Forskningsintegritet i en ulik verden

Sosial rettferdighet er uvegerlig knyttet til forskningsintegritet, men rettferdig fordeling er ikke tilstrekkelig. Urettferdigheten som er begått i fortiden krever også gjenopprettende rettferdighet, mener professor Thuli Madonsela, en av hovedtalerne under verdenskonferansen for forskningsintegritet (WCRI) i Sør-Afrika.

Thuli Madonsela holder foredrag på verdenskonferansen i Sør-Afrika
Thuli Madonsela på WCRI. Foto: Helene Ingierd

Hovedtemaet på verdenskonferansen var forskningsintegritet i en ulik verden. Forskningsintegritet er essensielt for tillit, både i den forstand at samfunnet kan ha tillit til forskningsresultater, og for at forskere kan ha tillit til hverandre når de bygger videre på eksisterende forskning. Ulikhet viser seg på mange måter i forskningen og fremtrer på ulike nivåer. Overordnet sett handler det om ulik maktbalanse på systemisk nivå, illustrert ved et stort gap mellom de som finansierer og bestemmer forskningsformål- og temaer, og lav- og mellominntektsland (90/10). Hvilke svar forskningen gir og hvem den har betydning for, kommer an på hvilke spørsmål man stiller. Mange av innleggene på konferansen tematiserte på ulike måter hvilke implikasjoner dette har for forskningsintegritet, kvalitet og tillit. To hovedmål med Cape Town Statement, som verdenskonferansen skal munne ut i, er nettopp å vise hvorfor ulikhet og urettferdighet i forskningssamarbeid er et spørsmål om forskningsintegritet, samt å utarbeide en veiledning for hva som utgjør rettferdighet i forskning og hvordan dette kan nås.  

Professor Thuli Madonsela var en av hovedtalerne på konferansen. Hun er en svært anerkjent person i Sør-Afrika, som i mange år har jobbet for sosial rettferdighet og mot korrupsjon. Hennes anliggende var å vise hvordan sosial rettferdighet er uvegerlig knyttet til forskningsintegritet. Madonsela startet med å vise til Sør-Afrikas konstitusjon som helt eksplisitt angir sosial rettferdighet som et formål. Hun viste videre til John Rawls’ kjente begrep om rettferdighet og hans forsøk på å formulere prinsipper for et rettferdig samfunn. Dette er prinsipper alle vil kunne komme frem til under «et slør av uvitenhet», dvs. i en situasjon der ingen av deltakerne vet hvor de hører til, og dermed ikke er styrt av egne særinteresser. Rawls er spesielt opptatt av en rettferdig fordeling av goder i et samfunn.  

Men rettferdig fordeling eller distributiv rettferdighet er ikke tilstrekkelig i Sør-Afrika. Urettferdigheten som er begått i fortiden krever også gjenopprettende rettferdighet. Hva betyr så dette for forskningsintegritet? 

Madonsela fortsatte med å slå fast at forskningsintegritet er viktig på minst to måter: For det første, for at vi skal nå frem til sannferdig kunnskap om alle, og for det andre, for at vi skal kunne bidra til nytte for alle.  
I forskningsetikken innebærer prinsippet om rettferdighet gjerne en rettferdig fordeling av byrder og nytte i forskningen; en slik operasjonalisering er knyttet til begrepet om distributiv rettferdighet. Men også gjenopprettende rettferdighet bør reflekteres i prinsipper for rettferdig forskning, dersom vi faktisk skal kunne nå frem til sannferdig kunnskap om alle, og for at forskningen skal komme alle til gode.  

For å konkretisere hva dette innebærer i praksis, viste Madonsela til de afrikanske begrepene buntu og ubuntu. Buntu betyr menneskelighet og det å se den andre. Forskning har implikasjoner for den enkelte, og innebærer derfor også et ansvar for å se den andre. Hvert enkelt individ har et perspektiv vi må forsøke å møte som forskere, uansett hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra. Ubuntu er et annet grunnleggende begrep i Sør-Afrika, og blir brukt om en humanitær etikk der kollektivet står sentralt. Ubuntu oversettes ofte som: «Jeg er fordi vi er». Når man anerkjenner at man som forsker er en del av et større fellesskap, vil dette også komme forskningen til gode.   

Ved å inkorporere slike perspektiver vil vi altså også styrke forskningsintegriteten, og dermed også kvaliteten på, og tilliten til forskning. Målet er forskning basert på en felles menneskelighet (shared humanity). Med økt makt følger økt ansvar, herunder et ansvar for å bøte på fortidens ugjerninger. Madonsela avsluttet med et håp for fremtiden: Retningslinjer og veiledere, slik som Cape Town Statement kan spille en avgjørende rolle, dersom vi legger til rette for inkluderende prosesser og anerkjenner ulike perspektiver og kontekstuelle forhold i utformingen og i praktiseringen av dem.