– FEKs oppgave er å fjerne behovet for tillit til forskere

– Dette temaet er helt i kjernen av det dere gjør i alle komiteer og utvalg, sa FEK-direktør Helene Ingierd.  

Hun påpekte at årskonferansen særlig er en arena for opplæring for nye medlemmer. Mange ble oppnevnt fra 1. januar i år. Ingierd forklarte at komiteer og utvalg har felles prioriterte temaer, ved siden av temaer de løfter på eget initiativ. I 2026 er tillit til forskning et slikt felles tema.  

– Tillit til forskning er en veldig sentral del av vårt samfunnsoppdrag, eksplisitt formulert i målbildet vi har utarbeidet i felleskap med Kunnskapsdepartementet. Spørsmålet er: Hvordan jobber vi for å fremme tillit til forskning?  

Ingierd understreket at tilliten ikke må være blind.  

– Det er en forskjell mellom ukritisk tiltro og velbegrunnet tillit – tillit er ikke nødvendigvis et gode. Vi ønsker å bidra til velbegrunnet tillit til forskning. Når forskning settes under press, er det en risiko for at tilliten synker. Forskningsetiske normer er under press, både internt og fra eksterne parter. Presset er økende og mer sammensatt enn vi har sett tidligere.  

Hun trakk frem eksempler fra uttalelser i komiteer og utvalg der tillit og uavhengighet har stått sentralt. Ingierd viste videre til rapporten Integrasjon og integritet – tillit til forskning i et kunnskapssamfunn (OsloMet, 2022), der det blant annet heter:  

«Respekt for forskningsetikken er en særdeles viktig del av forskningens tillitsgrunnlag.» 

FEKs nye strategi har tillit til forskning som en grunntone. Den tar utgangspunkt i visse utviklingstrekk i samfunnet og forskningen, og Ingierd fremhevet hvordan disse også reiser presserende spørsmål om tillit. Med et større mangfold av aktører i forskningen, kommer også flere interessenter med ulike og til dels motstridende interesser og forventninger. Dette kan gjøre det vanskeligere å opprettholde tillit.  

Se Ingierds presentasjon

Få uttrykker liten tillit 

For å tegne et bilde av situasjonen for tillit til forskning i Norge, hadde FEK invitert Dag Wollebæk, som er forsker I ved Institutt for samfunnsforskning. Han er del av prosjektet Tillit og holdninger til forskning: årsaker og endring over tid. Det benytter to longitudinelle spørreundersøkelser som ble startet opp i 2019 til å belyse tre ting: Trender, polarisering og formidling.  

– Det er nesten et paradoks å snakke om tillit til forskning. Forskning er et system som kontinuerlig skal kritiseres, og det er ikke alltid forskning er bra. Blind tillit til forskning kan føre til avpolitisering og teknokrati. Vårt prosjekt har ikke noe ideal om at tillit til forskning skal være så høy som mulig. Men hvis tilliten plutselig endrer seg, er det grunn til å undersøke hvorfor.  

På et generelt nivå handler tillit til forskning om vitenskapstro – er vitenskapelig metode den beste måten å fremskaffe kunnskap på? Dette er lite kontroversielt. Generell tillit til forskning er stabilt høy i Norge i perioden som er undersøkt. Det er noen variasjoner innen forskningsfelt, og tillit til fornybar energi-feltet har falt mest. Men:  

– Det er i alle tilfeller få som uttrykker liten tillit. Det vi ser mest av er økende usikkerhet.  

Trendene er stort sett de samme på tvers av befolkningsgrupper. Forskjellene er ganske stabile. Samtidig har tillit til forskere blitt mer politisert, for eksempel i USA, enn tillit til forskning, forklarte Wollebæk. Forskergruppen ved ISF har også sett på om utviklingen avhenger av politiske preferanser. De finner at polarisering er svakt økende over tid. Men hvorfor? 

– Hvis det er slik at polarisering først og fremst drives av politisk ideologi, forventer vi at den skal være høyest på kontroversielle temaer, som klimaendring og kjønn/likestilling, sa Wollebæk. 

Slik er det imidlertid ikke.   

– Polariseringen øker både for de mer og de mindre (helse, skole/utdanning) kontroversielle feltene.  

