøkelse reiser grunnleggende spørsmål, som trenger en prinsipiell avklaring. NESH vil i fortsettelsen avgrense seg til å drøfte følgende temaer: 1) Kan politiets innbyggerundersøkelse karakteriseres som forskning? 2) Hvilke juridiske føringer gir ulike lovgrunnlag for forskning på mindreårige? 3) Hva sier NESHs retningslinjer om hensynet til barn? 4) Er politiets innbyggerundersøkelse forskningsetisk forsvarlig? 5) Hvordan sikre tillit til fremtidige og lignende undersøkelser?

1. Kan politiets innbyggerundersøkelse karakteriseres som forskning?

Et sentralt spørsmål i henvendelsen er hvorvidt undersøkelsen er forskning eller ikke. Det har implikasjoner for hvilke juridiske og forskningsetiske rammer som gjelder for innbygger­undersøkelsen. NESH har forståelse for at dette kan fremstå som uklart, basert på den informasjonen som ble gitt. NESH legger imidlertid til grunn at forskning er et formål med undersøkelsen, basert på følgende refleksjoner.

I følgebrevet til 16- og 17-åringer er det uklart hva som er formålet med undersøkelsen. Her står det blant annet at: «Dine meninger betyr mye for oss, og vi håper du tar deg tid til å dele dem. Ved å svare, godtar du at vi lagrer svarene dine til forsknings- og utviklingsformål.» Samtidig er det uklart om det her er snakk om forskning i regi av POD eller Verian, for eksempel i deres årlige rapporter, eller i regi av andre forskningsaktører etter at dataene er anonymisert og tilrettelagt for deling og viderebruk hos Sikt. NESH mener uansett at det det er rimelig å tolke dette som at forskning faktisk er ett av flere formål med undersøkelsen.

I følgebrevet henviser POD til politiets nettsider, hvor det finnes utfyllende informasjon om personvern.[1] Her står det at formålet med undersøkelsen «er statistisk analyse for å utvikle og styre politiet», knyttet til å utarbeide statistikk i allmennhetens interesse. Samtidig står det, i neste avsnitt, at svarene som er gitt, «vil også bli brukt til forsknings- og utdanningsformål». Heller ikke på nettsidene fremgår det tydelig hva slags formål eller forskning det er snakk om: «Kunnskap om innbyggernes syn på politiet over tid, i tillegg til for hvert enkelte år, er viktig både for strategiutvikling, styring, og videre forskning.» Også basert på disse opplysningene mener NESH at det er rimelig å anta at forskning er et formål med undersøkelsen.

I personvernkonsekvensvurderingen (DPIA), som ikke er gjort tilgjengelig på nettsidene, er de konkrete vurderingene til POD tydeligere. Her fremgår det klart at behandlingen i utgangspunktet er basert på allmennhetens interesse/statistiske formål i henhold til personvernforordningen (GDPR) art. 6 nr. 1 bokstav e og art. 9 nr. 2 bokstav j. Politiets vurdering er like fullt at «behandlingens karakter forutsetter at respondentene samtykker til å delta i undersøkelsen. Det legges derfor opp til at den registrerte opplever at en form for samtykke innhentes frivillig, spesifikt, informert og utvetydig samtykke [sic!] som kan dokumenteres, og som den registrerte kan trekke tilbake.» NESH oppfatter det som at det her dreier seg om et forskningsetisk samtykke til å delta i forskning, siden samtykke ikke er det valgte behandlingsgrunnlaget etter personvernlovverket. Følgelig er det rimelig å anta at forskning også er et formål med undersøkelsen.

DPIAen drøfter også kravet om formålsbegrensning, jf. personvernforordningen (GDPR) art. 5 nr. 1 bokstav b. Her er formålet klart definert, knyttet til statistisk analyse for å utvikle og styre politiet. Like fullt fremstår vurderingene knyttet til forskning som uklare: «Personopplysningene blir ikke viderebehandlet til nye/andre formål som vurderes å være uforenelige med det opprinnelige forskningsformålet.» Her fremstår det som om forskning faktisk er det opprinnelige formålet, til tross for at det er blitt oppgitt at formålet var statistisk analyse. I DPIAen erkjenner POD selv at formålet kan være noe uklart: «Formålet kan oppleves som noe bredt for den enkelte og [det] kan være vanskelig å forstå hvordan selve dataene brukes til styring.»

NESH er enig i at formålet fremstår som bredt, og at det kunne vært hensiktsmessig å holde de ulike formålene mer adskilt. Det ville for eksempel være klargjørende å presisere at det spesifikke formålet er statistikk, i allmennhetens interesse, og at de anonymiserte opplysningene også kan bli viderebehandlet for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning, da dette ikke anses som uforenelig med det opprinnelige formålet, jf. personvernforordningen (GDPR) art. 5 nr. 1. bokstav b. Det burde også fremgå klart at en eventuell viderebehandling for forskningsformål krever et selvstendig behandlingsgrunnlag.

NESH avgrenser seg mot å avklare juridiske spørsmål om formål og behandlingsgrunnlag, jf. skillet mellom etikk og juss slik det er redegjort for i NESHs Uttalelse om personvern og forskningsetikk (2025/156) [2]. NESH vil imidlertid påpeke at informasjonen som er tilgjengelig om politiets innbyggerundersøkelse fremstår som uklar, og det virker rimelig å tolke det som at forskning faktisk er et formål med undersøkelsen. Gitt at dataene skal brukes i forskning, må både POD og Verian sikre at dataene er samlet inn på forsvarlig vis.

