Henvendelse angående analyser av skjelettmateriale fra 1600-1700-tallet på Svalbard (2017/153)

Bakgrunn

Henvender ønsker å utføre DNA- og isotopanalyser av skjelettmateriale fra seks individer fra to gravlokaliteter, Likneset og Smeerenburg, i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark på Svalbard. Begge gravlokalitetene er assosiert med miljøet av vest-europeiske hvalfangere på 1600- og 1700-tallet. Formålet med analysene er å identifisere ulike aspekter ved livshistorien til de seks individene (som kjønn, geografisk opprinnelse, helse og diett) for å få en bedre forståelse for den demografiske sammensetningen av de to lokalitetene og om det er likheter/ulikheter dem imellom. De tre individene fra Likeneset ble arkeologisk utgravd i 2016, mens de tre individene fra Smeerenburg skal graves ut i august 2017. I tillegg er det tenkt at undersøkelsene skal legge grunnlaget for vurderinger om fremtidig kunnskapspotensiale for dette skjelettmaterialet.

Omfanget av lokalitetene og det svært godt bevarte materialet i gravene gjør dem til en uvurderlig kilde for forståelsen av hvalfangere og hvalfangstsamfunnene i 1600- og 1700-tallets Europa. Klimaendringer og økt erosjonsproblematikk har satt flere av gravene i fare, og Sysselmannen på Svalbard ser et økende behov for nødutgravninger for å sikre viktig materiale. Erosjon har også berørt de gode bevaringsforholdene skapt av permafrosten, noe som ble tydelig når gravene fra Likneset utgravd i 2016 sammenlignes med graver utgravd på 1980-tallet. Gravene på Svalbard er altså i fare på to ulike måter: Noen graver er i direkte fare for å bli ødelagt av erosjon, mens andre graver er i fare fordi det organiske materiale i gravene forringes av endringer i permafrosten.

Alvorlighetsgraden i denne situasjonen på Svalbard er tidligere anerkjent av Skjelettutvalget (2014) og av Justisdepartementet og Klima- og miljødepartementet (2016), som alle har gitt råd om å sette i gang prosesser for å sikre kulturminner fra trusselen fra erosjon. I henhold til Svalbardmiljøloven er disse gravene automatisk fredede kulturminner. Riksantikvaren har stadfestet at fare for tap av individuelle kulturminner ikke er tilstrekkelig grunn til å få dispensasjon fra svalbardmiljølovens § 42. Når det gjelder gravene på nordvestre Spitsbergen fra hvalfangertiden på 1600- og 1700-tallet, inngår disse i gravlokaliteter som er en del av et viktig kulturmiljø, både i nasjonal og europeisk sammenheng. Riksantikvaren har på dette grunnlaget gitt tillatelse til arkeologisk utgravning av de tre gravene fra Smeerenburg.

Metode

Henvender planlegger å utføre DNA- og isotopanalyser av skjelettmateriale fra de seks individene. Formålet med analysene er å oppnå en bedre forståelse for demografi og levekår blant hvalfangerne på Svalbard på 1600- og 1700-tallet. Prøver skal primært tas ut fra tenner, men det kan også bli aktuelt å ta ut prøver fra ulike steder i skjelettet. De konkrete analysemetodene (hvilken type DNA-analyse, hvilke isotoper som skal analyseres), antall prøver per individ, mengden av materiale som trengs til hver prøve og personene og laboratoriene som skal utføre analysene er ikke ennå endelig bestemt og dermed ikke spesifisert i henvendelsen. Henvendelsen stadfester at Elin Brødholt og Per Holck, Seksjon for anatomi, Institutt for medisinsk basalfag, Universitetet i Oslo, skal assistere i uttakelse og forberedelse av prøver og bistå med veiledning omkring prøver og laboratorier.

Etisk egenevaluering

Henvender har tenkt grundig igjennom etikken rundt behandling av skjelettene. Den etiske egenevalueringen tar opp flere problemstillinger knyttet til både utgravning av skjelettene og utførelse av destruktive analyser. Det er kun problemstillinger rundt destruktive analyser som er vårt anliggende her. Henvender påpeker at skjelettene vil bli behandlet med respekt av kvalifiserte personer og at prøver vil gjøres på en så lite destruktiv måte som mulig med tanke på fremtidig forskning. Samtidig påpeker henvender at: «Når skjelettene først er hentet inn og lagt på et museum for å sikre kunnskap for samfunnet, vil vi hevde at det er etisk forsvarlig å hente ut så mye informasjon som mulig av skjelettene gjennom begrensede undersøkelser». Det påpekes også at den kunnskapen som utvikles i dette prosjektet kan bidra til å utrede hvilken kunnskap det er behov for i fremtiden og hvordan dette kan oppnås, og på dette grunnlaget lage en overordnet plan for videre forvaltning av dette materialet.

