Høringssvar ad NOU 2006:19 "Akademisk frihet"

Fra: Forskningsetiske komiteer

Til: Kunnskapsdepartementet

 

Det vises til høringsbrev fra Kunnskapsdepartementet, datert 09.10.2006, om NOU 2006:19 Akademisk frihet. Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov", sendt til Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM), Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi pelige bidrag) og friheten til å være del av internasjonale forskningsaktiviteter.

Hovedsynspunkt

Forskningsetiske komiteer ser i hovedsak positivt på utredningen og dens konkluderende tilrådning. Komiteene vil likevel knytte kommentarer til enkelte av punktene, særlig de som gjelder forskerrollen.

Om presisering av hva akademisk frihet innebærer for den enkelte forsker

Komiteene mener at utvalget bak NOU 2006:19 (Underdalutvalget) i utgangspunktet gir en god presisering av hva den akademiske friheten i det minste innebærer for forskere, i og med de tre punktene 1. friheten til å velge problemstilling, 2. frihet til å bestemme hvilket materiale og hvilke metoder som skal benyttes, og 3. frihet til å legge fram hypoteser og resultater offentlig, og formuleringen: "Kjernen i denne friheten kan beskrives som fravær av og vern mot overstyring eller sanksjoner som truer forskerens vitenskapelige integritet, det vil si hindrer henne i å følge eller gi uttrykk for egne faglige vurderinger" (s.14).

Komiteene vil imidlertid foreslå et moment i tillegg. Endringer i internasjonal politikk i de seinere år har hatt betydning for forskningens universalismenorm (som går ut på at forskerens bakgrunn og tilhørighet ikke skal ha betydning for den kritiske vurderingen av forskerens vitenskapelige bidrag) og friheten til å være del av internasjonale forskningsaktiviteter.

Frykt for internasjonal terrorisme og udemokratiske/religiøsfundamentalistiske stater har ført til at enkelte land, som for eksempel USA, har svartelistet stater i forskningssammenheng. Dette har bl.a. medført at vitenskapelige publikasjoner med medforfattere fra land som for eksempel Iran ikke har kunnet publiseres uten fare for juridiske følger. Også norske forskere er blitt berørt av slike politiske hensyn i forsøk på å få publisert sine funn internasjonalt.

Internasjonale forskerorganisasjoner, først og fremst The International Council for Science (ICSU), har reagert sterkt mot denne typen innskrenking av forskningsfriheten. I 2004 slo ICSU fast at forskningens universalismenorm i dag er truet av innskrenkninger både i "freedom of association" og i "freedom to pursue science".

• Forskningsetiske komiteer mener at det kan være hensiktsmessig å utvide presiseringen av den individuelle akademisk friheten slik at den også omfatter forskerens frihet til å samarbeide med nasjonale og internasjonale forskermiljøer og enkeltforskere. Dette kan formuleres som et nytt punkt 4, eller som en utvidelse av punkt 2.

Om hvem som inkluderes som forskere i lovforslaget

Komiteen bak NOU 2006:19 (Underdalutvalget) foreslår å lovfeste den akademiske friheten for den enkelte forsker, og at dette kan skje ved å innarbeide regler om den akademiske friheten i Universitets- og høyskoleloven. Dette innebærer at mange forskere ikke kommer til å bli omfattet av den nye loven og derved ikke vil få lovfestet akademisk frihet. En stor del av oppdragsforskningen og forskning i instituttsektoren vil ikke bli dekket av utvalgets forslag.

Komiteene ser det som uheldig at forskere utenfor universitets- og høyskolesektoren skal ha svakere rettsvern om sin akademiske frihet. På en annen side ser komiteene at det kan argumenteres for en egen lov for universitets- og høyskolesektoren ettersom det er her ansvaret ligger for grunnforskningen og forskerutdanningen.

Manglende lovregulering gjør det ekstra viktig å sikre oppdragsforskeres rett til å kontrollere metodiske og faglige spørsmål, og retten og plikten til å publisere resultatene av forskningen på andre måter. Vi har vært opptatt av å styrke disse hensynene i den nye standardkontrakten for oppdragsforskning med veileder fra Kunnskapsdepartementet som komiteene har bidratt til å utarbeide. (Denne kontrakten er nærmere omtalt nedenfor under punktet om oppdragsforskning).

