Legene fra helvete ga støtet til dagens forskningsetikk

Fra prosessen mot nazilegene i et utbombet Nürnberg for 75 år siden til dagens forskningsetiske komiteer går det en rød tråd. 

Omslag forskningsetikk nr. 1 2022
2022:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

9. desember 1946 er det iskaldt i justispalasset i Nürnberg da dommer Walter Bealls smeller klubben og de 23 tiltalte reiser seg. 20 av dem er leger, de øvrige har assistert legene. 

Det er bare gått litt over to måneder siden naziregimets toppledere ble dømt i den samme salen, i Nürnbergprosessen – historiens første internasjonale domstol mot krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. 12 av dem ble dømt til døden.

Tiltalen 

Tiltalepunktene var de samme for alle de 22 mennene og den ene kvinnen:  

  1. Konspirasjon for å begå krigs-forbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten 
  2. Krigsforbrytelser i form av medisinske eksperimenter uten samtykke på sivile og krigsfanger i okkuperte områder, samt deltagelse i massemord på fanger i konsentrasjonsleirer 
  3. Forbrytelser mot menneskeheten i form av tilsvarende eksperimenter på tyske borgere 
  4. Medlemskap i en kriminell organisasjon (SS var definert som kriminell i Nürnbergprosessen.) 

Samtlige tiltalte erklærte seg ikke skyldige.  

Nå er turen kommet til dem som befant seg på nivået rett under topplederne. Det skal bli i alt 12 slike rettsprosesser mot ulike deler av det tyske naziregimet. Legeprosessen er den første av dem, den mest gruoppvekkende og den som får størst betydning for ettertiden. 

Gjennomborende, onde øyne 

22 år gamle Vivien Spitz fra Chicago har i oppdrag å referere fra rettssaken. Mange av de tilstedeværende har stappet avispapir under klærne for å holde varmen, og hun kan høre hvordan det knitrer når de beveger seg. Nürnberg er en utbombet by der de få husene som fortsatt står, i liten grad har fått tilbake oppvarmingen.

Spitz studerer de tiltalte etter hvert som de reiser seg: Klærne er loslitte. Noen har dress, andre militære uniformer strippet for distinksjoner. De fleste har sammenbitte tenner. Hun synes de ser både forbitrete og arrogante ut, særlig tiltalte nummer én, dr. Karl Brandt. Han fanger blikket hennes og holder det fast med sine gjennomborende – og hun synes onde – øyne. Den unge rettsreferenten får frysninger nedover ryggen og senker blikket. 

Så starter sjefsanklager Telford Taylor sin innledende prosedyre og anklager de tiltalte for mord, tortur og andre grusomheter begått i den medisinske vitenskapens navn. Minst 7000 mennesker døde i medisinske eksperimenter, og et ukjent antall ble påført enorme lidelser og varige skader. Mange leger hadde dessuten ansvaret for å sortere ut dem som skulle i gasskammeret, og Taylor anslår at flere hundre tusen mennesker er ofre for de 23 tiltaltes kriminelle handlinger. 

For dem som er til stede i Justispalasset, blir de følgende drøye åtte månedene en reise gjennom de verste og mest utenkelige overgrep mennesker kan utføre. Rettsreferenten Vivien Spitz ble 90 år gammel og brukte hele livet på å bearbeide inntrykkene fra Legeprosessen.  

Et forskningsetisk tidsskille 

30. september og 1. oktober 1947 blir dommene avsagt. Brandt får dødsstraff. Det samme får seks andre. Ni dømmes til fengselsstraffer, mens syv blir frifunnet. Medlemskap i SS, ikke overgrepene som var begått, hadde størst betydning for om den tiltalte ble dømt til døden. 

Kvinnene satte seg til motverge 

Særlig kvinnene i Ravensbrück var utsatt for medisinske eksperimenter fordi fangeleiren lå i nærheten av Berlin og instituttet der flere av legene arbeidet. Nazilegene trodde dessuten at kvinner i mindre grad ville sette seg til motverge, men der tok de feil. I Ravensbrück organiserte kvinnene seg i protest mot eksperimentene, fikk leirkommandanten til å motsette seg at fangene ble misbrukt på denne måten, dokumenterte overgrepene og fikk bevis smuglet ut til de allierte.

Dommene i Legeprosessen ble et forskningsetisk tidsskille. Som et direkte svar på dommene ble det laget et sett av etiske regler – Nürnbergkodeksen – for å hindre at overgrepene ble gjentatt. 

Kodeksen angir etiske standarder for forskning på mennesker. Først og fremst fastslås det at frivillig samtykke fra forsøkspersonene er et absolutt krav. Forsøket skal blant annet gi et samfunnsnyttig resultat som ikke kan fremskaffes på annen måte, og ikke gi unødvendig skade eller lidelse. 

Legene selv fulgte opp da Verdens legeforening i 1948 vedtok Genèveerklæringen. Den var ment som en ed der alle leger blant annet forplikter seg til å vie sine liv til menneskehetens tjeneste. 

Smittet pasient med lepra 

Profesjonsetikken for leger har røtter tilbake til antikken, og den hippokratiske ed stammer fra år 500–400 før vår tidsregning. Likevel måtte leger som forsket på mennesker, i stor grad basere seg på sin egen personlige etikk.  