Henvender tar også opp etiske problemstillinger rundt muligheten for å kunne identifisere opprinnelsesland og etterkommere av individene gjennom de prøver som skal foretas. Smeerenburg var en nederlandsk hvalfangstutpost og gravene herfra regnes for å være utelukkende av nederlandsk opprinnelse. Gravene er såpass unge at potensiale for identifisering av etterkommere som lever i dag er større enn med eldre materiale. Henvender vedgår at dette reiser en rekke sensitive problemstillinger, og at det dermed er enda viktigere å behandle skjelettene med respekt og verdighet gjennom alle de ulike stegene i prosessen.

Etter at prøvene er tatt, skal skjelettmaterialet returneres til samlingen, og ingen av skjelettene vil være tilgjengelig for publikum i en utstilling.

Vurdering

I vurderingen av prosjektet legger Skjelettutvalget til grunn sine Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger. Utvalget viser også til NESHs Forskningsetiske
retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, som utgjør det overgripende rammeverket for utvalgets mer spesialiserte retningslinjer.

Det at en hel kategori av viktige kulturminner (gravmaterialet fra 1600- og 1700-tallets hvalfangstsamfunn i Nordvest-Spitsbergen) står i fare for ødeleggelser, både på grunn av erosjon og på grunn av in situ forringelse er grunn til bekymring. Med dette prosjektet har Sysselmannen på Svalbard to målsetninger. Det ene er å identifisere aspekter ved livshistoriene til de seks individene og å bruke denne informasjonen til å utvikle en bedre forståelse for 1600- og 1700-tallets hvalfangstsamfunn på Svalbard. Det andre er å bruke den kunnskapen som utvikles i prosjektet til å utrede fremtidige prioriteringer ettersom gravmaterialet i økende grad forringes.

Betydningen av dette kulturminnet, både på et nasjonalt og på et internasjonalt nivå, krever handling, og Skjelettutvalget gir sin tilslutning til at det er viktig å gjøre utgravningen av skjelettene.

Skjelettutvalget har noen viktige merknader til henvendelsen. Først og fremst er mangelen på detaljer i metodedelen bekymringsfull. I denne forbindelse vil utvalget henvise til punkt 6: ‘Vurdering av forskningsprosjektets realiserbarhet og konsekvenser’ og punkt 7: ‘Respekt for andre forskere’ i Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger. Henvendelsen er generelt svært grundig og overbevisende i å beskrive betydningen av gravmaterialet, hvor utsatt det er, nødvendigheten av å grave ut skjelettene og å utføre destruktive prøver av dem. Derimot er henvendelsen mindre grundig når det kommer til beskrivelse av hva de destruktive analysene består i. Det er vanskelig å bedømme metodologien når det er lite eller ingen informasjon om hva det skal tas prøver av, hvor store prøvene vil være, hvor mange og hvordan prøvene vil utføres og hvem som skal utføre dem. Brødholt og Holck er godt kvalifiserte profesjonelle fysiske antropologer, og det kan antas at de selv vil være ansvarlige for prøvetakingen, men dette er heller ikke videre spesifisert. I tillegg er det store mangler når det kommer til problemstillingen som omhandler vurdering av bevaringstilstand. Som det blir hevdet, er et av formålene å bruke kunnskapen som utvikles til å utrede evt. fremtidige inngrep. Dette vil kreve en forståelse av skjelettmaterialets bevaringstilstand. Noen metoder for å beregne dette er av destruktiv art (f.eks. histologiske analyser). Dersom henvender skulle vurdere å benytte seg av slike metoder, bør de spesifiseres og beskrives nærmere.

Skjelettutvalget mener altså at metodene for uttak av destruktive prøver bør være bedre utarbeidet og beskrevet før denne delen av prosjektet kan anses som forskningsetisk forsvarlig. Det bør redegjøres grundig for hvilke deler av de menneskelige levningene det skal tas prøver av, hvor mange og hvor store prøver, hvordan prøvene vil utføres og hvem som skal utføre dem, samt en beskrivelse av metodene for å beregne skjelettenes bevaringstilstand. Utvalget vil anbefale henvender å utføre den arkeologiske utgravningen som planlagt, men å vente med å utføre destruktive prøver av skjelettene til metodologien rundt de nevnte momentene er på plass.

Skjelettutvalget etterlyser en tydelig plan med begrunnelse for videre forvaltning av skjelettmateriale etter at de er utgravd og undersøkt. Henvender skriver at skjelettmaterialet skal magasineres på Svalbard museum, men er det nødvendigvis en automatikk i at materialet skal magasineres?

Den etiske problemstillingen rundt muligheten for å kunne identifisere opprinnelsesland og levende etterkommere som muligens ville motsatt seg prøvetaking er en uløselig problemstilling siden den ene faktoren avhenger av den andre og motsatt. Uten å utføre prøvene, vil det ikke være mulig å identifisere nasjonalitet eller individer som kan motsette seg prøvetaking. Når og hvis nasjonalitet og individer identifiseres, kan disse problemstillingene gjenopptas.

Konklusjon

Skjelettutvalget gir altså sin tilslutning til at det er viktig å utføre en nødutgravning av skjelettene. Metodene for prøvetaking av skjelettmaterialet bør imidlertid være bedre utarbeidet og redegjort for før utvalget kan gi sin tilslutning til at prøvetaking kan starte.