Om begrunnelser for å lovfeste den akademiske friheten

Komiteene mener at forslaget om å lovfeste den akademiske friheten for den enkelte forsker er godt begrunnet. Et argument er knyttet til nye lovregler om institusjonenes autonomi: Den nye universitets- og høyskoleloven gir institusjonene stor valgfrihet når det gjelder indre organisering. Denne loven har imidlertid ikke regler om den akademiske friheten for den enkelte forsker.

I motsetning til lovfesting i mange andre land, har den individuelle akademiske friheten til nå vært en ulovfestet rett i Norge. For komiteene er dette ikke bare et spørsmål om å bringe regler inn i samme form, det har også innholdsmessig betydning. Forskningsetisk har både institusjonenes autonomi og den individuelle akademiske friheten stor betydning. Dette er bl.a. poengtert i Forskningsetiske retningslinjer (NESH 2006). 

Komiteene oppfatter lovfestingen som et bidrag til å styrke institusjonenes autonomi, og mener at lovfesting på samme vis vil kunne være et bidrag til å styrke den individuelle akademiske friheten.

Forskningsetiske komiteer mener også at det nye lovforslaget vil supplere eksisterende forskningslovgivning på en annen måte. I 2006 fikk vi en lov om etikk og redelighet i forskningen. Denne loven omhandler forskersamfunnets eget ansvar for forskningsetikken, ikke minst når det gjelder å forebygge og håndtere uredelighet.

Loven er av noen oppfattet som et kontrolltiltak uten at korresponderende frihet er blitt styrket. En ny lov om akademisk frihet vil kunne rette opp dette. Komiteene setter i denne forbindelse pris på Underdalutvalgets behandling av frihetsbegrepet som understreker at den akademiske friheten er både begrunnet i og begrenset av "Akademias konstituerende formål og internasjonale verdi- og normgrunnlag" (s.12).

Om utfordringer for og press mot den akademiske friheten

Komiteene er enig i Underdalutvalgets vurdering at den individuelle akademiske friheten i dag utfordres fra mange hold. Komiteene ser at utfordringene kan øve press mot eller true den akademiske friheten, og vil gjerne understreke:

For det første kan det dreie seg om press fra institusjonenes egne styringsorganer, ledelse og ansatte, som følge av uklar bevissthet om at det gjelder en ulovfestet kjerne av akademiske frihet i arbeidsavtalene til de ansatte. Dette gjør det ønskelig å gi den akademiske friheten bedre rettsvern gjennom lovfesting der det kan gå klart fram hva individuell akademisk frihet betyr. Komiteene deler Underdalutvalgets tvil om at den akademiske friheten alltid vil bli forsvart når det er ubehagelig, eller det kan koste noe å gjøre det. Men det er nettopp i slike situasjoner prinsippet er viktig.

For det andre kan den individuelle akademiske friheten trues som følge av endringer i institusjonens organisasjon, ved at ledelsesstrukturen endres som følge av delegering av myndighet fra departementet, jfr. for eksempel utvidede fullmakter for rektor, dekaner og instituttstyrere. Slike fullmakter kan i noen situasjoner misbrukes, for eksempel til å utøve illegitimt press på den enkeltes akademiske frihet. Komiteene ser dette særlig i sammenheng med visse indirekte styringsinstrumenter.

Indirekte styringsinstrumenter, for eksempel i form av delvis resultatbasert finansiering, kan medføre at en firer på kvalitetskravene fordi antall og volum gir god finansieringsuttelling. Dette kan bety en fare for den faglige integriteten. Dersom en skaper sterkere interesse for at de ansatte skal framstå som vellykket etter bestemte mål, kan det etter komiteenes mening føre til mindre toleranse for sider som vi mener kan følge med skapende akademisk virksomhet, bl.a. prøving, ettertenksomhet, tyngdepunktforskyvning i innsatsen, midlertidig ”tørke” innenfor enkelte oppgavefelt m.v.. Større vekt på bestemte mål for vellykkethet vil kunne føre til en lavere terskel for inngrep overfor den enkelte eller grupper.

