Hopp til hovedinnhold

mtDNA-analyse av en neolittisk hodeskalle fra Finnmark (sak 2021/56)

Uttalelse fra Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget).

Den 16. mars 2021 mottok Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) en henvendelse fra prof. em. dr. med. Per Holck ved Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo (UiO), angående mtDNA-analyse av en neolittisk hodeskalle fra Finnmark. Samarbeidspartnere er oppgitt å være dr. Johannes Krause ved Max Planck-instituttet, Leipzig, og prof. dr. med. Svend Davanger ved Institutt for medisinske basalfag, UiO.

Prosjektperioden er satt til ut 2021. Det oppgis at prosjektet skal finansieres av årlige forskningsmidler og, om nødvendig, privat finansiering.

Henvendelsen ble behandlet av utvalget i møte 11.05.2021. Grunnlaget for behandlingen er den informasjonen henvender har oppgitt i skjema for henvendelse til Skjelettutvalget, i tillegg til informasjon og redegjørelse om tillatelser, prosjektets formål og metode, og en etisk egenvurdering, som ble ettersendt på forespørsel.

Den 26. mai 2021, etter utvalgets ferdigstillelse av saksbehandling, tok IMB kontakt med utvalgets sekretær og orienterte om at IMBs interne rutiner for forskning på materiale i DSS ikke er fulgt av henvender og at IMB ikke har blitt orientert om prosjektet og ikke har godkjent henvendelsen til Skjelettutvalget.

Bakgrunn og formål

Prosjektets formål er å bestemme etnisiteten til en hodeskalle funnet i Nyelv, Nesseby K., Finnmark.

Hodeskallen ble funnet under utgravninger av en serie hustufter og gravrøyser, under ledelse av Anders Nummedal i perioden 1935 og 1939, og bragt inn til De Screinerske samlinger (DSS) ved UiO. Hodeskallen ble radiokarbondatert i 1998 til 4655 ± 165 BP (3700-2900 kal. f.Kr.), og plassert i begynnelsen av perioden neolitikum. Flere anatomer, inkludert Schreiner i 1939, forsøkte å identifisere individets etnisitet ved hjelp av kraniemorfologi og beregninger, uten å komme til noen faste konklusjoner. Schreiner mente at hodeskallens cefalindeks (forholdet mellom hjernebredden og hjernelengden) plasserte den nærmere kategorien dolichocephalic («langskalle») enn kategorien brachycephalic («kortskalle»). I 1939 ble et slikt resultat betraktet som bevis på at individet var nordisk snarere enn samisk.

Hodeskallen har blitt værende i DSS siden den gang. I 2000 ble materialet i samlingen gjennomgått av Sámediggi/Sametinget, og hodeskallen ble ikke kategorisert som samisk.

Materiale og metode

Prosjektet skal hente ut mtDNA (mitokondrie-DNA), som er DNA i mitokondriene i en celle. Det arves utelukkende fra moren og gjenspeiler derfor morslinjen. mtDNA kan deles inn i haplogrupper, grupper av alleler som definerer spesifikke moderlinjer. Alle individer som kommer fra samme kvinne, vil tilhøre samme haplogruppe. I løpet av generasjoner, når mutasjoner oppstår, vil en enkelt haplogruppe dele seg i flere underklasser, som hver vil beholde markørene til den opprinnelige haplogruppen. Forskning har vist at to mtDNA-haplogrupper er utbredt i den moderne samiske befolkningen: V og U5b (spesielt U5b1b1). Prosjektet skal undersøke om hodeskallen kan tilskrives noen av disse gruppene, og dermed klassifiseres som samisk.

Hodeskallen er beskrevet som godt bevart, med en masse på 477g. Det er noen skader på toppen av hodeskallen som Schreiner antydet var resultatet av trepanasjon (et forhistorisk kirurgisk inngrep). Assosiert med denne skaden er noen dårlig bevarte fragmenter som det antas er blitt løsrevet fra skallen (ca. 3,6 g). For å unngå ytterligere ødeleggelse av kraniet, er det de løsrevne fragmentene som i første omgang vil bli sendt til analyse. Henvender skriver at dersom dette materialet ikke inneholder tilstrekkelig DNA, vil prosjektet vurdere å ta en prøve fra selve skallebenet.

Forskningsetisk egenvurdering

Henvender skriver at materialet vil bli behandlet med respekt og vektlegger verdien av at undersøkelsen «kan bidra til at dette mennesket vil bli minnet». Spørsmål om opprinnelse, etterkommere eller andre grupper anses av henvender som ikke relevante i dette prosjektet, da ingenting er kjent om individet og det ikke er realistisk med etterkommere 4700 år fjernet fra sin forfader.

Det er videre beskrevet at materialets unike karakter danner bakgrunnen for prøvetakingsbeslutningen om å benytte de løsrevne fragmentene primært, og prøvetaking av skallebenet sekundært – dersom fragmentene ikke gir tilstrekkelig DNA.

