Innspill til Forskningsmelding 2013 fra De nasjonale forskningsetiske komiteer (Saksnr. 2012/93)

De nasjonale forskningsetiske komiteer (NEM, NENT, NESH) gir med dette sine innspill til Kunnskapsdepartementets arbeid med ny forskningsmelding. (Sendt 27.03.2012)

Last ned brevet her (2 mb)

De følgende punktene oppsummerer De nasjonale forskningsetiske komiteenes innspill:

  • Det er vedvarende behov for institusjoner som fremmer god vitenskapelig kvalitet og god forskningsskikk, særlig i en tid med økt internasjonalisering og konkurranse
  • Best mulig ressursutnyttelse i forskningssystemet må ikke gå på bekostning av hensynet til personer og grupper som direkte berøres av forskningen
  • Det er behov for en innsats for å sikre at offentlige forskningsmidler kommer fellesskapet til gode
  • Nye strukturer for innhenting, lagring og flyt av personverninformasjon reiser forskningsetiske spørsmål omkring informasjonsflyt mellom forskningen og samfunnet for øvrig
  • Norge bør fortsatt være en pådriver for forskningsetikk internasjonalt

Forskningsetikk

Forskning er en bærebjelke i det moderne kunnskapssamfunnet, og forskningssystemet er blitt en stor og betydningsfull samfunnssektor, økonomisk, kulturelt og politisk. Samtidig ligger det i forskningens natur at den er avhengig av betydelig akademisk frihet, selvregulering av akademiske institusjoner og selvorganiserte kvalitetsmekanismer (fagfellevurderinger). Dette tilsier at den kommende forskningsmeldingen – i likhet med tidligere meldinger – legger stor vekt på forskningsetikk. Også økende forventninger fra finansieringskilder til forskning og konkurranse mellom forskningsinstitusjonene tilsier et uforminsket behov for fokus på forskningsetikk. De nasjonale forskningsetiske komiteer forventer derfor at kommende forskningsmelding opprettholder og viderefører styrken i det forskningsetiske engasjement som ble lagt for dagen i Klima for forskning og Vilje til forskning.

I de foregående forskningsmeldingene har forskningsetiske forhold og drøftinger kommet til uttrykk på to måter. For det første har overordnede nasjonale utfordringer av forskningsetisk art blitt drøftet i egne avsnitt og underkapitler. For det andre har det forskningsetiske engasjementet kommet til syne gjennom drøftingen av forskningens tematiske innhold og organisering. Store deler av den overordnede gjennomgangen i Vilje til forskning og Klima for forskning har fremdeles høy aktualitet og relevans. Med bakgrunn i at Klima for forskning og regjeringens senere politikk på området (bl.a. i Nasjonal strategi for bioteknologi) vektlegger behovet for å integrere forskningsetisk drøfting i de ulike forsknings- og teknologisatsingene, vil De nasjonale forskningsetiske komiteer oppfordre til en sterkere integrering av den forskningsetiske dimensjonen i de tematiske drøftingene Norge har et heldekkende og velfungerende etikkomitésystem som spiller en helt sentral rolle i forhold til organisering, normering og kvalitetssikring av det forskningsetiske arbeidet i Norge. Likevel verken bør eller kan forskningsetikken forvaltes av et komitésystem alene. Forskningsetikk er og bør være en gjennomgripende dimensjon i det daglige virke i forskningssystemet, og dette bør gjenspeiles i forskningspolitikken.

Departementet har i sin invitasjon spesifikt bedt om innspill rettet mot følgende tre problemstillinger:

  • Hvordan vi best utnytter de ressursene vi investerer i forskning, høyere utdanning og innovasjon
  • Hvordan vi kan stimulere til enda bedre flyt av kunnskap og kompetanse mellom høyere utdanning, forskning og samfunnet
  • Hvordan vårt nasjonale system og våre virkemidler bør innrettes for å møte den stadig sterkere internasjonaliseringen av forskning og høyere utdanning

De nasjonale forskningsetiske komiteer vil i det følgende gi sine kommentarer til disse problemstillingene. Det vil innledningsvis være nyttig å presisere hva forskningsetikk inneholder. Grovt sett kan man inndele forskningsetiske normer i tre kategorier (inndelingen følger i hovedsak NESH sine Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, juss og teologi, s. 6):

  1. Normer om forskningens frihet og god forskningsskikk knyttet til forskningens sannhetssøken og uavhengighet og til forholdet mellom forskere, herunder normer for vitenskapelig redelighet, publiseringsetikk med mer
  2. Normer som regulerer forholdet til individer (mennesker og dyr) og grupper som berøres direkte av forskningen
  3. Normer om forskningens overordnede samfunnsansvar, herunder forskningens materielle, kulturelle og politiske implikasjoner for samfunnet, samfunnsrelevans, brukerinteresser og akademias ansvar for å opprettholde et velfungerende offentlig ordskifte