NESH mener at både POD og Verian har et forskningsetisk medansvar for å bidra til å sikre at senere forskning kan være forskningsetisk forsvarlig. Forskere og forskningsinstitusjoner har uansett et selvstendig ansvar for å sikre at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, jf. forskningsetikkloven §§ 4–5.

2. Hvilke juridiske føringer gir ulike lovgrunnlag for forskning på mindreårige? 

Henvender spør om det er lovlig at 16- og 17-åringer blir invitert til å delta i forskning uten at foresatte er informert eller har gitt samtykke, spesielt hvis det er snakk om sensitive opplysninger og om barn i en sårbar situasjon. Her er flere ulike regelverk relevante, og ulike rettsgrunnlag gir ulike juridiske føringer. Selv om det ikke er komiteens rolle å avklare rettstilstanden på feltet, danner jussen en ramme for spørsmålet om samtykke, og NESH vil derfor her gjennomgå de mest relevante. Som det vil fremgå av det følgende, oppfatter NESH rettstilstanden som uklar, noe som skaper utfordringer for de forskningsetiske vurderingene.

Grunnloven § 104 fastsetter at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Formuleringen er inspirert av FNs barnekonvensjon artikkel 12. FNs barnekonvensjon – med nærmere bestemte tilleggsprotokoller – er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Både Grunnloven og FNs barnekonvensjon artikkel 12 betoner barns rett til å bli involvert, men uten å gi klare føringer på når barn selv avgjør ulike spørsmål.

Vergemålsloven legger til grunn at personer som ikke har fylt 18 år, er mindreårige (§ 8). En mindreårig kan ikke selv foreta rettslige handlinger med mindre noe annet er særlig bestemt ved lov (§ 9). Dette er utgangspunkt for Datatilsynets veiledning om samtykke fra mindreårige: «Hovedregelen er at barn kan samtykke alene til deling og behandling av egne personopplysninger først når de fyller 18 år (jf. vergemålsloven § 9 om rettslig handleevne). Før dette må foreldrene eller den med foreldreansvar samtykke på barnets vegne.»

Barneloven legger til grunn at barn har rett til å bli hørt og rett til økt medbestemmelse og selvbestemmelse med alderen. Barn har rett til å være med på avgjørelser fra de er 12 år (§ 31); de kan selv avgjøre spørsmål om utdanning og til å melde seg inn og ut av foreninger fra de er 15 år kan (§ 32); og foreldre skal gi barnet stadig større selvbestemmelse frem til de fyller 18 år (§ 33). Dette fremgår også av Datatilsynets veiledning: «Merk likevel at barn har rett til økt selv- og medbestemmelse med alderen, og at foreldrene derfor bør høre med barna selv før de samtykker på deres vegne (barneloven § 33).» Datatilsynet presiserer videre at:

Barn under 18 år kan i noen situasjoner gi samtykke selv dersom de er i stand til å gi et informert og frivillig samtykke (jf. barneloven § 33 og de alminnelige kravene til gyldig samtykke). Dette må vurderes blant annet etter barnets modenhet, og om informasjonen som gis er tilpasset barnets alder og evne til å forstå hva det gir samtykke til. Husk at et samtykke skal gjelde spesifikt for den aktuelle behandlingen. En tommelfingerregel kan være at jo større personvernkonsekvenser behandlingen av opplysninger vil kunne ha, desto høyere terskel bør det være for at barnet kan samtykke selv, uten foreldre.[3]

Utfordringen er å finne en forsvarlig balanse mellom foreldreansvaret, på den ene siden, og barnets rett til med- og selvbestemmelse, på den andre siden. Det kan være krevende fordi en rettslig vurdering av barns samtykkekompetanse har to ulike utgangspunkt, slik det fremgår av Personvernkommisjonens drøfting i NOU 2022:11 Ditt personvern – vårt felles ansvar, som også forklarer at de to lovene har forskjellig innretning: «Mens vergemålsloven regulerer rettslige og økonomiske forhold, kommer barneloven til anvendelse på personlige forhold.»[4] Aldersgrensen på 18 år i vergemålsloven er statisk, og gjelder for alle på ett alderstrinn, mens vurderingen av barns rettigheter i barneloven er dynamisk, basert på individuell vurdering både av barnets modenhet og innsamlingens art, omfang og formål. Vergemålsloven og barneloven omtaler imidlertid ikke eksplisitt behandling av personopplysninger eller deltakelse i forskning. Stortinget har vedtatt ny barnelov, som foreløpig ikke er trådt i kraft. Denne har ingen egne regler om samtykke til forskning. I proposisjonen skriver departementet likevel at det «kan være behov for vurdering av nye aldersgrenser på enkelte uregulerte områder, som for eksempel deltakelse i annen forskning enn helseforskning».[5]

Personvernlovverket har ingen klare eller generelle bestemmelser om barns selvstendige kompetanse eller rettslige evne til å samtykke til deling av personopplysninger. Det finnes ett spesifikt unntak i personvernforordningen (GDPR) artikkel 8, som oppstiller vilkår for barns samtykke i forbindelse med informasjonssamfunnstjenester. Hovedregelen her er 16 år, men i Norge kan barn over 13 år selv samtykke til bruk av apper og andre nettjenester, mens barn under 13 år må ha samtykke fra foresatte.[6] Det finnes ikke noe grunnlag i personvernlovverket, ut over dette unntaket i artikkel 8, for at mindreårige har samtykkekompetanse til deling av personopplysninger. Selv om unntaket ikke er direkte overførbart på forskning, åpner det likevel for at barns samtykkekompetanse kan inntre på lavere tidspunkter enn 18 år.

