Praktiske tips til varslere

Tips 1: Hold deg til fakta og unngå antakelser

Selv om det kan være vanskelig – spesielt når man er personlig involvert – bør man alltid ta utgangspunkt i det som kan bevises:

Hvem gjorde (eller unnlot å gjøre) hva, og hvordan kan det dokumenteres? 

Jo mer konkret og detaljert man kan beskrive hendelser og observasjoner, desto enklere blir det å undersøke en beskyldning nærmere. Dokumentasjon er viktig for å kunne bevise hva som faktisk har skjedd, for å skille mellom fakta og antakelser.

Hva bør dokumenteres?

• Oversikt over ulike faser i forskningsarbeidet
• Avtaler og protokoller (f.eks. om forfatterskap, forskningsmål, arbeidsfordeling)
• E-postkorrespondanse
• Ulike versjoner av manuskripter med tydelige endringer gjort av enkeltpersoner (hvis saken gjelder en publikasjon) 

Før man fremmer en anklage om uredelighet bør man alltid vurdere om det kan ha blitt gjort en ærlig feil ("honest error"). Still deg selv spørsmålet: Kan det finnes forklaringer som frikjenner personen? Det er like viktig å se etter forhold som taler til fordel for den anklagede, som å finne det som støtter din mistanke.

God dokumentasjon kan bidra til å legge grunnlaget for undersøkelser i redelighetsutvalg eller andre relevante instanser, og kan styrke varslerens troverdighet.

Husk: Det er aldri greit å skaffe bevis på uredelig eller ulovlig vis. Uansett hvor alvorlige anklagene er må varsleren handle etisk og korrekt. Hvis man bruker tvilsomme metoder, risikerer man å svekke sin egen troverdighet.

Hvis du er usikker, kan du kontakte en rådgiver eller ombudsperson som jobber med forskningsetikk. De kan hjelpe deg med å sikre at du handler riktig.

Tips 2: Tenk nøye gjennom konsekvensene av å varsle

Ofte er det vanskelig å vite hva konsekvensene av å varsle om uredelighet kan være, både for deg selv og andre. Derfor anbefales det å få støtte og veiledning tidlig.

Varslere kan få veiledning fra forskningsetiske utvalg eller ombudspersoner, eller en erfaren, pålitelig og objektiv kollega. Gå gjennom fakta i saken og mulige konsekvenser før du varsler.

Tenk gjennom:

• Hvor alvorlige følger kan den mistenkte uredeligheten ha, dersom den har forekommet?
• Hvilke følger kan det få dersom anklagen ikke er berettiget – både for varsleren selv og for den som blir anklaget?
• Hvilke følger kan det få for forskningsgruppen og samarbeidspartnere?
• Hvilken følger kan det få for omdømmet til både enkeltpersoner og institusjoner? 

Det er også viktig å huske på at ikke all dårlig praksis er uredelighet, og at brudd på god forskningspraksis har ulike konsekvenser. 

For eksempel:

• Uenigheter om forfatterskap eller rekkefølgen på forfattere kan være alvorlig, og et brudd på reglene, men er ikke nødvendigvis vitenskapelig uredelighet.
• Mange saker kan løses gjennom konfliktmegling. Det kan være lurt å sjekke om institusjonen tilbyr dette før et formelt varsel sendes.

Dette betyr ikke at man skal tie – det er viktig å viktig å rette opp i feil, ikke minst i forskningslitteraturen.

Tips 3: Snakk med noen du stoler på

Det å ha kjennskap til uredelighet kan være stressende og fører ofte til indre konflikter:

• Er jeg forpliktet til å avsløre det?
• Hva skjer hvis jeg ikke varsler?
• Hva om anklagen viser seg å være grunnløs?
• Hvordan kan jeg unngå negative konsekvenser for egen karriere og privatliv?
• Er det andre mennesker involvert som også må beskyttes? 

For å håndtere disse tankene kan det være fint å snakke med en du stoler på.

Mange institusjoner har ombudspersoner eller rådgivere som kan hjelpe med å håndtere denne typen saker. Å ta kontakt med en tredjepart som har taushetsplikt kan være en god idé.

Før du tar kontakt med en tredjepart bør du:

• Undersøke hvilke retningslinjer og regler for rapportering om uredelighet som finnes ved den aktuelle institusjonen.
• Undersøke hvilken rolle personen har. Hvis det ikke finnes ombudspersoner eller rådgivere kan du vurdere å henvende deg til en annen tredjepart som du oppfatter har tilstrekkelig faglig kunnskap og integritet til å vurdere anklagene.
• Om det er en mulighet å fremlegge mistanken anonymt (se også tips 5).
• Undersøke om personen du kontakter har innflytelse i institusjonen.
• Undersøke lokale eller interne regler for ombudsprosedyren. Det er viktig å vite om, og i hvilken grad, varsleren kan ha innflytelse på hva som skjer etter at varselet er sendt.
• Undersøke om rådgiveren eller ombudspersonen er forpliktet å følge opp et varsel, selv om varsleren ikke ønsker det.
• Forberede deg godt ved å oppsummere anklagene dine klart og tydelig.
• Skrive ned personlige forbindelser og eventuelle bekymringer om konsekvenser. 

