Forskningsetisk forum 2021: Forskningsetikk må være fast på agendaen
For at forskningsetisk refleksjon skal bli en del av institusjonens kultur, må det være fast på agendaen, hos både ledelse og forskergrupper.
Det kom frem under diskusjonen om opplæring i forskningsetikk under Forskningsetisk forum tirsdag 14. september. Representanter for flere ulike sektorer var invitert til å fortelle om sitt arbeid med forskningsetikk: UiOs nye etiske plattform, dilemmatrening fra Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), Stiftelsen Dams krav til prosjekter de finansierer og SINTEFs etikk-treningsmal, blant annet.
Direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, Helene Ingierd, fortalte innledningsvis at mye har skjedd siden forumet ble etablert for ti år siden.
– Vi erfarer at det er mer bevissthet om nødvendigheten av opplæring i forskningsetikk. Her har nok forskningsetikkloven spilt en viktig rolle, sammen med et økt fokus på forskningsetikk og forskningsintegritet generelt i Norge, Europa og verden, og betydningen av etikk for kvalitet og tillit til forskning.
Ingierd skisserte tre spørsmål som utgangspunkt for dagen: Hvem bør opplæringen rettes mot? Hva betyr det å «kjenne forskningsetiske normer»? Og hvordan bør opplæringen skje?
Les også: Seks råd om opplæring i forskningsetikk
Unge er utsatt
Både Knut Ruyter (UiO) og Ingrid Lossius Falkum (Akademiet for yngre forskere) trakk frem behovet for å styrke unge forskeres rettigheter gjennom en kjent infrastruktur for forskningsetikk, blant annet fordi det kan oppstå konflikt når overleverte tradisjoner møter nye regler. Forskere i midlertidige stillinger er særlig utsatt.
– Unge forskere forsker under press. De står i en sårbar stilling og ofte i et asymmetrisk maktforhold til mentorer og veiledere, sa Lossius Falkum.
– Vi kunne hatt en rutine for å følge opp yngre forskningsledere og at de tilbys kurs i forskningsetikk, foreslo hun.
Seniorene må med
Katrine Ore (Det medisinske fakultetet, UiO) påpekte at seniorene også må følges opp.
– Det hjelper ikke å ha god opplæring for midlertidig ansatte, hvis seniorene ikke følger med. Vi har todagers introduksjonskurs der veiledere må være med den første dagen. Det tror jeg er ganske viktig, også for «bonding» mellom veileder og stipendiat: De sitter sammen og hører foredrag om forskningsetikk. Da blir læringen også for veileder. Veileder må ikke delta på kurset for hver nye stipendiat, men må delta hvert 3-4 år.
Hun trakk også frem at opplæringstiltak i mange tilfeller er individrettet, mens forskningen foregår i grupper.
– Innen medisinsk forskning har du ikke den enestående, geniale forskeren. Han er genial sammen med andre i en forskningsgruppe.
Og forskningsetikk er også kontinuerlig til stede her, forklarte Ore.
– For oss er forskningsetikk noe du gjør, en praksis i laboratoriet eller i klinikk.
Opplæring ikke nok
Jan-Ole Hesselberg i Stiftelsen Dam stilte spørsmål om opplæring er nok for å fremme god praksis. Han trakk frem flere rapporter som viser hyppig forekomst av uetiske praksiser.
– Min påstand er at nær alle forskere vet at skrinlegging av negative resultater, datafisking og spin av resultater er problematisk. Likevel vet vi fra ulike studier at disse problemene er ganske utbredte. Jeg tror kanskje det hjelper lite med opplæring, hvis incentivene trekker i en annen retning.
I tillegg til god opplæring, mener han det er nødvendig med en infrastruktur som gjør det enkelt å bedrive etisk god forskning og vanskeligere å ikke bedrive etisk god forskning.
– I dag belønner vi de som fisker i resultatene sine med flere publikasjoner og mer spektakulære resultater. Det er en av grunnene til at vi krever forhåndsregistrering av alle våre studier, ikke bare de kliniske, fortalte Hesselberg.
– I dag belønner vi de som fisker i resultatene sine med flere publikasjoner og mer spektakulære resultater.
Knut Ruyter sa seg enig:
– Det er helt opplagt at disse insentivene kan trekke en bort fra å følge mange av de retningslinjene som finnes. Jeg tar det som en oppfordring til at dette er et element vi bør ta inn i opplæringsprogrammet.