Da er en viktig forklaring anti-elitistiske holdninger. Forskningen ser den klareste negative trenden i det Wollebæk kaller outsider-grupper – de som ikke stemmer, og de som stemmer på småpartiene som ikke er representert på Stortinget.  

– Dette er en stor gruppe etter hvert – på 4 prosent av de stemmeberettigede. Tilliten til forskning er klart lavere her. 

Kommunikasjon av usikkerhet er positivt 

Det siste temaet gruppen ser på, er forskningsformidling. Hva gjør at en studie oppfattes som solid? For å undersøke dette, har forskningsdeltagerne blant annet vurdert ulike studier.  

– Folk rangerer de studiene med mest robust metode, høyere. Det fanger de opp. Studiene vurderes også høyere når uavhengighet er ivaretatt i bl.a. finansiering.  

Der folk har en positiv eller negativ holdning til forskningsprosjektet i forkant, for eksempel hvordan vindmøller påvirker fugleliv, liker de best studier som konkluderer i samsvar med deres utgangspunkt, altså: De som er skeptiske til vindmøller, liker studier som viser stor skade på fugleliv. Dette kalles motivert resonnering.  

– Kommunikasjon av usikkerhet er positivt for kvalitetsvurdering og demper motivert resonnering. Men – hvis det kommer noen utenfra og snakker om forbeholdene, har det motsatt effekt. Forskerne bør altså målbære usikkerheten selv, fortalte Wollebæk. 

Ingierd spurte hva Wollebæk mener FEK bør gjøre for å bidra til tillit på de rette premissene.  

– Vi må skille mellom to forståelser av tillitsbegrepet. Det vi måler her er en type psykologisk tillit: Hva slags inntrykk har du? Det andre er systemisk tillit – tillit til de mekanismene som skal sikre at vi kan ha tillit. Det man bør være opptatt av er om systemet fungerer, om det er i stand til å fange opp og korrigere feil. Da er vi ikke så avhengige av disse enkeltaktørene. FEKs oppgave er å fjerne behovet for tillit til forskere. 

Samtidig rådet han til ydmykhet. 

– Vitenskapsrelatert aktivisme er også et begrep – forskerne blir dratt inn i et narrativ om de korrupte elitene. Jeg tror det viktigste antidoten mot det, er systemisk ydmykhet. Man må ikke fremstå skråsikre og sette seg på en pidestall. 

Og hvordan kan man nå frem til de som er veldig overbevist i utgangspunktet, lurte et av komitémedlemmene.  

– Ved å anerkjenne den usikkerheten som alltid finnes i forskning og fremstå lyttende. Da åpner du for å kunne formidle til et publikum som ikke er kognitivt lukket – da møtes dere ikke som begeistret eller sinna, men åpne for diskusjon. 

Dette gjelder ikke minst når man formidler på andre arenaer enn de tradisjonelle, som sosiale medier. 

–Dersom du fremstiller kunnskap som skråsikker, driver du folk lenger ned i skyttergravene på felt de har sterke forutgående oppfatninger om.  

Historisk forskningsetikk: Fra lukket til åpen 

Forskningsetikkens historie ble gjennomgått av Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).  

Han gikk helt tilbake til fremveksten av vitenskap på 1500-1600-tallet.  

– Det vokste frem en ny måte å tenke om vitenskap og etikk, som vi kaller vitenskapens etos. Et grunnleggende utgangspunkt var at vitenskapen skulle være åpen. Tidligere var den lukket, skjult eller privat.  

Et helt konkret eksempel viste han gjennom et tresnitt av Andreas Vesalius fra bokverket De Humani Corporis Fabrica Libri Septem (1543). En disseksjon av et lik med publikum til stede.  

– Nå skulle det være fagfeller – eller et bredere publikum, og det ble utviklet vitenskapelige tidsskrifter og publisering.

Under verdenskrigene og i mellomkrigstiden «rakner samfunnskontrakten», ifølge Enebakk. Utviklingen av atombomben, uetiske medisinske forsøk i konsentrasjonsleirene, uetisk raseforskning osv. ødelegger tilliten til forskere og forskning, så hvordan kan tilliten gjenreises? 

Den amerikanske sosiologen Robert Merton kommer med et forslag gjennom en artikkel fra 1942.  

