Hopp til hovedinnhold

Forskningsetiske krav til kronikk- og debattinnlegg i dagspressen (SEGL-saken)

Uttalelse fra Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget) (Saksnr. 2021/17).

1. Sammendrag

Uttalelsen gjelder forskningsetiske krav til omtale av andres forskningsarbeider i dagspressen. En professor emeritus som hadde forfattet en kronikk og et debattinnlegg om 2020-utgaven av årsskriftet SEGL i avisen Vårt Land ble klaget inn til Universitetet i Agder (UiA) for brudd på forskningsetiske normer. Uttalelsen tar prinsipielt stilling til kravet om tilknytning for forskere som utløser forskningsinstitusjonens plikt til å behandle klager mot en professor emeritus og om saken er en «uredelighetssak». Behandlingsansvaret lå hos UiA, men siden saken ikke er en «uredelighetssak», ble den ikke sendt tilbake til UiA. Granskingsutvalget har avvist saken med endelig virkning.

2. Sakens bakgrunn

Utgangspunktet for saken er 2020-utgaven av det katolske årsskriftet SEGL, utgitt av St. Olav forlag. Redaktør for årsskriftet er førstelektor A ved NLA Høgskolen, og blant redaksjonsmedlemmene er professor B ved Norges musikkhøgskole og OsloMet. I lederartikkelen blir hovedtemaet for 2020-utgaven presentert som«Våre jødiske søsken – forholdet mellom kirken og synagogen, mellom jødedom og kristendom og mellom jøder og kristne». Sakens kjerne er to offentlige mediebidrag i Vårt Land, en avis med nasjonalt nedslagsfelt, signert av X, professor emeritus i teologi:

  • Kronikken «Jødehatet i Den katolske kirke kan ikke velges bort», 6. januar 2021 [1]
  • Debattinnlegget «Kritikken mot Segl fastholdes», 12. januar 2021.[2]

Mediebidragene er svært kritiske til 2020-utgaven av årsskriftet. Et hovedanliggende i Xs kronikk er å påvise at årsskriftet ikke i tilstrekkelig grad synliggjør det han omtaler som Den katolske kirkes «historie med antisemittisme» eller «antijudaisme». Kritikken retter seg i all hovedsak mot det som ikke er omtalt og publisert, ikke mot det som er publisert. Det mest kritiske avsnittet i kronikken er følgende:

«[A]hopper over en historie med en rekke tragiske innslag og lander trygt på det første offisielle lysglimtet: Det andre vatikankonsils erklæring om «ikke-kristne religioner», inkludert jødedommen, fra 1965. Innholdsfortegnelsen tyder på at refleksjon over katolsk jødefiendtlighet heller ikke står sentralt i heftets øvrige artikler.

Dette handler ikke om antijudaisme, men det er faglig, etisk og kirkelig sett uforsvarlig. Her avspeiles konservative katolikkers motvilje mot kritisk refleksjon over deres egen kirke, til tross for at samme kirke jevnlig rystes av kriser.»

I det oppfølgende debattinnlegget blir årsskriftet omtalt som «nok et tegn på at konservativ katolisisme frikopler seg fra en brysom historie». A og B klaget den 27. januar 2021 X inn til Universitetet i Agder (UiA) for brudd på forskningsetiske normer. I brevet til UiA har A og B sammenfattet innholdet i klagen slik:

«Klagen gjelder det faktum at [X] som nestor og etablert forsker innenfor sitt fagfelt har valgt å offentligjøre, og gjentatt både offentlig og i private eposter, en meget sterk, usaklig og uetterrettelig kritikk av fagfellers arbeid – som i det store og hele ikke er lest. Denne kritikken inneholder også grove, generaliserende, offentlige og private anklager mot fagfeller og forskeres faglige og etiske integritet. Alle anklagene er udokumenterte og uetterrettelige, og har blitt fastholdt og forsterket på tross av saklige tilbakevisninger».

Klagerne har benyttet den presseetiske imøtegåelsesretten i Vårt Land, og har sammen med redaksjonsmedlemmet C forfattet to motinnlegg til de to nevnte tekstene av X:

  • Debattinnlegget «Bortglemt kirkelig jødehat?», 9. januar 2021 [3]
  • Debattinnlegget «Tolle lege, [X]», 14. januar 2021 [4]

Klagen stilet til UiA gjelder altså ikke Xs egne forskningsarbeider, men hans kritiske omtaler av forskningsarbeider som er levert av kolleger innenfor hans fagfelt og publisert i årsskriftet SEGL. Klagen gjelder også uttalelser i epost-utveksling mellom parter i saken. UiA vurderte å behandle klagen, men kom til at Xs tilknytning til institusjonen var så svak at den ikke utløste de institusjonelle forpliktelsene i § 6 i forskningsetikkloven. Den 4. februar 2021 videresendte UiA saken til Granskingsutvalget.