Komiteene vil også understreke poenget med at forskningsfinansiering gjennom program kan innebære en fare for den akademiske friheten. Retten til å velge sin egen problemstilling og metoder forutsetter at det fins muligheter for forskerinitiert forskning og for tildeling av forskningsmidler på grunnlag av vitenskapelige kriterier, og ikke bare programdefinerte problemstillinger og i realiteten programdefinerte tildelingskriterier. I denne sammenhengen vil komiteene gi sin fulle tilslutning når Underdalutvalget slår fast at lederen av et forskningsprogram ikke kan holde igjen et manuskript fra en medarbeider, - dette ville være i strid med den akademiske friheten.

Komiteene vil i tillegg påpeke at en forskningspolitikk basert på mest mulig brukerstyring og brukerinvolvering i fagområder kan begrense mulighetene for å stille spørsmål som har stor vitenskapelig interesse, men som støter an mot brukerinteresser. Dette kan svekke forskningens kritiske funksjon. Det bør derfor etableres en forståelse for at forskerinitiert forskning og tildeling på grunnlag av vitenskapelige kriterier vil måtte implisere en viss grad av uavhengighet av brukermiljøer.

Komiteene slutter seg for øvrig til utvalgets vurdering av at formell frihet bare kan utnyttes i den grad det faktiske mulighetsrommet tillater det (s.14, 42). Lovfesting vil med andre ord ikke alene sikre den akademiske friheten, men det kan være med på å styrke den.

Oppdragsforskning, eierskap til forskningsmateriale og utsatt offentliggjøring

Forskningsetiske komiteer er glad for Underdal-utvalgets gjentatte understrekning av at forskerrollen innebærer både en rett og en plikt til å offentliggjøre resultater fra forskningen. Dette er en konsekvens av forskersamfunnets egen kvalitetssikring av vitenskap – som Robert K. Merton kalte "organisert skeptisisme" - og av forskningens allmenne samfunnsansvar. Komiteene har understreket betydningen av dette bl.a. i sin utredning om oppdragsforskning i Norge (2003).

Komiteene setter pris på Underdal-utvalgets positive anbefaling (s.24) av Kunnskapdepartementets standardkontrakt med veileder for oppdragsforskning (14. juli 2006). Den foreslåtte revisjonen av universitets- og høyskolelovens § 1-5 vil styrke retten/plikten til offentliggjøring, og kan forventes å ha indirekte virkning også innenfor for eksempel instituttsektoren som ikke er omfattet av loven. Det er viktig at universiteter og høyskoler setter en tydelig standard for hva som kreves av vitenskapelig kunnskapsproduksjon som kan fungere som modell for andre forskningsutøvende institusjoner (se også s. 43-44).

Underdal-utvalget erkjenner imidlertid at det i noen sammenhenger kan være riktig å utsette offentliggjøring av forskningsfunn, for eksempel av hensyn til patentering eller brukers eller oppdragsgivers konkurransemessige interesser. Også i forskningsprosjekter basert på en kollektiv innsats kan det være fornuftig å samordne publiseringene.

Erfaringsmessig har spørsmål om råderett over vitenskapelige funn og offentliggjøring av dem ført til konflikter. I tillegg til Underdalutvalgets eksempler, vil komiteene også nevne at konflikter kan være særlig vanskelige når det dreier seg om innsamlet datamateriale uten at den vitenskapelige analysen er avsluttet og en publikasjon skrevet. Her kommer det vanskelige spørsmålet om eierskap til forskningsmateriale inn som - så vidt komiteene har forstått - utgjør en rettslig gråsone. Komiteene vil peke på to mulige, men samtidig høyst reelle konflikteksempler.

