Kommentar: Granskingsutvalget på ville veier?

Når Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (GRU) klandrer Universitetet i Bergen (UiB) for systemfeil, mener vi dette er dårlig begrunnet. Uttalelsen bør derfor ikke være retningsgivende for de institusjonelle redelighetsutvalgene.

Omslag av magasinet med bilde av Oddmund Hoel som går bortover slottsbakken.
2024:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387–3094

Av: Professor dr.med. Ole M. Sejersted og professor dr.juris. Kirsti Strøm Bull, UiO

GRU har nylig satt til side en uttalelse fra redelighetsutvalget ved UiB (redelighetsutvalget). Redelighetsutvalget hadde konkludert med at en forsker som også var prosjektleder for et biomedisinsk forsknings-prosjekt, hadde opptrådt uredelig i forbindelse med bildebruk i ni artikler.

Forskeren klaget til GRU, som konkluderte med at handlingen var kritikkverdig, men ikke uredelig. I mot-setning til redelighetsutvalget peker GRU på en rekke systemfeil. Basert på mange års erfaring med forskningsetisk arbeid vil vi gjerne kommentere GRUs uttalelse.

GRU mener forskeren handlet uaktsomt fordi han ikke hadde avdekket utstrakt bildemanipulering, men ikke grovt uaktsomt. GRU mener det kreves spesiell ekspertise for å avsløre slik bildemanipulering. Vi stiller oss uforstående til at forskeren etter GRUs oppfatning ikke hadde slik ekspertise etter å ha publisert nær 100 artikler med tilsvarende bilder.

Hva er «problemkomplekset»?

GRU mener at «Problemkomplekset som ligger til grunn for saken må løses på institusjonelt nivå». GRU mener åpenbart at hvis UiB hadde hatt orden på «problemkomplekset», ville ikke eller kunne ikke forskeren handlet kritikkverdig eller uredelig i lovens forstand. GRU flytter ansvaret for feilen fra prosjektlederen over på UiB.

«Problemkomplekset» omfatter ifølge GRU prosjektlederrollen, bildegransking, datalagring, samt medforfatteres ansvar og bidrag. Når den enkelte forskers ansvar glir over i et institusjonelt ansvar, er uklart og gjenstand for skjønn. Vi finner GRUs vurderinger upresise og nokså knappe, og de gir liten veiledning.

Prosjektlederrollen

Prosjektlederrollen er omfattende. Institusjonene bistår derfor med administrative systemer og støttefunksjoner. GRU mener at også datainnhenting og datahåndtering er «et ansvar som først og fremst ligger på institusjonsnivå». Etter vår oppfatning er dette tross alt en stor del av forskernes arbeid.

Denne forskeren hadde spesialkompetanse, og som prosjektleder hadde han ansvar for rutiner for datainnhenting og håndtering slik redelighetsutvalget skriver. Et slikt ansvar er en forutsetning for å avdekke juks. Forslaget fra GRU kunne ikke forhindret juks i denne saken og vil ikke ha forebyggende effekt. Snarere tvert imot.

GRU har ikke kommentert at en prosjektleder i det minste må sikre at medarbeiderne har forskningsetisk kompetanse.

Institusjonell kontroll av tekst og bilder?

Juks med bilder som i denne saken, er en vanlig form for brudd på forskningsetiske normer. Programvare for kontroll av mulig tekstplagiering og duplisering av bilder bør være tilgjengelig slik GRU skriver. Hvordan disse skal brukes ved publisering av artikler, er derimot ganske uklart.

Vi tror ikke det er gjennomførbart å kreve at manuskripter skal sjekkes av institusjon med slik programvare eller av eksperter før innsending av manuskript.

Vi tror ikke det er gjennomførbart å kreve at manuskripter skal sjekkes av institusjonen med slik programvare eller av eksperter før innsendelse til tidsskrift. Muligens vil dette også være brudd på forskerens frihet og grense til sensur. Det kan heller ikke være et krav at forskeren selv må gjøre det i samarbeidsprosjekter, slik GRU antyder. Det er uklart hva GRU mener skulle vært gjort i denne konkrete saken.

Datalagring

Systemer for datalagring er et klart institusjonelt ansvar, og vi vil tilføye at elektronisk labjournal må være fritt tilgjengelig. I denne saken var grunnlagsdata for åtte av ni artikler tatt vare på slik at feilene faktisk kunne korrigeres. Det er kritikkverdig at data manglet for én artikkel, men vi mener forskeren skal ha honnør for at det meste av data var tatt vare på. Data var innhentet i utlandet. Tilgjengelig lagringssystem ved UiB hadde derfor ikke hindret tap av data.

Medforfatters rolle og ansvar

UiB har publisert ti etiske retningslinjer som blant annet omfatter samarbeid og samforfatterskap. GRU mener at institusjonene må ha en «praksis som klargjør den enkeltes bidrag og ansvar i publikasjoner og forskningsprosjekter». Dette må vel forstås som at UiB bør utvide sine retningslinjer for hva som skal være praksis ved flerfatterskap, og utdype Vancouveranbefalingenes pkt. 4. Det sier at alle medforfattere skal «være enig i å stå ansvarlig for alle aspekter av arbeidet». Dette bør nyanseres, og forskeren må først og fremst stilles til ansvar for eget bidrag.

Dette fritar ikke forskeren fra aktsomhetsplikten, som betyr at medforfattere har ansvar for at de forskningsetiske normene er fulgt, ikke bare av dem selv, men også av de andre, og slik oppfyller pkt. 4.

GRU kritiserer redelighetsutvalget for ikke å ha diskutert «temaet om forskjellige typer medforfatterskap og hva den enkelte rolle innebærer». Vi mener at i den aktuelle saken var forskeren helt klar over sin rolle som medforfatter og sitt ansvar som prosjektleder helt uavhengig av om UiBs retningslinjer hadde vært mer utfyllende.

Konklusjon

Vi mener GRU retter baker for smed. GRU burde tillagt ekspertuttalelsen som redelighetsutvalget innhentet, betydelig vekt. GRUs påpekning av systemfeil er interessant, men problematisk. Vi er enig med redelighetsutvalget i Bergen i at det ikke forelå systemfeil i denne saken som konkret kunne kobles til forskerens normbrudd. Institusjonen anklages derfor urettmessig for systemfeil av GRU.

Les Granskingsutvalgets tilsvar (publisert 10.06.2024).