3. Granskingsutvalgets behandling

Granskingsutvalget har valgt å ta saken til behandling, jf. forskningsetikkloven § 7 annet ledd annet punktum. Saken reiser prinsipielle spørsmål om hvilken forsker-tilknytning som utløser forskningsinstitusjonenes forpliktelser til å behandle saker som gjelder brudd på forskningsetiske normer, og hvilke typer av brudd som kan anses som «uredelighetssak». Begge spørsmål gjelder forståelsen av forskningsetikkloven § 6.Granskingsutvalget avgrenser saken mot uttalelsene i e-poster mellom X og SEGL-redaktørene. Korrespondansen har et privat preg og er utløst gjennom meningsutvekslingene i Vårt Land, ikke gjennom forskningsarbeid. Det faller utenfor Granskingsutvalgets mandat å ettergå denne typen kommunikasjon.

Når det gjelder spørsmålet om hvor behandlingsansvaret for saken ligger, er de faktiske forholdene blitt opplyst gjennom skriftlig dokumentasjon fra UiA. Når det gjelder spørsmålet om klagen gjelder en uredelighetssak, har partene gitt sine synspunkter på dette i klagen og tilsvaret til denne, samt i etterfølgende korrespondanse etter at saken ble sendt over til Granskingsutvalget fra UiA. Det har ikke vært behov for muntlige høringer i saken. Spørsmålet om det foreligger brudd på forskningsetiske normer som kan og bør behandles som en uredelighetssak, er et tolkningsspørsmål som Granskingsutvalget må ta stilling til på selvstendig grunnlagt, basert på en konkret vurdering av mediebidragene i Vårt Land.

I det følgende behandles først spørsmålet om behandlingsansvaret for klagen (punkt 4). Deretter redegjøres det nærmere for det forskningsetiske klagegrunnlaget (punkt 5) før Granskingsutvalget gir sin vurdering av saken (punkt 6). Til slutt oppsummerer utvalget sine konklusjoner (punkt 7) og klargjør reglene om offentlighet i saken (punkt 8).

4. Behandlingsansvaret i saken

UiA har i brev datert 4. februar 2021 av viserektor for forskning og tverrfaglige satsinger, Hans Kjetil Lysgård, oversendt saken til Granskingsutvalget. I oversendelsesbrevet er det vist til at institusjons-tilknytningen til professor X er for svak til at institusjonen kan ha et behandlingsansvar for saken etter forskningsetikkloven §§ 5-6. Granskingsutvalget er ikke enig i dette.

En professor som går av med pensjon står fritt til å legge tittelen «emeritus»/«emerita» til professortittelen og kan utøve forskningsvirksomhet uten tilknytning til noen institusjon. UiA har derfor korrekt lagt til grunn at det forskningsetiske ansvaret for personer i emeritus-posisjon beror på en konkret vurdering. Dette har Granskingsutvalget tidligere gitt uttrykk for i sak 2020/108.[5]

Terskelen for hva som kreves av tilknytning for åutløse et behandlingsansvar for en uredelighetssak hos en forskningsinstitusjon, må være lav. Dette følger av lovens system. Uttalelser fra en forskningsinstitusjon som konkluderer med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig, kan påklages av forskeren til Granskingsutvalget, jf. forskningsetikkloven § 6 femte ledd. Granskingsutvalgets uttalelser kan ikke påklages. Dersom Granskingsutvalget behandler saker i første instans, mister altså forskeren klagemuligheten ved en konklusjon om vitenskapelig uredelighet.

Det er ingen tvil om at anklagede i saken har en formell tilknytning til UiA. X signerte i 2018 en avtale med UiA om å være emeritus ved Fakultet for humaniora og pedagogikk. Avtalen er en standardavtale som UiA benytter i slike sammenhenger. Konkret innebærer en slik avtale tilbud om e-postadresse hos UiA, tilgang til IT-verktøy og brukerstøtte så langt IT-verktøy blir benyttet på campus. Det følger av avtalen at institusjonen også kan benytte avtalen som grunnlag for honorerte oppdrag i bedømmelseskomiteer, veiledning og sensur.