• Konflikteksempel 1: En stipendiat har vært ansatt i et kollektivt forskningsprosjekt og samlet inn et rikt datamateriale. Av ulike grunner ble ansettelsen i prosjektet terminert før tiden og stipendiaten ønsker nå en selvstendig publisering for å styrke egen meritering, mens prosjektledelsen argumenterer med at prosjektet som helhet har et patenteringspotensiale og motsetter seg selektiv og tidlig publisering.
• Konflikteksempel 2: En stipendiat har samlet inn langt flere data enn hun maktet å analysere i prosjektperioden. Hun søker umiddelbart et post-doc stipend som hun ikke får. Veilederen og instituttledelsen ønsker å utnytte disse dataene selv så raskt som mulig og krever derfor at hun gjør disse dataene tilgjengelige for dem. Hun nekter med henvisning til at hun ikke har hatt en reell sjanse for selv å analysere disse dataene. Hun vil vente på neste mulighet til å få stipend.

De to eksemplene belyser etter komiteenes mening at tidspunkt for offentliggjøring av forskningsfunn kan være tett knyttet til spørsmål om eierskap til datamaterialet og andres rett til tilgang til forskningsmaterialet. Spørsmålet i denne sammenheng er hvor langt det er rimelig å lovbeskytte den enkelte forskers frihet (rett) til å disponere over egne forskningsfunn. Det er ikke gitt at slike spørsmål vil kunne avklares fullt ut i kontrakter inngått forut for forskningen.

Komiteene mener i utgangspunktet at slike spørsmål krever en vanskelig forskningsetisk grenseoppgang og balansegang mellom den enkelte forskers rett (frihet) til å disponere over egne forskningsfunn og samfunnets interesse i tilgang til forskningsfunnene.

Komiteene forstår lovforslaget dit hen at punkt 5 andre og tredje setning legger opp til at enhver utsatt offentliggjøring krever godkjenning fra universitetets eller høyskolens styre. Komiteene tviler på at den foreslåtte prosedyren er velegnet til å håndtere alle typer konflikter om utsatt offentliggjøring. Den egner seg til å godkjenne kontrakter med eksterne oppdragsgivere som ønsker å forhåndsavtale utsatt publisering, men den egner seg neppe til å skape klare rettigheter og plikter i situasjoner som beskrevet ovenfor.

• Forskningsetiske komiteer vil derfor anbefale at Kunnskapsdepartementet vurderer om det kan være påkrevd å forankre en regel eksplisitt i loven, om individuell råderett over egne upubliserte forskningsfunn og data, som har fremkommet med offentlige midler, for en avgrenset periode av 18-24 måneder etter avsluttet prosjekt. Dette vil på den ene siden kunne styrke den individuelle forskers akademiske frihet, og på den andre siden ta hensyn til forskersamfunnets og samfunnets legitime interesse i tilgang til vitenskapelig informasjon.

Varsling og formidling

Forskningsetiske komiteer slutter seg til de viktige betraktningene Underdalutvalget gjør omkring forskerens formidlingsansvar og varslerrolle. Det er viktig å fremheve at de foreslåtte bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om varsling, Ot.prp.nr.84 (2005-2006), anvender et snevrere varslingsbegrep enn det som er aktuelt i forskningssammenheng. Underdalutvalget diskuterer dette i avsnitt 2.3.4 (s.15) og 5.2 (s.37). Komiteene er enig i analysen og vurderingen om at den foreslåtte lovendringen i universitets- og høyskoleloven ikke vil være det rette stedet for å klargjøre forhold om varsling i akademisk sammenheng ytterligere. Derimot bør regler om varsling inngå i utdannings- og forskningsinstitusjoners etiske retningslinjer.

Om grenser for den akademiske friheten

1. I lovforslagets punkt 1:

Universiteter og høyskoler pålegges å fremme og verne den akademiske friheten, og ta ansvar for å sikre bl.a. at forskning og undervisning utøves i overensstemmelse med anerkjente prinsipper, bl.a. vitenskapelige og etiske (s.44). Komiteene er skeptiske til formuleringen anerkjente prinsipper, fordi også nyskaping bør være forskeres ambisjon. I verste fall kan formuleringen tolkes som at grenseoverskridende forskning blir gjort lovstridig.

• Komiteene foreslår derfor at formuleringen anerkjente prinsipper erstattes av formuleringen grunnleggende prinsipper.