På helseområdet er det flere lover som regulerer barns samtykkekompetanse. Personer over 16 år har selvstendig rett til å samtykke både til helsehjelp og til behandling av helseopplysninger, jf. helseregisterloven § 15 og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 (sistnevnte regler er vedtatt flyttet til helseforskningsloven). For personer mellom 12 og 16 år må det som hovedregel også foreligge samtykke fra foreldre eller foresatte, med mindre barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. I tillegg finnes det en egen forskrift til helseforskningsloven, som bestemmer at barn mellom 12 og 16 år selv kan samtykke til forskning på helseopplysninger på bestemte vilkår og etter godkjenning fra regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Noen tilsvarende lovhjemmel finnes ikke for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning.

Juridisk sett er det altså ikke klart og entydig om barn og unge selv kan samtykke til å delta i humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning, eller om det også kreves samtykke fra foresatte. Samtidig har tolkningene av lovverket, som vi skal se, endret seg i løpet av de siste årene.[7]

I 2004 lanserte Datatilsynet og Forbrukerombudet egne retningslinjer for innhenting og bruk av barn og unges personopplysninger på internett. Her ble det lagt til grunn at mindreårige som har fylt 15 år som hovedregel kan samtykke til innhenting og bruk av personopplysninger, men at det var nødvendig med samtykke fra foresatte til yngre barn og ved all innsamling av sensitive opplysninger. Det ble også angitt en rekke andre vilkår: Samtykket må være fritt og informert; informasjonen må være tilpasset alder og modenhet; det må ikke samles inn informasjon fra mindreårige om andre, mindreårige må være i stand til å overskue konsekvensene av samtykket; samtykket måtte kunne trekkes tilbake; og i så fall må data slettes.[8]

En grense på 15 år ble drøftet av Personvernnemda i en uttalelse om prosjektet «Ung i Norden 2009», en felles nordisk spørreundersøkelse utført av Questback på oppdrag fra NOVA om unges helse og oppvekst, herunder erfaringer med voldelige eller uønskete hendelser av seksuell karakter, rettet mot unge som har fylt 15 år. Prosjektet var tilrådt av NESH, men fikk ikke konsesjon fra Datatilsynet, som stilte krav om samtykke fra foreldre. I prosessen anbefalte også Barneombudet at ungdom på 15 år burde gis anledning til selv å gi aktivt samtykke til deltakelse i anonymiserte undersøkelser, basert på at de er i stand til å vurdere konsekvensene, men Personvernnemda slo fast at det kreves samtykke fra foresatte frem til barnet har fylt 18 år ved innsamling av sensitive opplysninger. Nemda slo også fast at et uttrykkelig samtykke fra foreldre må være aktivt.

Både Datatilsynet og Personvernnemda har altså tidligere operert med en ulovfestet aldersgrense på 15 år, gitt at det ikke er snakk om sensitive opplysninger og at andre relevante krav og vilkår er innfridd. Datatilsynet endret imidlertid sin veiledning på nettsidene i 2022 i påvente av pågående lovgivningsarbeid. Hovedregelen i dag, står det på Datatilsynet sine nettsider, er at barn og unge først har rettslig samtykkekompetanse fra de har fylt 18 år, jf. vergemålsloven § 9.[9] Datatilsynet skriver samtidig, som vist ovenfor, at barnelova § 33 åpner for at barn og unge under 18 år i noen situasjoner kan gi samtykke selv, så lenge de er i stand til å gi et informert og frivillig samtykke. Dette må vurderes ut fra barnets modenhet og stiller krav til tilpasset informasjon, samt til konkrete vurderinger av det spesifikke tilfellet.

Før 2022 opererte også Norsk senter for forskningsdata (NSD, nå Sikt) med en aldersgrense på 15 år for samtykke til deltakelse i forskningsprosjekter, men det er i dag justert på Sikt sine nettsider med henvisning til Datatilsynets nye vurdering fra 2022: «Hovedregelen er at man må være 18 år for å gi samtykke. Likevel kan barn og ungdom i noen tilfeller selv bestemme om de vil dele personopplysninger til forskning.»[10]

NESHs drøfting av relevante lovverk viser at det rettslige tilstanden er uklar og usikker, noe som også fremgår av andre juridiske drøftinger.[11] Det er uheldig fordi et uklart lovverk kan føre til forskjellsbehandling og uforsvarlig praksis. Det kan bidra til usikkerhet hos barn og unge, og hos deres foresatte, når de blir bedt om å delta i forskning. Det er heller ikke holdbart at prosjekter som er forskningsetisk forsvarlige, kan bli stanset på grunn av juridisk uklarhet.

NESH mener derfor at det er nødvendig å avklare det rettslige spørsmålet om hvorvidt barn og unge kan samtykke til å delta i forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap uten at det foreligger samtykke fra foresatte. I dag kan barn på nærmere vilkår delta i helseforskning uten samtykke fra foresatte. Det gir lite sammenheng i regelverket om barn i samme aldersgruppe skal være ekskludert fra selvbestemmelse til humanistisk eller samfunnsvitenskapelig forskning. Det rettslige spørsmålet er ikke avgrenset til personvernfeltet, det kan også drøftes analogt til unntakshjemmelen i helseforskningsloven, i lys av grunnleggende menneskerettigheter eller med utgangspunkt i barneloven. Barn har etter Grunnloven § 102 rett til privatliv og etter Grunnloven § 104 har de krav på respekt for sitt menneskeverd. Det er en sentral del av vår private sfære å bestemme over hvilke opplysninger som vi vil dele, og dette gjelder også for barn som nærmer seg 18 år. NESH vil derfor oppfordre lovgiver om å klargjøre dette spørsmålet.