Realiteten i denne avtalen har slik UiA har påpekt, vært begrenset. X har hatt e-postadresse ved UiA, tilgang til programvare gjennom UiA og en egen profil på UiAs nettsider i avtaleperioden, men han har ikke vært tildelt oppdrag som kunne knyttet ham tettere til fagmiljøet. X har imidlertid utgitt flere Nivå 1-publikasjoner i avtaleperioden som UiA har fått publiseringspoeng for. I den konkrete vurderingen der UiA konkluderer med at tilknytningskravet ikke er oppfylt, er det særlig lagt vekt på at X ikke har vært integrert i fagmiljøet til UiA. Om dette blir det uttalt i oversendelsesbrevet:

«Den anklagede har aldri hatt kontor på UiA og har aldri hatt undervisning, sensur eller veiledning. Videre har vedkommende aldri vært tilknyttet noen av våre forskergrupper, og han har aldri hatt noe faglig samarbeid med ansatte på fakultetet. I praksis har den anklagede ikke vært en del av noe fagmiljø ved UiA».

Granskingsutvalget konstaterer at UiA i liten grad har nyttiggjort seg emeritus-avtalen. X har ikke fått kontorplass ved institusjonen, og det synes ikke å ha vært noe samarbeid med fagmiljøene ved UiA. Dette kan imidlertid ikke frita institusjonen fra ansvaret for å følge opp forskere med slik avtale og sikre at forskning, inkludert forskningsformidling, basert på slike avtaleforhold skjer innenfor rammen av anerkjente forskningsetiske normer. Ved å inngå en formell emeritus-avtale har institusjonen gitt uttrykk for et ønske om å ha X tilknyttet UiA. Avtalen er blitt inngått på tross av at X, med unntak av et vikariat i 2010, ikke har hatt ansettelsesforhold ved institusjonen og heller ikke har samarbeidet med forskere på fakultetet etter at avtalen ble inngått. Verdien av avtalen for UiA synes dermed utelukkende å bygge på at hans selvstendige forskningsbidrag gir et positivt tilskudd til UiAs forskningsprofil. Institusjonen har også fått økonomisk uttelling for avtalen gjennom publiseringsaktiviteten hans.

Granskingsutvalget er ikke i tvil om at emeritus-avtalen innebærer at tilknytningskravet mellom X og UiA er oppfylt. Dette innebærer at UiA har behandlingsansvaret for saken. Som utgangspunkt ville Granskingsutvalget sendt saken tilbake til UiA for behandling. Når utvalget likevel ikke gjør det i denne saken, er det begrunnet i at utvalget har kommet til at saken ikke er en «uredelighetssak» etter forskningsetikkloven § 6, se punkt 6 nedenfor.

5. Det forskningsetiske klagegrunnlaget

I klagen som er meldt inn til UiA er det hevdet at X i sine mediebidrag har utvist «ringeakt» for generelle forskningsetiske prinsipper om redelighet, etterrettelighet, faglig grundighet, saklighet og åpenhet. Anklagene om brudd på anerkjente forskningsetiske normer er mer spesifikt knyttet til de nasjonale forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi (NESH) nr. 26 (God henvisningsskikk), nr. 28 (Vitenskapelig redelighet) og nr. 31 (Kollegialitet). Disse retningslinjene finnes i NESHs kapittel D «Forskersamfunnet», som primært etablerer retningslinjer for god kollegial praksis i forskningssamarbeid. Det er ikke tvil om at brudd på disse normene kan være svært alvorlige og resultere i en konklusjon om vitenskapelig uredelighet.

Xs tekster er ikke vitenskapelige publiseringer, men mediebidrag. NESH inneholder et eget kapittel F om forskningsformidling, der retningslinje nr. 43 (Tverrfaglig diskusjon og demokratisk allmennhet) og nr. 44 (Deltakelse i samfunnsdebatt) uttrykker mer relevante forskningsetiske retningslinjer for mediebidrag av den karakter det er tale om i saken her. Granskingsutvalget legger retningslinjene som mer spesifikt dreier seg om formidling til grunn som de relevante i den videre vurderingen av den konkrete saken.