Hvis du er usikker på rådene du får, kan du snakke med flere rådgivere for å belyse situasjonen godt. I møte med en tredjepart bør du få informasjon om hvordan varslere beskyttes. Personen bør også hjelpe deg med å avklare hva som er formålet med å varsle og veie dette opp mot mulige konsekvenser, både for varsleren og den det varsles om.

Tips 4: Still spørsmål ved dine personlige interesser og bekymringer

Hvis du er direkte berørt av andres mulige uredelighet, kan det være utfordrende å forholde seg objektiv og basere vurderinger på fakta. Generelt skal varsling ikke medføre negative konsekvenser for varsleren. Samtidig bør en varsler unngå å gjøre sine personlige interesser til hovedfokus i saken, særlig med tanke på eventuelle sanksjoner.

Diskuter dine mål og interesser med en ombudsperson eller en annen du stoler på. Å snakke med en objektiv part kan ofte føre til en revurdering av overdrevent eller uoppnåelige mål.

Tips 5: Undersøk hva anonym varsling innebærer

Arbeidsgivere har ikke plikt til å tilrettelegge for anonym varsling, men mange institusjoner har likevel systemer for dette. Hvis du ikke finner informasjon om anonym varsling kan du spørre en ombudsperson eller andre som jobber med forskningsetikk ved institusjonen.

Varsling skal uansett alltid håndteres konfidensielt. Det vil si at identiteten til den som varsler og opplysninger i saken ikke skal være kjent for flere enn nødvendig.

Tenk gjennom eller undersøk dette ved anonym varsling:

• Hva slags løsninger kan benyttes? Noen har digitale varslingsløsninger som ivaretar anonymitet. En annen mulighet er å varsle via en tredjepart.
• Det er spesielt viktig å beskrive fakta og formulere mistanken på en forsiktig måte hvis du ønsker å være anonym. Subjektive uttalelser og udokumenterte påstander kan svekke troverdigheten i varselet.
• Dokumentasjonen i saken bør oppbevares på et nøytralt og sikkert sted. Dette kan beskytte varsleren.
• Anonym varsling kan være vanskeligere å følge opp, og varsleren vil kanskje ikke få tilbakemelding om utviklingen i saken.

Tips 6: Fortell om varselet til så få som mulig

Varslere må vurdere nøye hvem de deler informasjonen sin med, og når. Dersom en mistanke spres bredt, kan det forpurre muligheten for en forsvarlig undersøkelse av saken. Det kan også medføre at varslerens motiver trekkes i tvil: Det å fremme falske mistanker om uredelighet mot noen, er i seg selv et brudd på god vitenskapelig praksis, ifølge The European Code of Conduct for Research Integrity (ALLEA, 2023).

Arbeidsmiljøloven understreker retten til å varsle. Den stiller også noen krav til hvordan varsling skal skje. Varsling internt eller til offentlig myndighet er alltid i tråd med loven. Skal du varsle offentlig eller til media, skal du blant annet først ha varslet internt, eller ha grunn til å tro at intern varsling ikke vil være hensiktsmessig.

Tips 7: Vær tålmodlig (selv om det kan være vanskelig)

Prosesser for å etterforske uredelighet tar ofte lang tid, av ulike årsaker. Det er viktig at alle de involverte i saken har tid til å gå gjennom dokumentasjonen og bevisene grundig, og noen ganger må det hentes inn ekspertvurderinger eller juridiske vurderinger. 

Det administrative arbeidet i en uredelighetssak bør med andre ord ikke undervurderes. Som varsler kan dette være vanskelig å forstå, og det kan være tungt å bære. Dette kan ikke minst være tilfellet ved anonym varsling, der informasjonsflyten kan være knapp. Det er viktig at saksbehandlingstiden ikke fører til spekulasjoner om forsøk på å "feie ting under tepper", med mindre det finnes konkrete indikasjoner på det.

Hold kontakten med de som utfører undersøkelsen og be om regelmessige oppdateringer. Redelighetsutvalg eller andre organer som formelt gjennomfører undersøkelser på vegne av institusjonene, bør også vurdere å informere om fremdrift i saken. Dette kan bidra til å berolige varlser og bygge tillit til prosessen. 

Se også vår temaside Uredelighet i forskning