Denne selvreguleringen viste seg å være langt fra tilstrekkelig, og historien om medisinsk forskning på mennesker er lite oppbyggelig lesning. Likevel hører det til unntakene at leger som gikk over streken, ble straffet. 

En av dem som ble innhentet av loven, var Gerhard Armauer Hansen. Han regnes som tidenes mest berømte norske lege fordi han oppdaget leprabasillen, som gir spedalskhet. Han var dermed den første som påviste at en basill kan forårsake kronisk sykdom hos mennesker. 

I 1880 ba han den 32 år gamle leprasyke Kari Nilsdatter komme til hans kontor. Nilsdatter ble holdt fast, snittet i det ene øyet og påført en annen type leprasmitte enn den hun hadde. Hansen ble tiltalt for legemsfornærmelse, men forsvarte seg med at han ville kunne fjernet en spedalsk knute i øyet dersom en slik hadde utviklet seg. Grunnen til at han ikke hadde innhentet samtykke fra Kari Nilsdatter, var rett og slett at han holdt det for lite sannsynlig at han ville fått det. 

Armauer Hansen ble fradømt sin stilling ved Pleiestiftelsen for Spedalske i Bergen, men beholdt embetet som overlege for den spedalske sykdommen. Han fikk bred støtte i det medisinske miljøet i Norge, og ingenting tyder på at saken skadet hans renommé. 

Overgrepene fortsatte

Groteske eksperimenter 

De anklagede sto ifølge tiltalen blant annet bak følgende overgrep: 

  • utsatt fanger for ekstremt lavt lufttrykk og svært lave temperaturer 
    tvunget fanger til bare å drikke sjøvann 
  • smittet fanger med malaria, tyfus, tuberkulose, gulfeber, hepatitt og andre sykdommer for deretter å gi dem eksperimentell behandling 
  • fjernet muskelvev og ben for å erstatte det med andre stoffer  
  • påført fanger sår og infisert sårene med blant annet trefliser, glasskår og stivkrampe for å prøve ut ulike behandlinger 
  • utsatt fanger for giftgass og eksperimentert med ulike typer motgift 
  • eksperimentert med ulike metoder for massesterilisering med sikte på å utslette det nazistene oppfattet som uønskede folkegrupper 
  • drept jøder for å bygge opp en skjelettsamling 

Nazilegene gjorde et voldsomt inntrykk på samtiden, men prosessen og Nürnbergkodeksen fikk ikke det gjennomslaget mange hadde ventet. Overgrep i forskningens navn stoppet ikke. 

Psykisk utviklingshemmede er blant dem som oftest er blitt rammet av etiske overtramp. Samlet på institusjoner har de vært lett tilgjengelige. De har også hatt få muligheter til å sette seg til motverge eller i det hele tatt forstå hva de ble utsatt for. 

Det svenske «Karamellforsøket for åndssvake» er et eksempel fra rett etter krigen. Det pågikk frem til 1953 og gikk ut på å gi deltagerne store mengder søtsaker for å se om de da fikk flere hull i tennene – noe de fikk. 

I boka Medisinsk og helsefaglig etikk hevder Ruyter, Førde og Solbakk at problemet med Nürnbergkodeksen har vært at nazilegene fremsto som monstre. Kodeksen ble oppfattet som en barriere mot uhyrlige overgrep. Dermed fremsto den som irrelevant for den enkelte forsker når hun eller han skulle vurdere etikken i egen forskning. 

Helsinkideklarasjonen var et nytt forsøk på å få bukt med uetiske eksperimenter. Den ble vedtatt av Verdens legeforening i 1964 og tar spesielt for seg forskning på mennesker.  

Forsøkspersonene må informeres om formål, metoder, forventede fordeler og mulig risiko. De skal også få beskjed om at de står fritt til når som helst å trekke seg fra forsøket. Først når denne informasjonen er gitt, kan de som deltar i forsøket, gi sitt frivillige samtykke.  

Nasjonale forskningsetiske komiteer

Omdiskutert samtykke 

Et fritt, informert samtykke er både et sentralt forskningsetisk prinsipp og nedfelt i lovverket. Praktiseringen av samtykkekravet er imidlertid jevnlig oppe til diskusjon. Senest i vinter hevdet flere forskere at strenge samtykkekrav har hindret forskningsprosjekter som kunne gitt viktig kunnskap om virkningene av smitteverntiltakene mot koronaviruset. I motargumentene vises det til at det forskningsetisk sett er vanskelig å forsvare forskning uten samtykke dersom ulempene for den enkelte anses som betydelige. Da vil kunnskapen som kommer fram, være uetisk. 

Helsinkideklarasjonen er revidert flere ganger. I 1975 fikk den et tillegg med krav om at forskningsprosjekter skal vurderes av en uavhengig etisk komité. 

I Norge må all medisinsk og helsefaglig forskning forhåndsgodkjennes av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). 

Ruyter, Førde og Solbakk mener dette har ført til at åpenbart misbruk er betydelig redusert.  

Kilder: United States Holocaust Memorial Museum; Wikipedia; Leon N. Goldensohn: Nürnberg-intervjuene; Vivien Spitz: Doctors from Hell; Knut W. Ruyter: Forskningsetikk; Ruyter, Førde, Solbakk: Medisinsk og helsefaglig etikk; Store norske leksikon; Paul Julian Weindling: Nazi Medicine and the Nuremberg Trials