Hopp til hovedinnhold

Kommentar: Ikke kast bort brukerne

Mange prosjektledere møter økte krav om å involvere sluttbrukere i forskningen sin. Kjennskap til de ni «sluttbrukerfroskene» kan gjøre samarbeidet mer vellykket.

Trillebår me magne frosker som hopper rundt
Illustrasjon: Sandra De Haan
Omslag forskningsetikk nr. 2 2021
2021:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

Av: Per Håkon Meland, seniorforsker ved SINTEF, stipendiat ved NTNU og evaluator for EU-kommisjonen 

Å lede forsknings- og innovasjonsprosjekter i EU-regi er blitt sammenlignet med å manøvrere en trillebår full av iltre frosker langs en humpete vei. 

For å øke samfunnsnytten fra slike prosjekter stilles det nå større krav til aktiv brukerinvolvering enn før. Også «brukerfrosker» skal med i trillebåra. Det byr på noen utfordringer og spenninger som spesielt prosjektledere bør være klar over. 

Dødens dal 

I EUs nye rammeprogram Horizon Europe kappes forskere fra hele Europa om 100 milliarder euro de neste syv årene. Dette er i bunn og grunn skattebetalernes penger, inkludert dine og mine. 

EU-kommisjonen er klar på at prosjektene må styres unna «dødens dal». Frukter som ikke frister de som skal ha nytte av forskningen, er uønsket. Resultatet må aldri bli rene akademiske øvelser istedenfor kommersielle suksesshistorier. 

Innenfor alle tematiske områder stilles det derfor større krav enn før til aktiv og tverrfaglig brukerinvolvering. Sluttbrukere skal bidra til å identifisere ønsker og behov, men også bekymringer og frykt ved for eksempel ny teknologi. 

Innenfor Samfunnssikkerhetsprogrammet, der jeg har min nærmeste tilknytning, skal forskningsoppdraget involvere krav fra så forskjellige sluttbrukere som borgere, næringsliv, private og offentlige samfunnsorganisasjoner, myndigheter, jurister, politi og tollvesen. 

En krevende tur 

Alt i 2005 skrev Frost Urstad, Davis og Horn en artikkel med den fyldige tittelen «Frogs in a wheelbarrow? The role and challenges of the Project Manager through­out the life cycle of a European Union funded R&D Project from the proposal to the completion stage».  

Artikkelen beskriver utfordringer man typisk vil møte som prosjektleder for et EU-finansiert forskningsprosjekt. Hvert slikt prosjekt skal ha deltagere fra industri og akademia, ulike fagdisipliner og mange land. 

Målet med denne miksen er å skape synergier, viske ut geografiske barrierer og styrke europeisk konkurranseevne. Samtidig er det krevende å lede en slik brokete bøling. Dette er bakgrunnen for metaforen som knytter forskning til frosker i en trillebår: Ved uforsiktig kjøring hopper froskene ut, og man kommer tomhendt i mål. I tillegg kan flere typer frosker i trillebåra gjennomgå en metamorfose underveis.  

Den nevnte artikkelen definerer fire froske-stereotyper: 

Organisasjonsfrosken: Karakterisert av den typen organisasjon den kommer fra. For eksempel utålmodig, men fleksibel (liten bedrift), rik og bøllete (stort firma) eller flyktig og travel (universitet). 

Kulturfrosken: Preget av kulturen den kommer fra. Gjelder alt fra kroppsspråk ved kommunikasjon til forkjærlighet for eksperimentelle eller teoretiske metoder eller at den er vant til en individuell arbeidsform. 

Ekspertfrosken: Har en eller annen form for ekspertise som gjør at den er med i prosjektet, for eksempel knyttet til teknologi, administrasjon eller markedskompetanse. 

Byråkratifrosken: Har en koffert full av regler og retningslinjer, gjerne forskjellige fra alle andres. 

De ni brukerfroskene 

Gitt den økte forventningen om sluttbrukere i EU-forskning er det på sin plass å definere en egen froskeart for dette. Det går an å argumentere for at dette er en undertype av ekspertfrosken. Men sluttbrukerfrosken har karakteristikker som fortjener en mer detaljert definisjon: 
Alibibrukeren: Vet ikke helt hva han/hun gjør der, men er med for å tilfredsstille eksterne krav. Ofte passiv og med en symbolsk medvirkning i prosjektet. 

Gallionsfigurbrukeren: En anerkjent bruker eller brukerorganisasjon som fremheves for å pynte på en søknad, uten å være en reell deltager i prosjektet. Opptrer gjerne i et prosjektråd (eng. advisory board) med uforpliktende deltagelse. 

Studentbrukeren: Er lett tilgjengelig. Rekrutteres gjerne til kontrollerte eksperimenter av et produkt eller en tjeneste. Lite relevant praktisk erfaring. Tar gjerne betaling i form av pizza og leskedrikk. 

På-vegne-av-brukeren: Ikke den reelle brukeren, men noen som kjenner brukeren. Eksempelvis helsearbeidere som tester utstyr som egentlig skal brukes av pasienter. 

Den ufrivillige brukeren: En bruker uten mye annet å gjøre for øyeblikket, som partnerorganisasjonen kan avse til del­tagelse i et lavprioritetsprosjekt. Mangler gjerne motivasjon for å delta. Er mest opptatt av hvor middagen skal inntas etterpå. 

Feil-sted-brukeren: Dyktig og kompetent, men ikke egentlig den typen bruker prosjektet trenger. Kan likevel gi mange positive bidrag. 
Syvende-bruker-i-huset: Utmerket CV. Tidligere ekspert som nå sitter med noe utdatert erfaring og kunnskap. Stepper gjerne ut av pensjonisttilværelsen for å delta i workshops og lignende. 

Seg-selv-nok-brukeren: Har en tendens til å fremme sitt personlige syn og meninger framfor brukergruppas. 

Superbrukeren: Har egenskaper som er det omvendte av alle typene over. Garantist for nyttig samproduksjon. Enhver prosjektleders drøm. Ofte vanskelig å finne fritt i naturen. 

Fra hemsko til ledestjerne 

Sluttbrukere er altså langt fra en homogen gruppe. Er prosjektgruppa riktig sammensatt, øker det sannsynligheten for at sluttbrukerne selv opplever medvirkningen som betydningsfull. Prosjektlederne må forstå hvilke typer sluttbrukere de har med i prosjektet, og planlegge for hvordan samarbeidet skal gi mest mulig nytteverdi.  

En god gruppe av sluttbrukere kan styre forskningen inn på viktige områder istedenfor å være en påkrevd hemsko for å få finansiering.