I NESH retningslinje nr. 43 Tverrfaglig diskusjon og demokratisk allmennhet er den mest aktuelle passasjen å vurdere, kravet som gjelder gjengivelse av andres bidrag:

«Som i internvitenskapelig diskusjon, skal gjengivelser av andres bidrag ikke være tendensiøse, og meningsmotstandere må ikke gjøres til stråmenn for urimelige synspunkter».

NESH retningslinje nr. 44. Deltakelse i samfunnsdebatt oppstiller følgende krav til forskere som opptrer i mediedebatt:

«Forskeren bør bidra til det offentlige ordskifte med vitenskapsbasert argumentasjon. Forskeren bør uttrykke seg saklig og med klarhet for å unngå tendensiøse tolkninger av forskningens resultater.

Når forskeren deltar i samfunnsdebatten, innebærer det at de bruker vitenskapelig kompetanse som grunnlag for bidrag til offentlig meningsdannelse. Det kan dreie seg om at de bidrar med informasjon på et område som er oppe til debatt, at de tar begrunnet stilling til kontroversielle temaer, eller at de søker å sette nye temaer på den offentlige dagsorden.

Forskeren har et ansvar for å ytre seg saklig og presist slik at forskningen ikke kan tolkes tendensiøst og misbrukes i politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske sammenhenger. Forskeren bør også engasjere seg i diskusjoner om rimelig tolkning av og forsvarlig bruk av forskningsresultater. Også andre organisasjoner og institusjoner, som informasjonsavdelinger, massemedier, partier, interesseorganisasjoner, bedrifter og forvaltningsorganer, har ansvar for å opptre rimelig og forsvarlig i denne sammenhengen.»

Retningslinjene om formidling har tidligere ikke vært anvendt som grunnlag for en uredelighetssak. I vurderingen av om det foreligger mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer må det derfor tas stilling til om dette er normer av en karakter der «mulige brudd» skal kunne granskes som en uredelighetssak.

6. Granskingsutvalgets vurdering

6.1 Om uttrykket «uredelighetssak»

Inntil lov om organisering av forskningsetisk arbeid 28. april 2017 nr. 23 ble vedtatt, var det klart at en anklage om «uredelighet i forskning» gjaldt en anklage om et alvorlig brudd med god vitenskapelig praksis, først og fremst forskningens sannhetsforpliktelse. En slik forståelse av uredelighet i forskning kommer også til uttrykk i NESH nr. 28 som er påberopt i saken.

I forskningsetikklovens § 6 er det introdusert et nytt forskningsetisk lovuttrykk om «mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer». Overskriften til § 6 er «Behandling av uredelighetssaker ved forskningsinstitusjoner». Det fremgår ikke klart av lovteksten om uttrykket «uredelighetssak» i overskriften er ment å omfatte alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske saker, eller bare saker om alvorlige brudd som behandles i redelighetsutvalg. I Prop. L. 158 (2015-2016) s. 70 synes imidlertid «uredelighet» i forskning og «uredelighetssak» å bli tillagt et vidt innhold slik at brudd på anerkjente forskningsetiske normer som generelt oppfattes som mindre alvorlige, også kan gi grunnlag for en «uredelighetssak».

Mange anerkjente forskningsetiske retningslinjer bærer preg av å være «optimaliseringsnormer» som skal bidra til å foredle en forskningsetisk kultur. Innenfor forskerfellesskapet er det en klar konsensus om at brudd på enkelte retningslinjer er sterkt klanderverdig, mens brudd på andre oppfattes som mer dagligdagse og unnskyldelige. Mange forskere oppgir selv å ha brutt forskningsetiske normer uten at dette erfares som uredelig. For dokumentasjon vises det til andre og tredje delrapport fra arbeidsgruppen i forskningsprosjektet RINO: Hjellbrekke, Ingierd, Kaiser, Diskutabel forskningspraksis: holdninger og handlinger (2019) og Drivdal m.fl., Forskningsintegritet i kontekst: Resultater fra en kvalitativ studie (2019). Etter Granskingsutvalgets syn bør avvik fra de forskningsetiske normene ikke karakteriseres som «brudd» som kan utløse «uredelighet» dersom forskerfellesskapet ikke oppfatter avviket som spesielt klanderverdig. Dette innebærer at det skal mer til enn et påvist avvik fra en anerkjent forskningsetisk normfor at det skal foreligge en uredelighetssak.

