Kred og konflikt

Sure arbeidsdager, personkonflikter og urettferdig fordeling av skyld. Det kan bli konsekvensen av å utsette diskusjon om forfatterskap, mener Granskingsutvalgets nestleder. Flere tar til orde for mer fagspesifikke forfatterskapskriterier.

Geir Sverre Braut
Forfatterskap er ofte et element i sakene som havner på Granskingsutvalgets bord, forteller nestleder Geir Sverre Braut. Foto: Svein G. Lunde, Stavanger universitetssjukehus
Omslag av magasinet, med bilde av Oppenheimer som røyker pipe. Bildet av ham er farget i korall og tilført piksellering i form av prikker. Bakgrunnen er en brunsvart tavle med noen få formler.
2023:3 Magasinet forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387–3094

Korresponderende forfatter, medkorresponderende forfatter, medforfatter, førsteforfatter og sisteforfatter – titler som i de aller fleste tilfeller er en hedersbetegnelse, og som kan få fart både på karrieren og søknader om forskningsmidler. På den andre siden:  
 
– Forfatterskap dukker ofte opp som hovedtema eller som et element i sakene vi går inn i. Spørsmålene er gjerne knyttet til hvem som er rettmessige forfattere, og dermed hvem som har ansvaret, forteller Geir Sverre Braut, nestleder i Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget).  
 
Han er tydelig på hva som kan skje hvis det ikke er orden i sysakene. 
 
– Sure arbeidsdager, personkonflikter som kunne vært unngått, og i verste fall et stempel på seg om uredelighet, selv når andre er minst like skyldige.  

Publiseringspress 

I november inviterte Granskingsutvalget til et åpent seminar der medforfatterskap var et av hovedtemaene. Magne Nylenna, professor emeritus i samfunnsmedisin og tidligere redaktør av Tidsskrift for Den norske legeforening, beskriver det som høyaktuelt. 
 
– Presset om å publisere mest mulig øker. Samtidig har antall forfattere på hver artikkel økt, og vi har gått fra å snakke om flerforfatterskap til å snakke om hyper­forfatterskap med opptil flere hundre forfattere på samme artikkel. Dette fører til nye utfordringer, påpeker han. 
 
Nylenna var med på å utvikle kriteriene for forfatterskap i biomedisinske tidsskrifter, Vancouveranbefalingene, på 1980- og 1990-tallet. Anbefalingene ble første gang publisert av den internasjonale komiteen for medisinske tidsskriftredaktører (ICMJE) i 1985 og er senere revidert flere ganger.  
 
Siden da har Nylenna vært en ivrig ambassadør for tematikken, blant annet på forskningsetikk-kursene for ph.d.-stipendiater ved Universitetet i Oslo.  
 
– Tematikken de er mest interessert i, er forfatterskap, forteller han.  

Ansvar og skyld 

Nylig behandlet Granskingsutvalget en sak om forfalskning av bilder i ni forskningsartikler. Flere forskere stod oppført som forfattere. Det lokale redelighets­utvalget konkluderte med at én av dem hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. Han hadde vært medforfatter på alle artiklene og hatt en spesielt viktig rolle på fire av dem. 
 
Selv om forskeren erkjente at det var flere feil i artiklene, hevdet han at handlingene ikke var foretatt med hensikt. Feilene måtte betraktes som uforsiktighet og glemsel.  
 
Forskeren klagde til redelighetsutvalget, men nådde ikke fram. Da klagen rutinemessig ble sendt videre til Granskingsutvalget, var det særlig én ting medlemmene der stusset på: Det lokale redelighetsutvalget hadde bare diskutert ansvaret til denne ene forfatteren. 
 
– Én forsker fikk all skylden alene. Dette stilte vi spørsmål ved, forteller Braut. 
 
Han understreker at Vancouveranbefalingene er tydelige på at alle medforfattere skal kunne ta et felles ansvar for det som er publisert.  

Én forsker fikk all skylden alene. Det stilte vi spørsmål ved.  
Geir Sverre Braut

Braut mener dette var medvirkende til at utvalget konkluderte med at forskeren ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt. 

Passer hansken? 

Et av spørsmålene som vakte stor interesse på Granskingsutvalgets seminar, var Vancouveranbefalingenes gyldighet. Professor i filosofi Jakob Elster er en av dem som er skeptisk til utbredelsen de har fått. Han mener mye tyder på at anbefalingene ofte blir ansett som universelle.  
 
– Man har et sett kriterier for med­forfatterskap som er utviklet innen den medisinske tradisjonen og til bruk i medisinske fagartikler. Da er det ikke gitt at de passer til fagområder med andre publiseringstradisjoner, som i filosofi der de fleste fortsatt er eneforfattere. Man må spørre seg om hansken man har fått, passer til hånden, mener Elster. 
 
Selv har han flere spørsmål: Matcher egentlig Vancouveranbefalingenes framstilling av god praksis for medforfatterskap det som regnes som god praksis innenfor humaniora og samfunnsvitenskap? Gir de svar på ulike fagspesifikke spørsmål om medforfatterskap?  
 
Elster påpeker også at Vancouver­anbefalingene er bygd opp rundt «datainnsamling», «design» og andre begrep som ofte er fremmede, i alle fall i humaniora.  
 
Én ting er at dette kan skape usikkerhet og uklarhet om medforfatterskap, men han er mer opptatt av fordelene med bedre tilpassede retningslinjer. 
 
– Ved å ta diskusjonen i de enkelte fagmiljøene kan vi kanskje få bedre løsninger. En slik prosess er også viktig for at forskerfellesskapet skal finne løsninger på nye utfordringer rundt medforfatterskap som dukker opp, for eksempel bruk av kunstig intelligens i arbeidet med en tekst.  

Komplisert å lage retningslinjer 

Braut i Granskingsutvalget tror Elster kan ha et godt poeng.  
 
– Det må bli en øvelse innenfor hver enkelt vitenskap å avgjøre det, sier han og gir et eksempel på hvordan dette kunne foregå i praksis: 
 
– Vancouver-reglene har sitt opphav i en gruppe medisinske redaktører som så at det måtte ryddes opp. Det kunne tenkes at en gruppe tidsskrifter innenfor andre vitenskaper også ville skriftliggjøre prinsippene som de anså å ligge til grunn for gyldig forfatterskap. 
 
Magne Nylenna synes også Elsters innvendinger er «veldig relevante». Nylenna ønsker lignende kriterier tilpasset humaniora velkommen, men han mener at de fleste prinsippene i Vancouveranbefalingene er universelle. 
 
– Det er komplisert og vanskelig å lage gode retningslinjer for forfatterskap. Vi har holdt på med det i 40 år nå, så vel bekomme.  

Tre gode råd 

Brauts ønskedrøm er at Granskingsutvalget både skal få færre saker om medforfatterskap og saker som er lettere å vurdere fordi forfatterskap har blitt gjennom­diskutert og avklart fra starten av. Han har tre allmenngyldige råd til alle, uavhengig av hvor de hører hjemme vitenskapsmessig og teoretisk. Forebygging er stikkordet. 
 
Avklar allerede i planleggingsfasen av et forskningsprosjekt hvem som skal være medforfatter, og hvilken rolle den enkelte skal ha.  
 
Synliggjør det konkrete bidraget fra hver enkelt forfatter i artikkelen. Hvem har samlet inn data, hvem har laget modeller, osv.  
 
Institusjonen må ha tydelige føringer og robuste ordninger for hvordan konflikter skal fanges opp og oppklares.  
 
– Er dette på plass, er det gode mulig­heter for å unngå forfattertrøbbel, mener Braut.