3. Hva sier NESHs retningslinjer om hensynet til barn? 

Henvender spør om det er forskningsetisk forsvarlig at mindreårige blir invitert til å delta i forskning uten at foresatte er informert eller har gitt samtykke, spesielt hvis det er snakk om sensitive opplysninger og om barn i en sårbar situasjon. NESH vil drøfte dette nærmere nedenfor, men vil først redegjøre for hvordan NESHs retningslinjer har endret seg over tid, parallelt med den juridiske utviklingen. Beskyttelse av barn i forskning er også diskutert i andre publikasjoner utgitt av NESH og de andre nasjonale forskningsetiske komiteene, men komiteen avgrenser seg her til det som fremgår av NESHs retningslinjer.[12]

I den første utgaven fra 1993 formulerte NESH hensynet til barn som en selvstendig etisk forpliktelse. Det ble fremhevet at barn har spesielle behov for beskyttelse og at bruk av informert samtykke var problematisk fordi barna ikke nødvendigvis forsto hva det innebar å delta i forskning. Derfor kunne det være nødvendig med samtykke fra foresatte for å sikre barns interesser (NESH 1993, punkt 10. Hensynet til barn).

I den andre utgaven fra 1999 fremhevet NESH i større grad barns rett til å bli hørt fra de er 12 år, med henvisning til barnelova § 31–33, og det ble satt en grense for selvstendig samtykke ved 16 år, riktignok etter en skjønnsmessig vurdering «Samtykke fra foresatte er vanligvis nødvendig når barn opp til 16 år skal delta aktivt i forskning». Samtidig fantes det unntak, for eksempel dersom det var interessekonflikt mellom barn og deres foresatte: «I noen slike tilfeller kan det være riktig å vurdere å la barn under 16 år delta i forskning uten foreldrenes samtykke». (NESH 1999, punkt 11. Barns krav på beskyttelse).

I den tredje utgaven fra 2006 ble grensen flyttet til 15 år, med henvisning til den ovennevnte veilederen fra Datatilsynet og Forbrukerombudet (2004) og med henvisning til grensen på 15 år i barneloven knyttet til valg av utdanning og organisasjonstilhørighet (NESH 2006, punkt 12. Barns krav på beskyttelse). Grensen på 15 år ble videreført i den fjerde utgaven fra 2016, også her med henvisning til Datatilsynet og Forbrukerombudet (2004), samtidig som det ble presisert at det i noen tilfeller «kan være riktig å la barn og unge delta i forskning uten foreldrenes samtykke» (NESH 2016, punkt 14. Hensynet til beskyttelse av barn).

I den femte utgaven fra 2021 valgte NESH å fjerne den statiske grensen på 12, 15 eller 16 år og heller fremheve behovet for en dynamisk vurdering av barns ulike behov og modenhet, uavhengig av biologisk alder. Samtidig ble det presisert, i en fotnote, at barn juridisk sett som hovedregel ikke kan samtykke til å dele personopplysninger, med henvisning til det nye personvernforordningen (NESH 2021, punkt 17. Beskyttelse av barn). Denne fotnoten ble ytterligere presisert ved revisjonen i 2023: «Juridisk sett kan ikke barn gi samtykke selv, med unntak av prosjekter som er godkjent av en regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK)», jf. Helse- og omsorgsdepartementet (2017), Forskrift om barn mellom 12 og 16 år sin rett til selv å samtykke i medisinsk og helsefaglig forskning.» (NESH 2023, punkt 18. Beskyttelse av barn).

Det er verdt å merke seg at NESH i retningslinjene ikke snakker om «samtykke» fra barn, men snarere behandler hensynet til barn i et selvstendig punkt. Allerede i den første utgaven fra 1993 la NESH til grunn at bruken av informert, frivillig samtykke er problematisk ved forskning på barn. I 1999 presiserte NESH at det i tillegg til barnas rett til å bli hørt, jf. barneloven, var nødvendig med «aksept» fra barna. Den samme begrepsbruken går igjen 2006: «I tillegg til foreldres samtykke, er barns egen aksept nødvendig fra de er gamle nok til å uttrykke den.» I utgavene fra 2021 og 2023 er begrepsbruken noe endret og erstattet med «tilslutning». Dette er i tråd med internasjonal begrepsbruk hvor det skilles mellom voksnes samtykke (consent) og mindreåriges aksept (assent) eller tilslutning (affirmative agreement).

Formuleringene i retningslinjene til NESH har altså bygget på en fortolkning av utvikling i jussen, som var og er uavklart. NESH har imidlertid gjennomgående lagt vekt på barns rett til å bli hørt i forskning, at forskningsetiske vurderinger skal være dynamiske og ta utgangspunkt i barns modenhet og sårbarhet, at det er viktig å vurdere risiko for skade og urimelige belastninger, og at det kan være riktig å la barn samtykke selv, i tilfeller der det kan være en interessekonflikt mellom barn og foresatte. Følgelig har hensynet til barn gjennomgående vært tillagt mer vekt enn foreldreansvaret i NESHs retningslinjer.

NESH ser imidlertid at formuleringene i retningslinjene ikke gir entydige svar på spørsmålene som henvender reiser i forbindelse med innbyggerundersøkelsen. NESH vil derfor i det følgende konkretisere de forskningsetiske hensynene som er relevante for å belyse saken. 

