Hopp til hovedinnhold

Omstridt genetisk metode brukes i Norge

Genredigering med CRISPR er omdiskutert globalt, men brukes i flere norske forskningsprosjekter. – Det er viktig at folk forstår at dette ikke er én metode, det er som kirurgi, sier Dorothy Dankel (UiB).

lakseegg injiseres med CRISPR-blanding.
Kan vi skape trygg, steril CRISPR-laks? Det skal Anna Wargelius og kollegaer ved Havforskningsinstituttet finne ut av. Her gjøres rogn klar for CRISP-injisering. Foto: Erlend Astad Lorentzen.
Omslag forskningsetikk nr. 3 2020
2020:3 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094. 

7.-8. desember ble nobelprisen i kjemi overrukket Emmanuelle Charpentier og Jennifer Doudna for utvikling av genredigeringsmetoden som populært kalles CRISPR. Metoden er hentet fra bakterier.

Den går ut på å sende en målrettet kjemisk saks inn i celler for å gjøre endringer: ta ut eller sette inn biter av DNA.  

Gjør man dette på kjønnsceller eller like etter befruktning, kan man endre egenskaper hos individet som vokser opp. Man kan gjøre dyr sterile, planter immune mot soppangrep eller fjerne sykdomsfremkallende genfeil hos mennesker. «There is enormous power in this genetic tool, which affects us all», sier Claes Gustavsson, lederen av nobelkomiteen i kjemi i en uttalelse om tildelingen. Det er ingen overdrivelse.  

Da metoden først ble publisert i 2011, gikk det ikke lang tid før det kom forslag om restriksjoner. For forskning på arvelige endringer hos mennesker, ble det foreslått et såkalt moratorium – full stans. Metoden har potensial til å endre arter, også vår, for godt. Men parallelt med debatten fortsatte forskningen på planter og dyr.  

Egen etikk-ekspert 

Ved Havforskningsinstiuttet (HI) har de jobbet med CRISPR-metoden siden 2013. Prosjektets mål var å utvikle en steril oppdrettslaks.  

– I det aktuelle prosjektet skulle vi egentlig bruke en annen metode, men våre samarbeidspartnere ved Max Planck-instituttet i Tyskland anbefalte CRISPR, og vi endte med å bytte. I dag tror jeg vi har seks CRISPR-Cas9-prosjekter, forteller forskningsleder Anna Wargelius.   

Da HI fikk støtte fra Forskningsrådet, fulgte det med et krav om å følge prinsipper for samfunnsansvarlig forskning og innovasjon (RRI). UiB-forsker Dorothy Dankel, med bakgrunn fra både fiskeribiologi og vitenskapsteori, har derfor vært tilknyttet prosjektet. Hennes rolle har vært å løfte fram de store refleksjonene.   

– Vi jobber med våre små resultater, men gjennom dette samarbeidet får vi lov å tenke på det store bildet: Hva er bra og dårlig, hvordan vil folk reagere på resultatene? Sier Wargelius.  

Les også bokanmeldelse av Jennifer Doudnas bok A Crack in Creation.

Fiskemåltid for forskerne 

Dankel forklarer hvorfor det er viktig å ha ekstra etisk kompetanse «inn i laben».   

– Det kan illustreres med denne historien: Jeg møtte Anna på bybanen en kveld, og hun fortalte at hun kom fra forskningsstasjonen der CRISPR-laksen er. «Nå er fiskene så store», sa hun, «at vi har slaktet noen og sett at de er sterile. Også spiste vi dem». «Hva», sa jeg, «du kan ikke spise dem?» Anna svarte: «Vi kan jo ikke kaste dem, og de smakte godt. Den eneste som ikke spiste, var en som var gravid.» Anna så ut av vinduet og sa: «Jeg vet det er sikkert å spise fisken», forteller Dankel og legger til:    

– For meg viser eksempelet at hun har to hatter på seg – en logisk forskerhatt, og en som ansvarlig for de ansatte på laben. Resten av turen pratet vi om hendelsen. Hadde vi ikke hatt den grunnleggende åpenheten og tilliten som følger av at jeg har vært en del av prosjektet, ville vi aldri hatt denne samtalen. Dette viser hvorfor det er viktig at etikkdiskusjonene foregår idet spørsmålene dukker opp. Ja, på laben.   

Effektiviserer evolusjon 

Men hva slags risiko er det egentlig snakk om?  

– Det jeg er mest redd for, er at folk tenker: «CRISPR er vanlig GMO (genmodifiserte organismer; red.anm.), det vil jeg ikke ha.» Da har vi ikke skilt debatten nå fra debatten på 1990-tallet. CRISPR er en enkel metode, men samtidig veldig komplisert. Det er som kirurgi: Er kirurgi bra og effektivt? Det kommer an på hva du opererer, hvordan du opererer, og på hvem du opererer, sier Dankel.   

CRISPR kan brukes for å blande inn genetisk materiale fra én art til en annen, noe som har vært kontroversielt. En frykt har vært at overførte gener skal spre seg til nye arter i naturen. Men CRISPR kan også dreie seg om ganske små endringer i den enkelte artens genmateriale. Man kan for eksempel skru av deler av et gen som trengs for å produsere kjønnsceller, slik at en laks blir steril. Slike endringer kan tilsvare dem vi tradisjonelt har fått frem gjennom avl.   

– Med CRISPR kan man på to år få til en genetisk endring som hadde tatt 10 000 år i naturen med vanlig evolusjonær utvikling av en mutasjon, påpeker Dankel.  