2. I forskerrollen:

Komiteene vil fullt ut støtte Underdalutvalgets understreking av at den individuelle akademiske friheten er ”en ufravikelig begrensning på avtalefriheten” (s.45). Når utvalget likevel foreslår en begrensning i friheten, slik at den bare skal gjelde ”innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet (lovforslagets punkt 4 s.44), følger komiteene utvalget når det gjelder tidsavgrensede prosjekter og stillinger som er knyttet til et bestemt fagområde, men bare så langt som det i ansettelsesvilkårene er klart definert at forskningen skal knyttes til bestemte fagområder.

Mer fundamentalt for komiteene er det at utøvelsen av den akademiske friheten må skje innenfor forskersamfunnets egne forskningsetiske normer. Dette poengterer også utvalget, og setter det i sammenheng med at den akademiske frihetens rettigheter ledsages av forpliktelser. (s.14-15).

Komiteene er noe overrasket over at utvalget seinere argumenterer reint rettslig mot at forskere skal kunne bruke tortur i forskningen (det er forbudt), og faktisk anfører at det faglig sett kunne tenkes gode argumenter for å utsette forsøksobjekter for ”en mest mulig realistisk eksponering” (s.20). Her mener komiteene at utvalget viser svak forskningsetisk refleksjon, og vil framholde at akademisk frihet også må respektere andre menneskers frihet.

Når det gjelder tortur, er det overensstemmelse mellom de rettslige og de forskningsetiske begrensingene i friheten, og, i denne sammenhengen viktigere: de forskningsetiske begrensningene ville gjelde for den akademiske friheten uansett om tortur var rettslig forbudt eller ikke.

• Komiteene vil sterkt anbefale at det i den videre behandlingen av lovforslaget kommer klart fram at den akademiske friheten begrenses av forskningsetiske hensyn.

3. I lærerrollen:

Underdalutvalget foreslår å lovfeste den akademiske frihet i undervisningssammenheng i punkt 6: "Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov, har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne, innenfor de rammer som institusjon fastsetter" (s.44). Det er viktig å erkjenne at "verken stat eller institusjon kan detaljregulere undervisningens innhold" (s. 47). Således vil den enkelte forsker ha stor frihet til å legge til rette en egen undervisingsplan og innhold.

I kommentaren til det foreslåtte punktet heter det dessuten at den enkelte forsker ikke kan "skyve til side det som måtte anses som det herskende syn, til fordel for egne standpunkter" (s. 48). Komiteene oppfatter dette som en anerkjennelse av at den individuelle akademiske friheten gjelder, men er relativt sett mer begrenset i undervisningsrollen enn i forskerrollen.

Forskningsetiske komiteer er klar over at det i noen tilfeller, for eksempel der en forsker i grunnundervisningen går i mot det rådende syn innenfor fagfellesskapet hun tilhører, kan være duket for konflikter med fagfeller og institusjon. Her vil komiteene mene det samme som Underdalutvalget, nemlig at det herskende syn i fagfellesskapet ikke kan skyves fullstendig til side. Spørsmålet er om denne vurderingen bør nedfelles eksplisitt i lovteksten.

• Forskningsetiske komiteer oppfordrer Kunnskapsdepartementet til å vurdere nøye om formuleringen av punkt 6 i lovforslaget er tilstrekkelig til å sikre en rimelig balanse mellom på den ene siden individuell akademisk frihet og ansvar for formidling av egne erkjennelser og synspunkter og på den andre siden studenters rett til å få opplæring i fagfellesskapets rådende syn. Komiteene er tilbøyelig til å mene at en tilføyelse av følgende art kunne vurderes: "…innenfor de rammer som institusjonen fastsetter og de opplæringsbehov som studentene har innen aktuell faglig utvikling".

Avsluttende kommentar

Forskningsetiske komiteer mener at Underdalutvalget setter viktige temaer på dagsorden i utredningen om akademisk frihet. Komiteene støtter derfor den foreslåtte endringen i universitets- og høyskolelovens § 1-5, med de merknader som er gitt i dette høringssvaret.

Med vennlig hilsen,
På vegne av De nasjonale forskningsetiske komiteene,
(sign.)
Anne-Hilde Nagel
Leder av NESH
Matthias Kaiser
Sekretariatsleder i NENT