4. Er politiets innbyggerundersøkelse forskningsetisk forsvarlig?

NESH vil fremheve at både Verian og POD har gjort relevante forskningsetiske vurderinger, selv om begge parter mener at innbyggerundersøkelsen ikke er forskning. Det fremgår av svar og dokumentasjon som er gitt til NESH i forbindelse med behandlingen av saken, men det er ikke like tydelig i den informasjonen som ble gitt til deltakerne og på nettsidene til politiet. For eksempel fremgår det av DPIAen at de vil be om samtykke selv om det strengt tatt ikke er nødvendig juridisk sett, da behandlingen er basert på allmennhetens interesse og statistiske formål. NESH oppfatter dette som et etisk samtykke til å delta i forskning. NESH merker seg også at POD, i forbindelse med drøftingen av samtykke fra mindreårige, viser til en generell nettressurs fra De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) om «Når barn og unge deltar i forskning» (2023). Og i vurderingen av risiko for de registrertes rettigheter og friheter, viser POD til at «andre undersøkelser rådført fra NESH stiller lignende eller mer sensitive og dyptgående spørsmål enn IBU [Innbygger­undersøkelsen] til barn i samme aldersgruppe.» POD har altså foretatt relevante forskningsetiske vurderinger, til tross for at de ikke oppfatter selve undersøkelsen som forskning.

NESH mener at det kan være hensiktsmessig å skille mellom barn og unge, henholdsvis under eller over 16 år. I utgangspunktet er det forskningsetisk forsvarlig at unge som har fylt 16 år kan gi samtykke til å delta i forskning selv. For barn under 16 år bør forskere som hovedregel få samtykke til deltakelse fra foresatte, og barna bør få mulighet til å gi sin aksept eller tilslutning dersom de ønsker å delta. Vurderingen av modenhet og sårbarhet bør være dynamisk, og barn har alltid rett til å nekte å delta i forskning, selv om foresatte har gitt samtykke.

I fortsettelsen vil NESH avgrense drøftingen til spørsmål knyttet til unge, da dette er utgangspunktet for henvendelsen om innbyggerundersøkelsen rettet mot 16- og 17-åringer. NESH vil drøfte sentrale forskningsetiske spørsmål knyttet til a) Ansvaret for å informere, b) Samtykke til å delta i forskning og c) Vurdering av risiko og forsvarlighet.

a)      Ansvaret for å informere

NESH legger til grunn at forskere har ansvar for å informere dem som deltar i forskning (NESH 2023, punkt 15. Ansvaret for å informere). Det er spesielt viktig når det er snakk om sensitive opplysninger, ved forskning på barn og unge, og ved risiko for skade og urimelig belastning. Ved forskning på barn kan det også være nødvendig å gi informasjon til foresatte.

POD har redegjort for hvordan de har informert om innbyggerundersøkelsen. Deltakerne har fått informasjon gjennom e-post og følgebrev, som gir informasjon om prosjektet med hovedvekt på behandling av personopplysninger. Ungdommene fikk også en SMS samtidig med e-posten for å øke sannsynligheten for svar. I følgebrevet vises det videre til en egen nettside på politiet.no om undersøkelsen. Politiets sentralbord (02800) og postmottak i alle politidistrikt ble oppgitt for ytterligere informasjon.

NESH mener at POD har gitt relevant informasjon til deltakerne via flere kanaler, selv om informasjonen med fordel kunne vært mer utfyllende. For eksempel kunne det vært gitt mer informasjon om mulige fordeler og ulemper ved å delta, hvilke interesser som er involvert og hvem som er ansvarlig. NESH går imidlertid ikke nærmere inn på dette, siden henvendelsen dreier seg om mangel på informasjon til de foresatte.[13]

POD har også redegjort for hvorfor de har valgt å ikke informere foresatte. Spørsmålene for eksempel om seksuell legning kan være sensitive og personlige, og foreldre kan være utøvere av kriminalitet mot mindreårige, «noe som tilsier at det ikke er en god idé å informere dem om formålet med og innholdet i undersøkelsen med mindre ungdommen ønsker å gjøre dette selv». I stedet henvises foresatte til informasjonssiden på politiet.no og til annen tilgjengelig informasjon. POD legger altså til grunn at de unge selv forvalter sitt personvern: «Foreldre vil dermed ikke ha innsynsrett eller informasjonsplikt fra den ansvarlige (POD).»             

NESH mener at POD har gjort relevante vurderinger og gitt gode begrunnelser for hvorfor de har valgt å ikke gi informasjon til foresatte. Det er imidlertid en åpenbar svakhet at henvender, ved kontakt med det lokale politidistriktet, faktisk mottok feilaktig og misvisende informasjon. Det ville også ha vært mer tillitvekkende dersom DPIAen var tilgjengelig på nett, slik at foresatte kunne se hvilke vurderinger som faktisk var gjort i forbindelse med undersøkelsen. Både POD og politidistriktene burde ha lett tilgjengelig informasjon på sine nettsider om at det pågår en innbyggerundersøkelse rettet mot de som er 16 år og oppover.

NESH deler vurderingen om at det kan foreligge en interessekonflikt mellom de unge og deres foresatte. Det kan imidlertid være vanskelig å fastslå hvorvidt det faktisk foreligger en interessekonflikt, spesielt dersom foresatte ikke mottar direkte informasjon eller blir bedt om samtykke. Foresatte kan like fullt ha egeninteresse i at ikke visse opplysninger ikke avdekkes, for eksempel om vold, omsorgssvikt eller andre overgrep fra foresatte. Forskere må uansett foreta en forskningsetisk vurdering og gi en klar begrunnelse for sine antagelser og valg.