– Under krigen gjør han en analyse av hva som står på spill når forskningen settes under press. Hva er det verdt å kjempe for da? Han kommer opp med fire prinsipper – «Universalism, communism, disinterestedness og organized skepticism». Dette er ikke bare viktig for vitenskapen, men for samfunnet: Et åpent, demokratisk samfunn trenger vitenskap som opererer på sin måte, sa Enebakk.  

Mertons normer blir fulgt opp av bærende stemmer i det norske systemet for forskningsetikk, som Arne Næss og Knut Erik Tranøy. Internasjonalt ble det særlig formidlet gjennom Unesco.  

Etter 2. verdenskrig er det diskusjoner av forskningsetikk på mange fronter. Innen medisin og helse fører oppvasken til utvikling av Helsinki-deklarasjonen på 1960-tallet – etiske retningslinjer som også legger grunnlag for lovverk i mange land. Med boken Silent Spring av Rachel Carson (1962), om hvordan bruk av plantevernmidler ødelegger den skjøre balansen i naturen, blir det å tenke på fremtidige generasjoner satt på agendaen, senere oppsummert i føre var-prinsippet.  

Flere skandaler, også innen samfunnsfag – fører til store offentlige debatter og krav om rammeverk for forskningen. Det kulminerer i Belmont-rapporten (1976), som angir tre grunnleggende etiske prinsipper for forskning med mennesker: respekt, gode konsekvenser og rettferdighet. 

Forskere jukser – mot økt regulering 

– På 1990-tallet får vi en helt ny diskurs, som handler om uredelighet eller scientific misconduct. Det har blitt avslørt at forskere jukser. Tidligere har man tatt for gitt at forskere og forskningsinstitusjoner har integritet. Det holder ikke lenger. Særlig i USA kommer krav om juridisk regulering av forskning. Det er en erkjennelse av at apparatet med selvregulering ikke fungerer. Samtidig går en diskusjon om hva som skjer med organisering av forskning, finansiering etc. Det er en anerkjennelse av at det er større problemer på gang enn enkelte «råtne epler», fortalte Enebakk. 

Dette har ledet frem mot dagens situasjon med fokus på integritet. 

– Diskursen i dag handler om å bidra til å støtte god praksis, ikke bare ta dem som gjør noe galt. Alle land har forskjellige systemer, det gir utfordringer når man samarbeider internasjonalt. Ser vi komparativt på det, er det store forskjeller. Det er viktig å være klar over for å forstå det norske systemet i en større kontekst.  

Ulike fag – ulike utfordringer 

Thomas Østerhaug og Lene Os Johannessen ga en oversikt over retningslinjer nasjonalt og internasjonalt.  
Østerhaug er sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). Han snakket om målet for retningslinjene.  

– Nasjonale retningslinjer utarbeides av dere. De skal sikre at forskningen er forsvarlig, ivaretar integritet, mennesker, dyr og miljø, og de skal bidra til å forebygge uredelighet. Vi har et system med fagspesifikke komiteer. Selv om det finnes grunnleggende normer som er felles for alle fag, er det også ulike utfordringer og delvis disiplinspesifikke normer som gir behov for fagspesifikke retningslinjer.  

Østerhaug gikk gjennom hovedpunkter i retningslinjer fra NESH og fortalte at komiteen også har laget en veileder om internettforskning, som er under revisjon. 

Foruten egne forskningsetiske retningslinjer for sine fagfelt, har NENT utviklet Etiske retningslinjer for bruk av dyr i forskning. Han understreket at denne typen forskning også er strengt lovregulert.  

Det samme er medisinsk og helsefaglig forskning, påpekte sekretariatsleder for Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), Lene Os Johannessen.  

– Medisin og helsefag er regulert av internasjonale retningslinjer. Helsinkideklarasjonen er mest sentral. Den fremhever at menneskers velferd og verdighet skal gå foran forskningens og samfunnets interesser. Et annet sentralt rammeverk er Oviedokonvensjonen, som ble vedtatt i 1997 og som skal beskytte menneskerettigheter og menneskets verdighet ved anvendelse av biologi og medisin. Disse to rammeverkene er viktige grunnlag for den norske helseforskningsloven, som regulerer all medisinsk og helsefaglig forskning.  

Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) fatter vedtak etter helseforskningsloven, og er blant annet ankeinstans for beslutninger fattet i regionale komiteer (REK). I tillegg utarbeider NEM veiledere for spesifikke felt, forklarte Os Johannessen.  
  