Henvender mener å ha tatt hensyn til den arkeologiske sammenhengen og å overholde alle relevante lover, regler og standarder. Henvender skriver at UiO har forvaltningsansvar for alt materiale i DSS, men er forpliktet til å kontakte det universitetsmuseet som eier materialet i saker som krever destruktive inngrep. Det vurderes i henvendelsen slik at det ikke er nødvendig å kontakte UiT Norges arktiske universitetsmuseum, som eier hodeskallen i forbindelse med dette prosjektet da henvender ikke oppfatter prøvetakingen som destruktive inngrep. Videre oppfatter henvender at det ikke er nødvendig å kontakte Sámediggi/Sametinget om prosjektet, siden de ikke registrerte hodeskallen som samisk i sin gjennomgang i 2000.

Henvender understreker at den valgte metoden er state-of-the-art og at instituttet som skal gjennomføre analysen er et av de ledende på feltet. Hodeskallen vil forbli tilgjengelig for andre forskere i Schreiner-samlingen, og resultatene vil bli gjort tilgjengelig for fremtidig bruk.

Skjelettutvalgets vurdering

I vurderingen av henvendelsen legger utvalget til grunn Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget, 2014). Utvalget viser også til nasjonale forskningsetiske retningslinjer der det er relevant.

Henvender vurderer prosjektet med utgangspunkt i alle punktene i Skjelettutvalgets veileder. Utvalget mener, imidlertid, at det er flere forskningsetiske problemstillinger det ikke reflekteres tilstrekkelig rundt.

Unikt materiale

En sentral etisk problemstilling i prosjektet er hensynet til et unikt materiale. Hodeskallen er en av de eldste menneskelige levningene fra Nord-Norge og den aller eldste fra Finnmark, og er slik et unikt arkeologisk materiale. Destruktiv prøvetaking av et så unikt materiale bør bare skje dersom det er godt begrunnet (jf. Skjelettutvalget, 2014, Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger, pkt. 5). Henvender anerkjenner at materiale er unikt uten å vise tydelig hvordan destruktiv prøvetaking kan veies opp av andre hensyn. Her må utvalget bemerke at det synes som at henvender og utvalget har ulik forståelse knyttet til definisjonen av destruktive inngrep. Det ser ut til at henvender mener at prøvetaking av fragmentene ikke kan defineres som destruktive inngrep fordi de er løsrevet fra hodeskallen (jf. e-post 29.04.21). Skjelettutvalget tolker generelt begrepet destruktive inngrep bredere for å inkludere all forsettlig ødeleggelse av materiale. Henvender skriver dessuten at prøvetaking av selve skallebenet kan bli nødvendig uten å begrunne en slik prøvetaking opp mot hensynet til et unikt materiale.

Forskningsprosjektets kvalitet og gjennomførbarhet

En etisk problemstilling i forlengelsen av foregående punkt er å veie behovet for ny kunnskap opp mot forringelse av de menneskelige levningene og opp mot hensynet til eventuelle berørte parter. En forskningsetisk egenvurdering av forskning på menneskelige levninger bør derfor inkludere en vurdering av prosjektets kvalitet og gjennomførbarhet (jf. Skjelettutvalget, 2014, Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger, pkt. 6). Særskilte hensyn bør tas når materialet er unikt og det planlegges destruktive prøver.

I den typen benfragmenter det planlegges prøvetaking av i det aktuelle prosjektet er det ofte dårlige forutsetninger for overlevelse av aDNA. Benene har i tillegg vært utsatt for forurensning. Forurensning fra moderne menneskelig DNA er mindre bekymringsfullt enn forurensning fra DNA fra enten luftbårne eller jordbårne bakterier, hvor konsekvensen er at det aDNA som kan ha overlevd, drukner i bakterielt DNA. Det er å anse som svært sannsynlig at prosjektet må ta prøver også fra selve hodeskallen. Utvalget oppfatter derfor at henvenders valg av metode trolig ikke er den mest hensiktsmessige.

Den aktuelle hodeskallen er datert til tidlig neolittisk periode og inngår i en større kontekst bestående av flere funn fra samme periode. Denne arkeologiske konteksten er nærmest fraværende i prosjektet, noe utvalget mener er en svakhet. For å kunne komme frem til ny kunnskap om individet og befolkningsgrupper i steinalderen i Finnmark, er det etter utvalgets oppfatning ufullstendig å kjenne til dette ene individets DNA uten å sette individet inn i en bredere kontekst. Hva vet vi om den konteksten individet var en del av og hvilken innvirkning dette kan ha hatt på h*n? Gir konteksten grunnlag for å anta at individet hadde en etnisk identifiserbar identitet? Hvor representativt er individet opp mot annen befolkning?

Gitt prosjektets formål, som er å bestemme etnisiteten til individet, står etnisitet helt sentralt i henvendelsen. Utvalget mener at det er særlig to aspekter vedrørende etnisitet som henvender ikke reflekterer over. Det ene er hvorvidt det er hensiktsmessig å projisere etniske identiteter bakover i tid. Selv om resultatet av prøvetakingen blir at individets DNA tilhører en haplogruppe som er utbredt blant moderne samiske befolkningsgrupper (gitt tidsdybden, er det like sannsynlig at denne personen er en forfader til moderne etniske nordmenn, uavhengig av mtDNA haplogruppe), er det problematisk å bruke betegnelsen «same» om dette individet. Samisk eller norsk er betegnelser på identiteter og som tas i bruk mye senere enn yngre steinalder, og vi har få (om noen) holdepunkter for at samisk eller norsk identitet strekker seg tilbake til yngre steinalder.