NESH mener at det, i forbindelse med politiets innbyggerundersøkelse, er forsvarlig å ikke gi direkte informasjon til de foresatte til unge på 16 og 17 år. Samtidig mener NESH at bedre informasjon, både direkte til de unge og indirekte til deres foresatte via offentlig tilgjengelig informasjon, kan bidra til å sikre tilliten både til undersøkelsen og til senere forskning.

b)      Samtykke til å delta i forskning

NESH legger til grunn at forskere har ansvar for å få samtykke fra dem som skal delta i forskning. (NESH 2023, punkt 16. Samtykke til å delta i forskning). Det er spesielt viktig når det er snakk om sensitive opplysninger, ved forskning på barn og unge, og ved risiko for skade og urimelig belastning. Ved forskning på barn kan det også være nødvendig å få samtykke fra foresatte.

POD har redegjort for hvorfor de bare innhenter samtykke fra mindreårige, ikke fra deres foresatte. De viser til barnekonvensjonen artikkel 12 om barns rett til å bli hørt og til barneloven om rett til økt medbestemmelse og selvbestemmelse. De viser også til Grunnloven og barns rett til medvirkning, og de drøfter beskyttelse av barns personopplysninger i lys av personvernforordningen (GDPR). I tillegg til den juridiske drøftingen, viser de også til at «det er praksis for at 16-17 åringer kan delta i spørreundersøkelser, som UngData og Nasjonal trygghetsundersøkelse», og de skriver at personer «som er 16-17 år er samtykkekompetente, gitt at informasjon tilpasses, og nytteverdien (allmenhetens interesse) klart overstiger eventuelle ulemper for den enkelte.»

NESH mener at POD gir relevante refleksjoner og begrunnelser for sine valg. Det er i tråd med råd i NESHs retningslinjer (2023), punkt 18. Beskyttelse av barn, hvor det står at det kan «være etisk forsvarlig at barn får delta i forskning, uten samtykke fra foresatte, dersom forskningens verdi for barnet klart overstiger ulempene ved å delta». Samtidig mener NESH at det kan være hensiktsmessig å skille tydeligere mellom samtykke til å delta i selve undersøkelsen og samtykke til å delta i forskning. Det vil sikre at samtykket er godt informert, samtidig som de får mulighet til å reservere seg.

NESH mener derfor at det, i forbindelse med politiets innbyggerundersøkelse, er forsvarlig å ikke gi be om samtykke fra de foresatte til unge på 16 og 17 år, jf. de forutgående refleksjoner om interessekonflikter og ansvaret for å informere. NESH er klar over at undersøkelsen medfører risiko for urimelig belastning og kan få negative konsekvenser for enkelte. Derfor stilles det store krav til vurdering av risiko og forsvarlighet.

c)       Vurdering av risiko og forsvarlighet

NESH legger til grunn at forskere må unngå at forskningsdeltakere blir utsatt for skade og urimelig belastning (NESH 2023, punkt 28. Risiko for skade og belastning). I dette prosjektet er behandlingen av personopplysninger godt ivaretatt og det er liten risiko for reidentifisering. Det forskningsetiske spørsmålet handler snarere om risiko for retraumatisering i forbindelse med gjennomføringen av selve spørreundersøkelsen. Det er derfor behov for en vurdering av risiko for å avgjøre hvorvidt spørsmålene i undersøkelsen er forsvarlig i forskningsetisk forstand.

I DPIAen har POD identifisert mulige risikoer og drøfter tiltak for å redusere mulige negative konsekvenser. De legger til grunn at undersøkelsen omfatter både sårbare grupper og særlige kategorier av personopplysninger og at det er høy risiko for deltakernes rettigheter og friheter. Derfor har de foretatt en rekke risikoreduserende tiltak. Blant annet er flere spørsmål utelatt fra spørreskjemaet for 16-17-åringer, for eksempel oppfølgingsspørsmål om tillit til politiet og om vold, seksuelle overgrep, plagsomme hendelser eller utpressing i nære relasjoner. Det er også gjort justeringer i spørsmål om bakgrunnsinformasjon knyttet til utdanning og økonomi. Dessuten har de fjernet muligheten for samtykke til å ta gjenkontakt, slik at det ikke er aktuelt med en oppfølgingsundersøkelse. Det blir også presisert at det ikke skal oppgis informasjon som kan identifisere andre. Flere sensitive spørsmål er imidlertid fremdeles inkludert i undersøkelsen.

NESH mener disse risikoreduserende tiltakende bidrar til å styrke undersøkelsen forsvarlighet. NESH mener samtidig at det ikke er gitt at det enkelte barnets beste er tilstrekkelig ivaretatt i denne konkrete saken, gitt at unge som kan være i en svært sårbar situasjon, blir direkte konfrontert med sensitive spørsmål som kan innebære risiko for skade eller urimelig belastning. NESH mener derfor at det er behov for ytterligere risikoreduserende tiltak for å sikre at politiets innbyggerundersøkelse er forskningsetisk forsvarlig.