Laksens ve og vel 

Og hva slags gevinst snakker vi om? På sikt håper Wargelius at CRISPR-laksen kan fjerne problemet med genetisk blanding av villaks og rømt oppdrettslaks. Det kan selvsagt løse en enorm utfordring for industrien, men også sikre biologisk mangfold. Forskergruppen er samtidig opptatt av laksens ve og vel, noe som også er et forskningsetisk krav.   

– Vi har ikke sett noen uønskede bieffekter i genene til vår laks. Vi ser at veksten er bra, velferden er god og kvaliteten er bra. Nå ønsker vi å se på om den genetiske endringen også endrer laksens atferd, sier Wargelius.  

Wargelius og HI ønsker nå å se på alt DNA i den genetisk sterile CRISPR-laksen, bare for å utelukke fullstendig at det har skjedd noe med de andre 55 000 genene til laksen. 

– Jeg synes det er nødvendig for å vise at vi er på den sikre siden, og det er ingen stor kostnad knyttet til det, sier Wargelius.  

Avlusing med CRISPR 

På den andre siden av kloden, i Australia, sitter NOFIMA-forsker Nicholas Robinson og planlegger et annet lakseprosjekt med CRISPR: De vil bruke genetisk materiale fra stillehavslaks for å forbedre vår egen oppdrettslaks. Stillehavslaksen er nemlig langt mer motstandsdyktig mot lakselus, en parasitt som koster oppdrettsnæringen godt over fem milliarder kroner årlig, og som dessuten plager laksen.  

– Lakselus gir laksen åpne sår som forårsaker betennelse og stress, og noen ganger død. Dagens behandling mot lus kan også forårsake stress hos fisken. Prosjektet tar sikte på å bedre velferden for atlanterhavslaks og selvsagt økonomien i lakseoppdrett. Men den vil også bedre ­velferd for laks utenfor oppdrettsanlegg, fordi lusebelastningen totalt går ned. 

I prosjektet skal vanlig laks ales opp parallelt med genredigert laks, slik at de kan sammenlignes. 

– Alle forskjeller vil registreres, og hvis vi ser tegn på at fisken er stresset, blir forsøket stoppet.   

Forskergruppen vet ikke om de vil se bivirkninger, eller hva disse i så fall skulle være.  

– Vi anser faren for bivirkninger fra CRISPR-Cas9 som små, men foreslår en forsiktig fremgangsmåte med grundig testing.  

De har ennå ikke avklart hvilke gener som skal endres, og dette vil bli avgjørende. Forskerne må særlig følge med på egenskaper hos fisken som er knyttet til de utvalgte genenes biologiske funksjon.  

– Vi må i alle tilfeller studere egenskaper knyttet til vekst, reproduksjon, utvikling, kjøttkvalitet og velferd, sier Robinson.    
 

Et politisk spørsmål 

Forskere skal alltid vurdere hvilke konsekvenser bruk av forskningen deres kan få, men hvorvidt norske «CRISPR-dyr» eller «CRISPR-planter» skal settes i produksjon, er et spørsmål for politikerne. Den norske genteknologiloven regulerer feltet. Den sier at «utsetting av genmodifiserte organismer kan bare godkjennes når det ikke foreligger fare for miljø- og helsemessige skadevirkninger». Loven legger samtidig vekt på samfunnsnytte og bærekraft i vurderingen.  

Norske myndigheter har sagt nei til blant annet genmodifisert raps av frykt for at gener fra disse kan spre seg til andre arter i naturen. «Slik genflyt vil kunne forringe biologisk mangfold», heter det i uttalelsen. En genmodifisert mais ble nektet av etiske grunner: «Maisen skal dyrkes i et annet land med et sprøytemiddel (…) som er så helse- og miljøskadelig at det er forbudt i Norge.»  

Det eneste som har sluppet gjennom så langt, er nelliker med endret farge. I andre land er genmodifiserte organismer en del av hverdagslivet. I USA er CRISPR-yoghurt regelen snarere enn unntaket.  

I Norge forskes det med CRISPR på blant annet jordbær, salat og hageplanter. Forskning med dyr skal godkjennes av Mattilsynet. Rådgiver Dag Atle Tuft forteller at de ikke har en enkel måte å hente ut oversikt over prosjekter der metoden er brukt, men han anslår at det er snakk om færre enn ti.  

– Jeg har egentlig ventet på at det skal ta litt av, ut fra hvor godt metoden ser ut til å fungere. Men det er min personlige mening, sier Tuft.  

– Er det noe særlig dere må tenke på i denne typen søknader?  

– Det gjelder det samme her som ellers: Kan forskningen gjøres uten forsøksdyr? Har forskerne vurdert å redusere antall dyr, og kan de bruke bedre metoder som øker dyrevelferden? Om det er fare for skade på forsøksdyr, må de også planlegge for best mulig håndtering, det vi kaller humane endepunkter. Men jeg tror ikke forskerne er interessert i å drive med dyreplageri. Min oppfatning er at de vil gjøre forskningen best mulig, slik at resultatene blir mest mulig representative, sier Tuft. 

Frykter hjerneflukt 

Dankel mener Norge trenger en bred debatt om en oppmykning i regelverket.  

– Hvis ikke Norge gjør det lovlig å ha CRISPR-produkter på markedet, kan norske aktører i stedet gjøre akkurat det samme i andre land. Det kan føre til hjerneflukt. Hva vinner Norge da? spør hun. 

– Det ligger en ideologi bak dette som er mot genmodifisering. Samtidig har vi en ideologisk diskusjon om hva vi skal leve av etter oljen. Innen bioteknologi har vi begynt å bygge opp en kompetanse som kan bli viktig. Vi må ha en bred debatt om dette, jeg drømmer om at det skal bli tema i Debatten på NRK. Det angår jo alle.