Som faginstans er det vår oppgave å minne om at forskningsetikk ikke er et enkelt og ukomplisert felt. Ikke bare knytter det seg en rekke vanskelige spørsmål til enkeltnormene og deres anvendelse, for eksempel når utviklingen innen human biobank- og registerforskning utfordrer tradisjonelle krav til informert samtykke, eller når økende krav og forventinger om kommersialisering av og kapitalisering på forskning setter tradisjonelle normer om åpenhet og fri tilgang til kunnskap under press. Det er også slik at de ulike normene tidvis kommer i konflikt med hverandre, slik det blant annet er gjort rede for i gjeldende forskningsmelding: Samfunnets legitime behov for å beskytte seg mot utilsiktede og skadelige implikasjoner av forskning tilsier et behov for juridisk, politisk og etisk regulering som kan komme i et spenningsforhold med tradisjonelle normer for akademisk frihet (Klima for forskning, s. 75-76). Så vel i nasjonal som internasjonal forskningspolitikk skjer det tidvis en undervurdering av disse spenningsforholdene. Det fins en rekke eksempler på forskningspolitiske dokumenter som korrekt identifiserer forskningsetiske utfordringer knyttet til problematiske samfunnsimplikasjoner av ny vitenskapsbasert teknologi, men som i neste åndedrag søker å møte disse problemene gjennom tiltak mot vitenskapelig uredelighet og lignende. Med andre ord søker man å løse et problem tilhørende kategori nummer 3 ovenfor med løsninger tilhørende kategori 1, og overser deres ulikhet og til dels indre motsetninger. Vårt poeng er her ikke å argumentere mot et økt fokus på vitenskapelig redelighet; tvert imot er det svært gode grunner for et slikt økt fokus. Målet må være en bedre sammenheng mellom forskningsetisk analyse og tiltak i forskningspolitikken. De nasjonale forskningsetiske komiteer vil her vise til de offisielle nasjonale retningslinjer for forskningsetikk som forskningspolitisk relevante redskaper for stringens i forskningsetisk analyse og tiltak. Vi skal i det følgende antyde hvordan departements tre spesifiserte problemstillinger kan underkastes en slik analyse.

Ressursutnyttelse i forskning, høyere utdanning og innovasjon

For det første fordrer en best mulig ressursutnyttelse at en har institusjoner som fremmer god vitenskapelig kvalitet og god forskningsskikk. Norge har gode forutsetninger i så måte, med et heldekkende komitésystem for forskningsetikk, et tydelig fokus på forskningsetikk i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning og gode tradisjoner i utdanning og forskning. Samtidig er dette en utfordring som kontinuerlig må møtes i det daglige arbeidet ved institusjonene i utdannings- og forskningssystemet. Det er også behov for mer kunnskap om omfanget av problemer knyttet til forskningsskikk. Norsk forskning på dette området er spredt og lite omfattende.

De nasjonale forskningsetiske komiteer har nylig invitert til en dialog med utdanningsinstitusjonene for å styrke forskningsetikk i ph.d.-utdanningen. Som ledd i dette arbeidet, samler vi nå informasjon om hvordan forskningsetikk ivaretas i all ph.d.-utdanning i Norge. De nasjonale forskningsetiske komiteer vil også styrke samarbeidet med lokale forskningsetiske utvalg på universiteter og høyskoler, og tar initiativ til opprettelsen av faste rammer for utveksling av erfaringer på nasjonalt plan. Målet er å etablere et samarbeid når det gjelder både undervisning og forskningsetisk utvalgsarbeid.

For det andre vil De nasjonale forskningsetiske komiteer bemerke at selv om alle nok kan være enig i at det er ønskelig med best mulig ressursutnyttelse i forskningssystemet, så må ikke dette gå på bekostning av rettighetene til de individer og grupper som er direkte berørt av forskningen. Selve ideen bak de mange internasjonale og nasjonale retningslinjer og konvensjoner som omhandler forskning på mennesker, er å beskytte enkeltindividet mot krenkelser som begrunnes med fellesskapets beste. De nasjonale forskningsetiske komiteer ser gryende tegn nasjonalt som internasjonalt til en relativisering og oppmykning av enkelte av de etiske prinsipper som ble knesatt i Nürnberg i 1947 og seinere utvidet i Helsinkideklarasjonen. Framfor alt gjelder dette kravet om informert samtykke, som i økende grad er blitt erstattet med brede samtykker og dispensasjoner i human biobank- og helseregisterforskning. Dette er blitt begrunnet med at berørte parter ikke lider overlast i slik forskning, og at en eventuell absolutt rett til individuelt informert samtykke vil være svært upraktisk for forskningen. De nasjonale forskningsetiske komiteer er enige i at dette er kompliserte spørsmål med kryssende hensyn som alle er vektige, og ser også sin egen rolle som delaktig i denne større utviklingen. I arbeidet med Norges forskningspolitikk er det imidlertid viktig at Regjeringen er klar over den langsiktige faren for forskningsetisk utglidning på området. Ikke minst bør man være på vakt mot at det vokser fram hevd for at Nürnberg-kodens prinsipper kan vike når flertallsdemokratiet eller forskningssystemet anser seg berettiget til å vurdere om et berørt mindretall lider overlast eller ikke som følge av å bli forsket på.