Ett mulig tiltak er bedre rutiner for beredskap og varsling. I følgebrevet til 16-17-åringer blir de henvist til å ta kontakt på politi.no, ringe døgnåpent seltralbord på 02800, eller ringe nødnummeret på 112 ved behov for umiddelbar hjelp fra politiet. NESH mener det med fordel også burde følge med informasjon om et bredere behandlings- og hjelpeapparat som en del av beredskapen, spesielt fordi relasjonen til politiet kan oppleves som problematisk. Det burde også fremgå klart hvem som ivaretar varslingsplikten i tilfeller hvor deltakerne er en fare for seg selv eller andre (NESH 2023, punkt 22. varslingsplikt). Dette ansvaret må avklares mellom POD og Verian. Det kan ikke sikres av forskere, som først senere får tilgang til opplysningene.

NESH mener at DPIAen er gjennomarbeidet og identifiserer mange relevante risikoreduserende tiltak ved behandlingen av personopplysninger. Samtidig etterlyser komiteen en eksplisitt vurdering av prosjektets forsvarlighet. POD foretar for så vidt en proporsjonalitets­vurdering i forbindelse med DPIA: «Samfunnsnytten på tematikk knytte[t] til politiet er så viktig at den veier tyngre enn den registrerte personvernulempen.» NESH etterlyser imidlertid en eksplisitt vurdering av forsvarlighet i forskningsetisk forstand.[14]

5. Hvordan sikre tillit til fremtidige og lignende undersøkelser?

NESH legger til grunn av forskningsetikken er viktig for å sikre tillit til forskning. I forbindelse med politiets innbyggerundersøkelse er det mange ulike aktører involvert, og det kan bidra til uklarhet om roller og ansvar. For eksempel blir det uklart hvem som har ansvar for forskningsetikken, spesielt når aktørene selv ikke oppfatter undersøkelsen som forskning. Da blir det også uklart hvem som faktisk har ansvaret, dersom noen barn og unge, eller foresatte, stiller spørsmål om etikk ved gjennomføringen av undersøkelsen. NESH oppfatter at slike tendenser til rollehybridisering og ansvarspulverisering er utbredt i samarbeidsprosjekter hvor flere aktører er involvert.

NESH legger til grunn at både forskere og forskningsinstitusjoner har ansvar for å sikre at forskning de er involvert i, skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Videre fremgår det av NESHs retningslinjer at oppdragsgivere, finansiører og samarbeidspartnere har et forskningsetisk medansvar for å sikre tilliten til forskningen ved å ivareta forskningsetikken:

Forskningsetikk må være en integrert del av bestillerkompetansen hos dem som organiserer og finansierer forskning i offentlig og privat regi. Oppdragsgivere og finansiører må forsikre seg om at utførende forskere og deres institusjoner vil gjøre de nødvendige forskningsetiske vurderingene under hele prosjektet, fra planlegging via utførelse og til formidling. (NESH 2023, punkt 38. Oppdragsgivere og finansiører)

Det gjelder spesielt for POD som oppdragsgiver og finansiør, og spesielt i en undersøkelse som nettopp handler om tillit til politiet. Politiet er utøver av makt og autoritet i samfunnet og forvalter av statens voldsmonopol. Det kan ha betydning for opplevd frivillighet hos unge, også fordi assisterende politidirektør står som avsender av følgebrevet til 16-17-åringene. Det kan innebære at unge formidler informasjon til politiet, som burde vært varslet og fulgt opp i andre kanaler. Og det kan påvirke svarene som blir gitt og verdien av disse opplysningene.

NESH vil presisere at det er vesentlige forskjeller mellom politiets innbyggerundersøkelse og den ovennevnte Ungdata-undersøkelsen som blir gjennomført ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, tilknyttet OsloMet storbyuniversitetet. I NESHs uttalelse om passivt samtykke i Ungdata i 2021 ble det presisert at vurderingene her var spesifikt knyttet til Ungdata, og at uttalelsen ikke kan begrunne tilsvarende ordninger i andre prosjekter.[15] De relevante forskjellene handler dels om at uttalelsen formulerte spesifikke vilkår for de vurderingene som ble gjort, og dels om at Ungdata-undersøkelsen blir gjennomført av en forskergruppe tilknyttet til forskningsinstitusjon som har et lovpålagt ansvar for å ivareta og sikre forskningsetikken. Det er heller ikke samme risiko for rollehybridisering og ansvarspulverisering, ettersom forskerne og forskningsinstitusjonen er ansvarlige for helheten i prosjektet. Disse vilkårene og rammene er ikke til stede verken hos POD og Verian. Derfor er NESHs tidligere vurdering av Ungdataundersøkelsen ikke direkte overføres på politiets innbyggerundersøkelse.[16]

NESH oppfordrer POD til å foreta en gjennomgang av innbyggerundersøkelsens organisering og gjennomføring for å sikre at den er forskningsetisk forsvarlig. NESH har følgende råd:

1)      Klargjøre formålet med undersøkelsen.

2)      Tilgjengeliggjøre personvernkonsekvensvurderingen (DPIA).

3)      Sørge for at de unge får klar og tydelig informasjon.

4)      Sørge for at også involverte politidistrikt gir allmenn informasjon via nettside, slik at foresatte indirekte kan få tilgang på informasjon om undersøkelsen.

5)      Vurdere risikoreduserende tiltak, spesielt om beredskap og varsling.

6)      Foreta en eksplisitt vurdering av om undersøkelsen er forskningsetisk forsvarlig.

7)      Klargjøre roller og ansvar for å motvirke rollehybridisering og ansvarspulverisering.

8)      Sikre at grunnleggende rettigheter og interesser også blir ivaretatt ved eventuell viderebehandling i forskning.

NESH håper disse refleksjonene og rådene er relevante for både POD og Verian i forbindelse med planlegging og gjennomføring av politiets innbyggerundersøkelse.

