Seks råd om opplæring i forskningsetikk
Nesten 40 prosent av norske forskere mangler formell kursing i forskningsetikk. Her er seks kunnskapsbaserte råd til institusjonene.
Gjennom forskningsprosjektet RINO (Research Integrity in Norway) har De nasjonale forskningsetiske komiteene sammen med Universitetet i Bergen og Høgskulen på Vestlandet skaffet til veie et nytt kunnskapsgrunnlag på vårt fagfelt.
Prosjektet har gitt ut tre delrapporter. De to første bygger på en spørreundersøkelse besvart av mer enn 7000 forskere, den tredje følger opp med fokusgrupper og individuelle intervjuer (29 respondenter). Det er tydelig at vi har litt å jobbe med fremover, sammen med forskere, institusjoner og myndigheter.
Mangel på opplæring
Nesten 40 prosent av de som besvarte spørreundersøkelsen, har aldri deltatt i undervisning eller kurs i forskningsetikk. Samtidig svarer bare 3,2 prosent at de ikke har kjennskap til forskningsetiske retningslinjer for sitt fagfelt.
I RINO-prosjektets tredje delrapport spurte vi derfor blant annet: Hvilken opplæring virker? Her får du en oppsummering av det som kom frem i rapporten, samt erfaringer vi har samlet gjennom snart 30 år som nasjonal fagressurs for forskningsetikk.
1. Bruk eksemplets makt. Opplæring i lovverk og retningslinjer er nødvendig, men oppleves bare som nyttig dersom den kan forankres i eksempler. Dvel ved forskningsetiske utfordringer som oppstår i enkeltprosjekter, og løft dem til felles læringspunkter.
2. Vær fagspesifikk. Tverrfaglige diskusjoner er viktige. Samtidig må opplæringen forankres i fagspesifikke kjennetegn og utfordringer. Først når forskningsetikken blir en integrert del av faget, oppleves den som relevant.
3. Forskere som undervisere. Respondentene i RINO uttrykte bekymring for at forskningsetikken byråkratiseres og får et sjekklistepreg, ofte med juridisk fokus. For å unngå dette, må undervisningen i størst mulig grad forankres i fagmiljøene.
4. Gulrot, hvis mulig. Frivillige seminarer om forskningsetikk får ofte liten oppslutning, mens obligatoriske tiltak kan møte mye motstand. Å flette forskningsetiske temaer inn i årlige strategimøter kan være et godt tiltak, særlig for små enheter.
5. Åpenhet, åpenhet, åpenhet. Formell opplæring er nødvendig, men ikke tilstrekkelig; uformell opplæring kan være vel så viktig og forsterke virkningen av kurs. Åpenhet er et tilbakevendende stikkord for å legge til rette for uformell læring. Både åpne diskusjoner med kollegaer og veiledere og et arbeidsmiljø med takhøyde for de hverdagslige utfordringene er viktig.
6. Livslang læring. Institusjonene bør legge til rette for at forskere diskuterer forskningsetiske dilemmaer kontinuerlig gjennom karrieren. Med tiden kan oppdatering av kunnskap være nødvendig, ettersom forskningsetikken er et felt i utvikling.