For det tredje vil De nasjonale forskningsetiske komiteer påpeke at begrepet «best» i målsettingen om hvordan vi «best utnytter ressursene som investeres» også trenger etisk og politisk analyse. I norsk forskningspolitikk markerte i så måte Klima for forskning et veiskille, fordi den eksplisitt knyttet målbildet til store samfunnsmessige utfordringer. Nasjonalt og internasjonalt har forskningspolitikkens kunnskapsbasis blitt styrket i den grad at de færreste i dag vil anta at «mest mulig og best mulig forskning», målt etter interne kriterier som antall publikasjoner i velansette tidsskrifter, automatisk gir mest mulig velferd eller best mulig resultat for samfunnet. Det er derfor behov for styringsprinsipper som avstemmer forskningens retning etter samfunnets behov, senker risikoen for utilsiktede og skadelige implikasjoner av forskning og innovasjon, og bidrar til å løse samfunnets utfordringer på det som ofte blir kalt en ansvarlig og samfunnsmessig robust måte. Også i EU kan man se et økende fokus på «responsible research and innovation», dog i konkurranse med et smalere fokus på inntjening i en økonomisk vanskelig situasjon. Prinsipielt er det liten grunn til å tro at det lønner seg å nedprioritere et forskningsetisk fokus på forskningens samfunnsimplikasjoner. Likevel ser vi som faginstans at spenningene og motkreftene mot et solid etisk fokus kan hardne til i en situasjon med tiltagende økonomisk og politisk krise. Norge er pr i dag langt bedre rustet til å være et forskningsetisk foregangsland og slik spille en viktig rolle internasjonalt og ikke minst gjennom vår deltakelse i det europeiske forskningsområdet. Norge bør fortsette å holde stø kurs i forhold til nasjonale og europeiske retningslinjer og prinsipper om etisk ansvarlig forskning og innovasjon, og arbeide for at stø kurs også opprettholdes på europeisk nivå. Norge kan også gjennom sine forskningspolitiske prioriteringer virkeliggjøre verdier som internasjonal solidaritet og engasjement for bærekraft, fred og demokratisk samfunnsutvikling (se Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, s. 11-12). Et internasjonalt engasjement er med andre ord et forskningsetisk anliggende, og på dette området bør Norge styrke sin innsats.

Flyt av kunnskap og kompetanse mellom høyere utdanning, forskning og samfunnet

Våre innspill til dette og neste punkt vil delvis følge av det ovenstående, og vi vil derfor behandle dem mer kortfattet.

For det første vil vi minne om åpenhet og fri tilgang til kunnskap som en klassisk norm for god forskningsskikk og gode akademiske institusjoner. Dette blir ikke mindre viktig etter hvert som mer av verdiskapingen og velferdsutviklingen finner sted i tett samarbeid mellom forskningssystemet og de øvrige samfunnssektorer. Dette prinsippet har umiddelbare implikasjoner. En vedvarende utfordring er å sikre forskningens, ikke minst oppdragsforskningens, frihet overfor oppdragsgivere. Tilsvarende er det av betydning å sikre god praksis forskningsinstitusjonene mellom når det gjelder åpenhet med hensyn til forskningsspørsmål, metoder og resultater. Vi vil også nevne behovet for en økt satsing på publikasjonskanaler med «open access» også ut fra det internasjonale solidaritetshensynet. Vi vil videre minne om Norges gode forutsetninger for å være et forskningsetisk foregangsland hva angår forholdet mellom offentlig forskningsfinansiering og eiendomsrettigheter til kunnskapen. Blant annet gjennom Norges omfattende deltakelse i det europeiske forskningsområdet burde Norge kunne arbeide for sterkere prinsipper om at offentlige forskningsmidler skal komme fellesskapet til gode gjennom offentlig tilgjengelig kunnskap.