6.2 Om avvik fra formidlingsnormer i saken

Utgangspunktet for Granskingsutvalgets vurdering av de aktuelle formidlingsnormenes karakter er at det gjelder andre normer for deltakelse i en offentlig debatt om forskningsresultater enn dem som gjelder for forskningspublisering. Dette kommer også til uttrykk i NESH nr. 45 som uttaler at krav til etterrettelighet ikke er like strengt ved forskningsformidling som ved forskningspublisering. Dette må ses i sammenheng med at forskere, som alle andre, er vernet av den alminnelige retten til ytringsfrihet når det gjelder å fremme en demokratisk debatt. Selv om utdraget fra NESH nr. 43 Tverrfaglig diskusjon og demokratisk allmennhet gjengitt ovenfor gir uttrykk for et klart påbud, leser Granskingsutvalget retningslinjen først og fremst som en konkretisering og veiledning til god praksis i debatter om forskningsresultater i det offentlige rom. NESHs retningslinje nr. 44. Deltakelse i samfunnsdebatt er utformet som en anbefaling, og terskelen for «brudd» på denne forskningsetiske normen må være svært høy. Granskingsutvalget kan ikke se at avvik fra disse normene av den karakter denne saken reiser, kan anses som brudd som utgjør«uredelig» forskningspraksis. Granskingsutvalget kan dermed ikke se at det er grunnlag for å behandle klagen mot X som en uredelighetssak. Klagen må derfor avvises.

Granskingsutvalget vil legge til at en avvising av at saken dreier seg om mulige brudd på forskningsetiske normer som naturlig kan henføres under paraplybetegnelsen «uredelighetssak», ikke innebærer at saken er uegnet til diskusjon og refleksjon om hva som er god formidlingspraksis blant forskere. Selv om avvik fra god formidlingspraksis av den type det er tale om i denne saken ikke er «uredelig», har forskerne på begge sider en aktsomhetsplikt, jf. forskningsetikkloven § 4. Aktsomhetsplikten kunne ha talt for større varsomhet i ordvalg og anklager som gjelder andres forskningsarbeider og andres mediebidrag. UiA og andre forskningsinstitusjoner kan med fordel benytte uenighet om hva som er akseptabel atferd blant forskere og avvik fra «best practice» til å tilrettelegge for refleksjon om hva god forskningsetisk praksis egentlig er,og hvordan en forskningsetisk formidlingskultur kan styrkes.

Ettersom loven er uklar når det gjelder hva som skal forstås som «uredelighet», kan klagerne ikke klandres for å ha anklaget X for å være «uredelig» eller for å ha anmodet UiA om å behandle mediebidragene fra X som en sak om uredelighet i forskning.

7. Konklusjon

Granskingsutvalget har i denne saken tatt prinsipielt stilling til tilknytningskravet for en professor emeritus for at en forskningsinstitusjon skal ha plikt til å behandle en uredelighetssak mot vedkommende. Utvalget har også tatt stilling til om saken gjelder en uredelighetssak. Siden utvalget har kommet til at klagen på mediebidragene fra X ikke gjelder en uredelighetssak, får kravene til uttalelser i forskningsetikkloven § 8 første ledd bokstav a-c heller ikke anvendelse. Granskingsutvalget har avgjort saken med følgende enstemmige resultat:

  • UiA har institusjonsansvar for behandling av uredelighetssaker som springer ut av emeritus-avtalen som er inngått med professor X.
  • Saken gjelder ikke en «uredelighetssak».
  • Klagen fra SEGL-redaktør A og redaksjonsmedlem B avvises.

Granskingsutvalgets uttalelser kan ikke påklages.

8. Offentlighet

Sakens dokumenter har vært unntatt offentlighet etter forskningsetikkloven § 11, som gir en midlertidig adgang til å unnta saksdokumenter fra offentlig mens saken er til behandling.

Offentligheten kan få innsyn i sakens dokumenter etter at uttalelsen er ferdigstilt, med unntak av dokumenter eller opplysninger som er unntatt offentlighet på annet grunnlag.

Fotnoter

1. https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2021/01/06/jodehatet-i-den-katolske-kirke-kan-ikke-velges-bort/

2. Ikke tilgjengelig uten abonnement

3. https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2021/01/06/jodehatet-i-den-katolske-kirke-kan-ikke-velges-bort/

4. Ikke tilgjengelig uten abonnement

5. Omtalt i Granskingsutvalgets årsmelding for 2020: https://www.forskningsetikk.no/om-oss/komiteer-og-utvalg/granskingsutvalget/arsmeldinger-gru/