I Norge har vi også en egen forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger, sa Os Johannessen. 

– Grunnen til at man har utviklet disse retningslinjene og har et utvalg, er at det er noen særlige problemstillinger på feltet. Menneskelige levninger er både rester etter individer og vitenskapelig kildemateriale, samtidig som de kan representere grupper. Dermed må materialet håndteres med respekt for ulike hensyn. 

Europeiske og globale ressurser 

Os Johannessen presenterte også viktige internasjonale rammeverk innen forskningsetikk.  

– En sentral ressurs er The European Code of Conduct for Research Integrity, utgitt av All European Academies (ALLEA). Alle som jobber med EU-finansierte prosjekter, må forholde seg til denne. Målet med den er å gi et felles rammeverk for god forskningspraksis og integritet på tvers av fag og miljøer i Europa.  

Hun trakk videre frem World Conferences on Research Integrity (WCRI), en internasjonal konferanseserie som samler aktører på feltet annethvert år. I forbindelse med konferansene utvikles erklæringer som kan brukes supplerende, slik som Montreal Statement og Singapore Statement. Hun minnet om at det ligger mange gode ressurser og videre henvisninger på forskningsetikk.no. Og nevnte dessuten nettstedet The Embassy of Good Science, som bygger på frivillige bidrag der fagpersoner deler ressurser og kunnskap om forskningsetikk og forskningsintegritet.  

Se presentasjonen fra Østerhaug og Os Johannessen.pdf

Loven gir en ramme for arbeidet  

– Det viktigste lovverket for oss, er forskningsetikkloven. Den fastslår at all forskning skal følge anerkjente forskningsetiske normer, sa Camilla Bø Iversen. Sekretariatslederen for Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) ga en innføring i sentrale lovverk for komiteer og utvalg.  

Hun understreket at loven er en rammelov om organiseringen av det forskningsetiske arbeidet og komitésystemet. Den sier ikke noe om hva anerkjente forskningsetiske normer er.  

– Normene skal forskersamfunnet enes om. Men forskere har en aktsomhetsplikt etter loven. Den stiller også krav til forskningsinstitusjoner, men da kun til de som har forskning som en hovedoppgave. Dessuten sier loven noe om behandlingen av uredelighetssaker.  

Forskriften til loven sier mer om komiteene og utvalgene i FEK. Bø Iversen påpekte at hver enkelt oppnevnes som uavhengige stemmer.  

– Dere er oppnevnt i kraft av den erfaringen dere har, og representerer ikke eget arbeidssted.  

Komiteene skal være rådgivende organer innen sitt felt, en oppgave de selv velger hvordan de følger opp.

– Dere kan utarbeide retningslinjer og veiledere, behandle saker på eget initiativ, svare på høringer, ha arrangementer osv. for å ta opp relevante forskningsetiske spørsmål, sa Bø Iversen. 

Skjelettutvalget har et litt annet organisatorisk utgangspunkt enn de andre, ettersom det er komitélederne i NEM, NENT og NESH som oppnevner utvalgets medlemmer etter søknader. Mandatet er skrevet av de andre komiteene, sammen med Skjelettutvalget selv. 

Bø Iversen forklarte at NEM foruten å være klageorgan, også skal koordinere og veilede REK.  

– Det gjør de både gjennom klagebehandling og direkte henvendelser, og på faste møtepunkter.   

Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget) er også klageinstans.  

– Ved brudd på forskningsetiske normer, skal saker først behandles ved institusjonen. Dersom en sak konkluderer med at vitenskapelig uredelighet har forekommet, kan saken klages til Granskingsutvalget.  

Utvalget har fem roller etter loven: De skal motta rapporter fra redelighetsutvalg ved institusjonene. De er klageinstans. De kan ta opp saker på eget initiativ og skal veilede institusjonene om behandlingen av saker. De kan også vurdere mer prinsipielle spørsmål om vitenskapelig uredelighet. 

Faglig uavhengige 

– Komiteer og utvalg er faglig uavhengige i sine vurderinger. Dere kan ikke instrueres i hvordan saker skal håndteres. Samtidig må det skilles mot økonomiske og administrative forhold, samt prioriteringer. Kunnskapsdepartementet kan gi føringer i så måte gjennom bl.a. tildelingsbrev. Som forvaltningsorgan er vi også bundet av saksbehandlingsregler i forvaltningsretten. Det er viktig for rettsikkerheten for de som er parter i saker, og for å sikre åpenhet i prosessene, sa Bø Iversen. 