For det andre vil vi påpeke de forskningsetiske farer og risikoer som oppstår når utdannings-, forsknings- og øvrige samfunnssektorer blir stadig tettere innfiltret i hverandre. Her er neppe en forbedret flyt av kunnskap og kompetanse en stor risiko, men et tilgrensende fenomen kan bli det: Det etableres stadig mer omfattende infrastrukturer for innhenting, lagring og flyt av personinformasjon, herunder sensitiv informasjon. En konseptuell, men viktig forskningsetisk utfordring er at slike infrastrukturer til nå er blitt regulert hovedsakelig som registre, det vil si som «informasjonslagre», med krav til lagringssikkerhet osv. Så vel innen ulike forskningsfelt som i helsearbeid, politiarbeid, militær og sivil overvåkning, grensekontroll med mer, ligger imidlertid det erkjente framtidspotensialet i økt flyt, utveksling og kopling av informasjon. Vi tror at få om noen er i stand til å overskue totaliteten av disse raskt voksende infrastrukturene og de utfordringer de vil kunne bringe for personvern og personlig integritet i moderne samfunn. En tilstøtende utfordring er det bredere utvalg av registrerings- og lagringsformer, grunnet i sosiale medier og i annen teknologi, som tas i bruk både i og utenfor forskning. Disse utviklingene reiser forskningsetiske spørsmål omkring informasjonsflyt både fra samfunnet til forskningen, og tilbake fra forskningen til samfunnet forøvrig.

For det tredje, og i tråd med det ovenstående, vil vi også på dette området minne om behovet for å analysere begrepet «best»: Best mulig flyt av kunnskap og kompetanse for hvem og for hvilke interesser? Spørsmål om samfunnsrelevans er derfor viktige også her, og det er viktig å inkludere deres etiske dimensjon og ikke avgrense dem til f.eks. rent instrumentelle spørsmål om innovasjonsrate. Ett aspekt ved den forskningsetiske fordringen er derfor også å legge til rette for gjensidig flyt av kunnskap og kompetanse mellom forskning og samfunn, blant annet gjennom gode dialog- og samhandlingsprosesser. De nasjonale forskningsetiske komiteer ser sitt medansvar for å tilrettelegge for slike prosesser, men er selvsagt kun én av mange aktører i så henseende.

Internasjonaliseringen av forskning og høyere utdanning

De nasjonale forskningsetiske komiteer har to innspill til dette punktet. Innspillene går på tvers av de tre normkategoriene nevnt ovenfor.

Vi vil først bemerke at det også på dette felt er særegne problemstillinger knyttet til god forskningsskikk, kanskje først og fremst knyttet til konkurranse snarere enn internasjonalisering per se. Ekstrem konkurranse, «publish or perish»-kulturer og korte tidshorisonter fordrer et særlig fokus på utdanning og håndheving av god forskningsskikk. Økt forskermobilitet er et gode, men må også møtes av tiltak for å sikre at utdanningsaspektet er ivaretatt. Dette gjelder ikke minst utdanning i forhold til god forskningsskikk, men også en forståelse for den forskningsetiske relevans av forskningens samfunnsimplikasjoner. De nasjonale forskningsetiske komiteenes inntrykk, basert på løpende kontakt med forskningsinstitusjonene, er at det er behov for målrettede tiltak som sikrer et nivå tilsvarende det norske nasjonale kvalifikasjonsrammeverkets høye krav til forskningsetikk i høyere utdanning.

Videre anser vi det som rimelig at Norge skal ha en ambisjon om å være et forskningsetisk foregangsland. Vi vil i denne sammenheng minne om vår kommentar ovenfor om hvilken rolle Norge bør spille i internasjonalt forskningspolitisk samarbeid, ikke minst i Europa. Vi bør møte den sterkere internasjonaliseringen ved å øke vår deltakelse internasjonalt. Norge bør fortsette å være en pådriver for forskningsetikk i internasjonale sammenhenger, også i en bred forstand, der man tematiserer både god forskningsskikk, behovet for å beskytte individer og grupper berørt av forskning, og behovet for en etisk ansvarlig behandling av forskningens samfunnsmessige implikasjoner. Et konkret felt som De nasjonale forskningsetiske komiteer eksempelvis er involvert i, angår publikasjoner og deltakelse i et internasjonalt samarbeid for utvikling av etiske retningslinjer for forskning på barn. Ikke minst de tverrkulturelle dimensjoner ved en del slik forskning byr på etiske utfordringer som må artikuleres og kommuniseres.

De nasjonale forskningsetiske komiteer har et særlig ansvar for forskningsetikk i Norge, og står til departementets disposisjon i det videre arbeidet med forskningsmeldingen.