Et annet aspekt er at denne type forskning – selv om det er uintendert – fremmer ideen om at sosiale konstruksjoner som etnisitet eller rase også er biologiske virkeligheter, at rase eller haplogruppe er en ahistorisk universell størrelse som tilsvarer kulturell tilhørighet på tvers av tid og rom. Dette er en rest av den vitenskapelige rasismen som var gjeldende i store deler av den moderne perioden. I dagens bilde ser det ut til å være en høyere frekvens av haplogruppene V og U5b1b1 blant samiske populasjoner, men det at et individ hører til U5b1b1 er ikke nok til å identifisere individet som same.

Databehandling

Henvender diskuterer ikke hvordan dataene vil bli lagret eller gjort offentlig tilgjengelige. Dersom henvender lykkes med målet om å identifisere mtDNA-haplogruppe, vil det avstedkomme en stor mengde data, noen relatert til identifisering av haplogruppe og andre ikke. I den forbindelse er det hensiktsmessig å avklare med det samarbeidende laboratoriet hvordan dette vil bli håndtert. På samme måte er det hensiktsmessig å avklare hva som vil skje med gjenopprettet, ubrukt aDNA-materiale – for eksempel om dette vil forbli på Max Planck instituttet eller om det vil bli returnert til DSS. Henvender skriver at “Eventuelle rester vil tilbakeføres”, men spesifiserer ikke hva dette refererer til – er det ben, uttak av aDNA, begge deler?

Finansiering

Henvender opplyser at prosjektet vil bli finansiert av årlige tildelte forskningsmidler, eventuelt supplert med privat finansiering. Dette siste punktet er problematisk da det reiser spørsmålet om dataeierskap. Resultater fra privatfinansiert forskning kan sees på som eiendommen til den enkelte / enheten som skaffer midlene, mens arkeologisk materiale og alle data som er avledet derfra, er statens eiendom. Det er en motsetning her som bør avklares.

Utilsiktede konsekvenser

Forskning kan ha konsekvenser som ikke er tilsiktet eller forutsett – det kan være ønskede konsekvenser, men også uønskede konsekvenser. Det ligger til forskeren å tenke gjennom de ulike mulige eller sannsynlige konsekvensene av forskningen (jf. Skjelettutvalget, 2014, Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger, pkt. 6). Den vitenskapelige ideen som det aktuelle forskningsprosjektet bygger på, er ideen om at samene har vært genetisk og kulturelt isolert siden steinalderen. Denne ideen, som for lengst er en foreldet og tilbakevist idé, har blitt brukt historisk for å rettferdiggjøre en rekke fordommer, marginalisering og overgrep mot samene. En utilsiktet konsekvens av det aktuelle prosjektet kan være at en slik idé styrkes på ny. Hvis mtDNA-haplogruppen viser seg å ikke være V eller U5b1b1, kan resultatet uansett brukes til å argumentere mot tilstedeværelse av samiske grupper. Utvalget ønsker å understreke at de ikke antar at dette er henvenders intensjon, men det er en svakhet ved prosjektet at henvender ikke reflekterer rundt disse mulige utilsiktede konsekvensene i den etiske egenvurderingen.

Tillatelser

Henvender uttaler, i e-post datert 29.04.2021, at det bare er nødvendig å informere eierinstitusjonen i saker som krever destruktive inngrep. Jf. utvalgets brede definisjon av hva destruktive inngrep utgjør (se under «Unikt materiale»), mener utvalget at eierinstitusjonen, UiT Norges arktiske universitetsmuseum, bør kontaktes om prosjektet. Dessuten, prøvetaking av skallebenet ville oppfylle henvenders egen definisjon av destruktive inngrep.

Henvender opplyser at han mener det ikke er nødvendig å kontakte Sámediggi/Sametinget ettersom hodeskallen foreløpig ikke er klassifisert som samisk. Imidlertid sikter prosjektet seg spesifikt inn mot å avgjøre om individet kan knyttes til moderne samiske befolkningsgrupper. Uavhengig av om dette faktisk kan oppnås eller ikke, vil resultatene kunne ha innvirkning på argumenter omkring samisk urfolksstatus I dette perspektivet er det utvalgets oppfatning at Sámediggi/Sametinget bør kontaktes i forkant av igangsettelse.

Konklusjon

Utvalgets vurdering av prosjektet er at det ikke er forskningsetisk forsvarlig å gjennomføre slik det er designet p.t. Kunnskap om det aktuelle individets aDNA kan være svært verdifullt, men det krever at forskningen gjøres på en etisk god og gjennomtenkt måte. Utvalget mener at det aktuelle prosjektet ikke er av god nok kvalitet og at det er for mange forskningsetiske problemstillinger som ikke er hensyntatt til at det kan veie opp for destruktiv prøvetaking av et så unikt funn.