Hun trakk frem habilitetsvurderinger som et eksempel. Saksbehandling må også opplyses tilstrekkelig og følge kontradiksjonsprinsippet. Og man må unngå usaklig forskjellsbehandling. Videre må FEK som forvaltningsorgan følge arkivloven og offentlighetsloven.    

– Dokumentasjon som omhandler saksbehandling skal som hovedregel arkiveres, og eventuelt journalføres. Det gjelder også meldinger dere har mottatt privat, sa Bø Iversen.  

Se presentasjon fra Bø Iversen

Kom på møtene! 

Hvordan gjør man gode og nyttige forskningsetiske vurderinger? Det var NENT-leder Hallvard Fossheim invitert til å belyse. Han startet med å gi noen råd om møter i komiteer og utvalg.  

– Søk dialog fremfor dominans. Alle bør bli hørt, og det er utvalgsleders ansvar. Før gjerne en talerliste, og følg den. Det handler om å ha respekt for hverandres kompetanse. Komiteene er fininnstilt for å ha ulike fagbakgrunner, sektorer etc. representert. Du har mye å hente på å lytte til andres innspill. Alle ønsker å forstå, ettersom man skal komme frem til et produkt som skal ut i offentligheten. 

Han rådet også til å stille på møtene.  

– Det er ikke tilfeldig på at du sitter i dette utvalget. Noen har brukt mye tid på å finne frem til sammensetningen.  
Så er det viktig at alle våger å ta ordet, påpekte Fossheim. 

– Si det som bør sies. Er du ny og tenker at dette burde kanskje vært sagt, men du er redd det er feil eller dumt, si det. Kanskje er det viktig. 

Fossheim tok også for seg prosessen mulige saker går gjennom, der komiteer og utvalg må vurdere både hva som virkelig er en forskningsetisk sak, samt hvilket av «FEK-bordene» den bør havne på.  

– Selv om noe er forskningsetikk, er det ikke sikkert det er for din komité/utvalg. Det er viktig med samarbeid mellom komiteer og utvalg, slik at vi kan dele arbeidet riktig. Vi har også etterstrebet å få til felles uttalelser, der det er mulig.

I selve saksbehandlingen, er kontradiksjon avgjørende, påpekte Fossheim.  

– Du må slippe til alle berørte parter. Har du kun hørt én side i en sak, har du ikke hørt noen ting!  

Når det gjelder argumentasjon i en uttalelse, skal det være en begrunnelse, og den bør være knyttet til grunndokumentene.  

– For NEM er helseforskningsloven sentral, for NESH og NENT er egne retningslinjer de vi viser til. En uttalelse som ikke er tydelig på sammenhengen med de dokumentene vi jobber ut fra, er ikke en god uttalelse. Forskningsetikk er prinsippbasert. Lar man seg forlede inn i en finurlig teori fra en eller annen filosof, er det ikke heldig. Vi skal holde oss til tydelige prinsipper.  

Når referatet fra et møte foreligger, minnet Fossheim om at det ikke er en ønskeliste. 

– Det er viktig ikke å legge inn det du skulle ønske du hadde sagt. Referatet skal inneholde det som faktisk ble sagt. I et møte sørger vi for at alle har mulighet til å si det de ønsker å si. Skal man endre på dette per e-post, vil det være mer tilfeldig hvem som når frem. Jobben vår gjøres i møtene.  

Så, hva er en god uttalelse? 

– En god uttalelse skal gjøre det mulig å skjønne hvordan det er tenkt, slik at det har overføringsverdi til andre saker. Hovedjobben er å få artikulert hvilke verdier uttalelsen er basert på. Konsistens er også avgjørende. Det skal være forutsigbart i noen grad hva komiteen sier. Komiteen bør oppfattes som en rasjonell aktør over tid, forutsigbar og rettferdig. Legitimitet er avgjørende. De fleste av komiteene har (nesten) bare sin troverdighet. Uten den, er det ikke mye vits at vi finnes. Den troverdigheten må være tydelig i hver eneste uttalelse vi gir, avsluttet Fossheim. 

Se presentasjon fra Fossheim