Hopp til hovedinnhold

Saken jeg husker best

I år er det 20 år siden Magasinet Forskningsetikk kom ut for første gang, i april 2001. Siden da har det blitt publisert 76 utgaver, inkludert denne. Vi har spurt noen av magasinets lesere og skribenter om hvilken artikkel de husker best, og hvorfor.

Omslag forskningsetikk nr. 2 2021
2021:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

Lise Ekern, tidligere redaktør i Forskningsetikk 

«Forskning i konfliktsonen», Forskningsetikk nr. 2 2008

Lise Ekern_bilde.jpg
Lise Ekern

Dyr og natur engasjerer bredt, og er noe man kan bli nysgjerrig på selv om man jobber med for eksempel hjerte-kar-kirurgi. På den tida pågikk det en ganske opphetet debatt der flere hevdet at merking av ville dyr var uetisk og påførte dyrene lidelse. Jeg tok derfor med meg frilanser Siw Ellen Jacobsen på reportasjetur til Dalarna i Sverige for å skrive om Det skandinaviske bjørneprosjektet.  

Vi overnattet på en forskningsstasjon, og neste morgen var det ut på oppdrag. Forskerne skulle radiomerke bjørn ved å skyte med bedøvelsespil fra helikopter. Det var mye spenning i lufta. Forskerne måtte jobbe raskt, men samtidig unngå å stresse bjørnen.  

For meg og Siw Ellen ble det et veldig interessant og uvanlig oppdrag. Resultatet ble en omfattende presentasjon av forskernes arbeid gjennom tekst og bilder, samtidig som vi løftet fram de problematiske sidene ved merkingen.  

Les forskningsetikk nr. 2 2008

Martin Blindheim, seniorrådgiver i Helsedirektoratet 

«Skaller fra Påskeøya skaper splid», Forskningsetikk nr. 3 2019 

Martin Blindheim.jpg
Martin Blindheim

Jeg var på Påskeøya for mange år siden, og ble veldig fascinert av det jeg så der. Siden da har jeg fulgt diskusjonen om Thor Heyerdahls resultater og også nyere antropologisk forskning. Ei venninne tipset meg om at jeg måtte lese en artikkel i Magasinet Forskningsetikk om utfordringer knyttet til skjeletter som Heyerdahl hadde tatt med fra Påskeøya.  

Der kom det fram at det finnes et hodeskallemateriale ved Universitetet i Oslo som forskere ønsket å ta DNA-prøver av. Samtidig ønsket urbefolkningen på Påskeøya å få tilbake hodeskallene. Det er en interessant konflikt mellom urbefolkningens rettigheter på den ene sida og på den andre sida vitenskapes rett til å forske og svare på spørsmål om fortida. Dette er ikke svart-hvitt. 

Les artikkelen: Skaller fra Heyerdahl-ekspedisjonen skaper splid

Knut Ruyter, vitenskapsombud ved Universitetet i Oslo 

«En kamp mellom sympati og distanse», Forskningsetikk nr. 4 2013 

Saken jeg husker best_Knut Ruyter.JPG
Knut Ruyter

Denne artikkelen husker jeg godt fordi den manet til ettertanke og fordi jeg siden har brukt den i undervisning om forskeres rolle. «Vi må ikke bli aksjonister, da mister vi vår legitimitet som forskere», sa Hilde Lidén i en kommentar til sitt eget forskningsarbeid med enslige mindreårige asylsøkere. Men er det ikke motsatt, at forskere noen ganger bør bli aksjonister? 

Det strider øyensynlig mot visse forskeridealer som nøytralitet, objektivitet og distanse, mens andre idealer har forsvunnet i bakgrunnen, som betydningen av delaktighet for å handle for forbedring. Hvis forskning også er et moralsk prosjekt, er det vanskelig å se at ikke også forskere har et moralsk ansvar for å handle – endog som aksjonister. Uten å miste det grann legitimitet. Snarere tvert om, mener jeg.  

Les Forskningsetikk nr. 4 2013

Kristin S. Grønli, frilanser i Magasinet Forskningsetikk 

«Stjernekirurgen som falt til jorden», Forskningsetikk nr. 1 2016 og «Prøvde å feie skandalen under teppet», Forskningsetikk nr. 3 2016 

Kristin Grønli.jpg
Kristin Grønli

I 2011 var Paolo Macchiarini først i verden med å transplantere et kunstig luftrør. Stjernekirurgen arbeidet ved Karolinska Institutet i Stockholm. Problemet var bare at inngrepet ikke fungerte. 

Til tross for at pasienter døde etter store lidelser, fortsatte Macchiarini å operere og fortelle suksesshistorier. Dette er ei skikkelig skrekkhistorie om uetisk eksperimentell kirurgi og fusk i forsking.  

Det verste er likevel all tildekkinga. Spesielt at ledelsen ved Karolinska pyntet på historien og forsvarte Macchiarini i flere år etter varslinger og ei gransking som konkluderte med uredelig forskning. Først etter en tv-dokumentar ble saken tatt på alvor av institusjonen. Hoderullinga i kjølvannet var av store dimensjoner. I dag står Macchiarini tiltalt for grov mishandling i Sverige. 

Les artiklene: Stjernekirurgen som falt til jorden 
Prøvde å feie skandalen under teppet

Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene 

«God tro ikke lenger godt nok», Forskningsetikk nr. 3 2016 

Helene Ingierd_ute2.jpg
Helene Ingierd

Sakene hvor forskere forteller om egen forskning og reflekterer rundt etiske utfordringer som oppstår, er generelt sett de jeg synes er mest spennende å lese. Men det ble altfor vanskelig å velge én slik sak! Jeg vil derfor trekke fram dekningen av den nye forskningsetikkloven i 2017, som var et veiskille for forskningsetikken i Norge.  

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) mente at den nye loven hadde et uklart begrep om vitenskapelig uredelighet. FEK var blant annet opptatt av at forskningsetiske saker ikke måtte reduseres til spørsmål om brudd med anerkjente forskningsetiske normer. Dette ville kunne overskygge viktige forskningsetiske diskusjoner knyttet til for eksempel ny teknologi. Ikke alle forskningsetiske normer handler om uredelighet eller formuleres som moralske påbud eller forbud. 

Magasinet løftet fram disse perspektivene og de kritiske røstene fra komitésystemet. 

Les artikkelen: «God tro» ikke lenger godt nok