Tore Skjetne (SINTEF) forklarte at de er avhengige av at forskningen gir et godt svar, og samtidig er etisk godt utført. Det kan være utfordrende, fordi de tidvis må forklare kundene at hypotesen de gikk ut med, ikke stemmer. Derfor jobber de blant annet med å trene opp blikket på alternative hypoteser.
– Når vi går i gang med et prosjekt, så starter vi med en hypotese om hvor vi skal nå fram. Det vi i mindre grad gjør, er å sjekke alternative hypoteseretninger – den motsatte hypotesen. Det har kunden gjerne liten interesse av å vite noe om, gitt at startveien er korrekt valgt. Det er en svakhet vi prøver å adressere når vi kurser forskerne i forskningsmetodikk.
Lossius Falkum pekte på åpenhet i forskningsprosessen som en viktig motvekt til uheldige insentiver.
– Yngre forskere er en pådriver for praksisen med preregistrering av studier og åpenhet i alle ledd av forskningsprosessen. Jeg tror åpenhet kan bidra til å gjøre situasjonen bedre.
Del av kulturen
Ved UiO er de nå i ferd med å ferdigstille en egen etisk plattform. Der skal det fremgå tydelig hvilke normsett som gjelder, men også hva normene innebærer og hva de er tuftet på, fortalte Bjørn Ramberg.
– Hvis vi skal sikre etisk kompetanse, er det ikke nok med en god regelbok. Vi må sikre at vi forstår å anvende den på en skjønnsom måte. Vi kommer ikke unna dømmekraft, og etisk dømmekraft er noe som må oppøves.
– Vi kommer ikke unna dømmekraft, og etisk dømmekraft er noe som må oppøves.
– Målet med opplæring må være at vi unngår en formalisering hvor det bare blir å kvittere ut et eksternt ansvar, og i stedet får til en opplæring hvor vi driver frem endring i måten vi driver virksomheten på, sa Ramberg.
Agnes Landstad i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), fortalte at tanken om å bygge en åpen kultur ligger til grunn for deres forskningsetiske dilemmatrening. Dilemmaene har forskerne selv gitt innspill til. Det er saker som, ifølge Landstad, ikke er opplagte, selv om man kan alle retningslinjene på rams.
– Når man jobber forebyggende, med refleksjon og med «caser», bygger man tillit og åpenhet som gjør det mulig å diskutere egen usikkerhet og feiltrinn.
– Det en jobber mot hele veien, er å skape en åpenhet rundt forskningsetiske problemstillinger. Hvis man klarer å la det bli en fast del på agendaen og en del av den åpne diskusjonen i forskningsgruppene, tror jeg terskelen for å bruke sine egne «case» til læring blir lavere. Man kan se det litt i parallell til andre bransjer som rapporterer avvik: Du blir belønnet for et høyt antall rapporterte avvik, ikke fordi du skal ha mange avvik, men fordi du skal ha høy rapportering. Det handler om kulturbygging. Når man jobber forebyggende, med refleksjon og med «caser», bygger man tillit og åpenhet som gjør det mulig å diskutere egen usikkerhet og feiltrinn.
Eget prosjekt om opplæring
De nasjonale forskningsetiske komiteene har satt i gang et eget prosjekt som skal utvikle opplæringsressurser institusjonene kan benytte seg av. Seniorrådgiver Lene Os Johannessen presenterte prosjektet under forumet.
– Vi har tilgjengelige ressurser til fri bruk i undervisning og opplæring, men i dialog med institusjonene har vi erfart at det er behov for å styrke dette tilbudet, ikke minst rettet mot andre enn forskere, som finansiører og samarbeidspartnere.
Os Johannessen viste til at de mest sentrale ressursene er utviklet av komiteene – retningslinjer, uttalelser og vedtak.
– I tillegg har vi dedikerte ressurser til opplæring som er ment som utgangspunkt for diskusjoner og refleksjoner, som Forskningsetisk bibliotek (FBIB), diskusjonseksempler, oversikt over filmer og forslag til undervisningsopplegg.
FBIB skal oppdateres som del av opplæringsprosjektet, i tillegg skal det utvikles nye ressurser. Dermed ønsker FEK innspill fra brukerne.
– Vi trenger å vite mer om hva brukerne våre oppfatter som nyttig. Vi vil derfor ha en innspillsrunde som starter med et skjema i etterkant av forumet. Vi håper dere tar dere tid til å svare på det, oppfordret Os Johannessen.
Innspill kan også sendes per e-post: lene.os.johannessen@forskningsetikk.no