Konklusjon

NESH mener at politiets innbyggerundersøkelse må anses som forskning, fordi forskning er et eksplisitt formål og dataene skal brukes i forskning. Selv om POD og Verian mener at deres rolle i gjennomføringen ikke er forskning, har de like fullt et ansvar for helheten, herunder at innsamlingen av data er forsvarlig. NESH mener at både POD og Verian har et forskningsetisk medansvar for å bidra til å sikre at senere forskning kan være forskningsetisk forsvarlig. Forskere og forskningsinstitusjoner har uansett et selvstendig ansvar for å sikre at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, jf. forskningsetikkloven.

NESH forstår at det kan stilles spørsmål ved om Innbyggerundersøkelsen rettet mot mindreårige faktisk er lovlig. Ulike lovgrunnlag gir ulike juridiske føringer, og dagens regelverk er ikke klart og entydig. NESH mener derfor at det er nødvendig å avklare det rettslige spørsmålet om hvorvidt mindreårige kan samtykke til å delta i forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap uten at det foreligger samtykke fra foresatte.

NESH forstår også at det kan stilles spørsmål ved om innbyggerundersøkelse rettet mot mindreårige er forskningsetisk forsvarlig. NESHs retningslinjer fremhever spesielt hensynet til barn, og hensynet til barn har gjennomgående vært tillagt mer vekt enn foreldreansvaret. Derfor kan det være forskningsetisk forsvarlig å la barn samtykke selv, i tilfeller der det kan være en interessekonflikt mellom barn og foresatte, jf. Grunnloven § 102 og § 104.

NESH mener at det kan være hensiktsmessig å skille mellom barn og unge, henholdsvis under eller over 16 år. I forbindelse med politiets innbyggerundersøkelse er det forsvarlig å ikke gi direkte informasjon til de foresatte til unge over 16 år. Det er også forsvarlig at unge over 16 år kan samtykke selv til å delta i slike spørreundersøkelser, basert på en spesifikk vurdering av spørsmålenes sensitivitet, risiko og forsvarlighet

NESH mener at gjennomføringen av politiets innbyggerundersøkelse er forskningsetisk forsvarlig. Undersøkelsen kan innebære risiko for psykisk belastning for enkelte unge, og dette stiller store krav til risikoreduserende tiltak og bedre rutiner for varsling og oppfølging ved behov. NESH vil spesielt fremheve behovet for å gjennomføre en selvstendig forskningsetisk vurdering av risiko og forsvarlighet, i tillegg til en DPIA, samt sikre rutiner for eventuell varsling.

For å sikre tillit til fremtidige og lignende undersøkelser, er det viktig å ta høyde for at uklarhet om roller og ansvar i samarbeidsprosjekter hvor mange ulike aktører er involvert, kan føre til rollehybridisering og ansvarspulverisering. NESH legger til grunn at alle oppdragsgivere, finansiører og samarbeidspartnere har et forskningsetisk medansvar for å sikre tillit til forskning.

 

[1] https://www.politiet.no/personvernerklaring#behandling-av-personopplysninger-i-politiets-innbyggerunders-kelse
[2] NESH (2025a), Uttalelse om forskningsetikk og personvern (2025/156).
[3] Datatilsynet (2022), https://www.datatilsynet.no/personvern-pa-ulike-omrader/skole-barn-unge/samtykkje-fra-mindrearige/
[4] Kommunal- og distriktsdepartementet (NOU 2022:11), Ditt personvern – vårt felles ansvar, s. 174.
[5] Prop. 117 L (2024–2025) Lov om barn og foreldre (barnelova), s. 101.
[6] Regjeringen har nylig foreslått at det innføres en aldersgrense på 16 år for bruk av sosiale medier, https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/loven-kommer-etter-planen-i-ar-slik-blir-aldersgrensen-for-sosiale-medier/id3157276/
[7] Jf. Ingvild Erickson (2022), Barns samtykkekompetanse på personvernfeltet. Utredning for personvernkommisjonen.
[8] Datatilsynet og Forbrukerombudet (2004), Barn og unges personopplysninger: Retningslinjer for innhenting og bruk, s. 3; jf. Erickson (2022), s. 13.
[9] Datatilsynet (2022); jf. Kirsten Kolstad Kvalø (2022). «Barns rett til selvbestemmelse etter ulike aldersgrenser», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 20 (4), s. 297–312, s. 305–306.
[10] https://sikt.no/studere-eller-forske/meldeskjema/samtykke-eller-allmennhetens-interesse
[11] Erickson (2022); Kvalø (2022).
[12] Elisabeth Backe-Hansen og Guri Mette Vestby (1995), Når barn bidrar i forskning – etiske spørsmål, NESH skriftserie nr. 2; NEM, NENT og NESH (1999), Etikk og forsking med barn, De nasjonale forskningsetiske komiteene, skriftserie nr. 13; Hallvard Fossheim, Jacob Hølen og Helene Ingierd (red.) (2013), Barn i forsking. Etiske dimensjoner, De nasjonale forskningsetiske komiteene.
[13] NESH (2025a), Uttalelse om personvern og forskningsetikk (2025/156), spesielt s. 6–7.
[14] NESH (2025b), Vurdering av risiko og forsvarlighet ved forskning på skoler og barnehager  (2025/140).
[15] NESH (2021), Uttalelse om passivt samtykke i Ungdata (2021/121).
[16] NESH (2025c), Uttalelse om passivt samtykke i «Kommunen i bevegelse» (2025/151).