Håndtering av skjeletter uten forskningsformål

Denne nettressursen er utarbeidet av Nasjonalt utvalg for vurdering av menneskelige levninger (Skjelettutvalget). Ressursen gir veiledning til privatpersoner og institusjoner om hvordan de best kan håndtere menneskelige levninger/skjeletter som har usikkert opphav og/eller som ikke brukes i forskning eller undervisning («skjeletter uten forskningsformål»). Den gir også veiledning til vurderinger omkring eventuell DNA-undersøkelse. 

Rammeverk

Menneskelige levninger skal i denne sammenheng forstås som intakte skjeletter, deler av skjeletter samt annet menneskelig (humant) biologisk materiale som oppbevares ved museer og samlinger, eller som vil komme frem ved fremtidige arkeologiske og andre undersøkelser. Det kan også omfatte menneskelige levninger som aldri har vært i jorden, men som for eksempel oppbevares i kister og sarkofager.

Norge har et lovverk og systemer for håndtering av menneskelige levninger, men rammeverket er ikke fullstendig og gir ikke alle levninger beskyttelse eller rett til å bli tatt vare på i forvaltningen. Se Veileder ved funn av menneskelige levninger (2018) for mer om rammeverket.

«Skjeletter uten forskningsformål»

«Skjeletter uten forskningsformål» kan både være i privat eie og i institusjonelt eie. 
Menneskelige levninger har tilkommet samlinger og institusjoner på ulike måter. De fleste er fra arkeologiske kontekster eller har blitt samlet over tid gjennom praksis regulert i lov, og anses å ha uproblematisk proveniens (funnkontekst, opphavssted og eierhistorie). Denne kategorien levninger har som oftest et forskningsformål. 

Det finnes imidlertid også menneskelige levninger i samlinger som har usikker proveniens og som ofte ikke lenger benyttes til forskning eller undervisning. Dette kan for eksempel være menneskelige levninger som: 

• har blitt samlet eller kjøpt inn i forbindelse med studier innen fysisk antropologi eller som del av etnografiske studier.  
• har blitt samlet inn på det medisinske feltet for å brukes i undervisning og studier innen anatomi og patologi.  
• har vært i privat eie, for eksempel hos en lege, og som i ettertid har blitt gitt til institusjonen.

Veiledning for privatpersoner 

Av hensyn til integriteten til de menneskelige levningene, er det som oftest best at en profesjonell samling håndterer dem. Dersom du er i besittelse av menneskelige levninger/skjeletter som privatperson, kan du ta kontakt med universitetsmuseet i din region for å spørre om deres arkeologiske samling kan ta imot levningene. Institusjonene oppfordres til, i den grad det er mulig, å ta imot menneskelige levninger fra privatpersoner.

Om samlingen kan ta imot levningene, overleverer du levningene til samlingen sammen med alle opplysninger du har om dem. 

Om samlingen ikke kan ta imot levningene, kontakt politiet og be dem om å ta over levningene (jf. politiinstruksen § 10-6 om etterforskning av likfunn). 

Veiledning for institusjoner

Her følger veiledning til hva en kan gjøre som institusjon om en er i besittelse av menneskelige levninger som har usikkert opphav, som er overlevert av privatperson eller som ikke benyttes lenger i forskning eller undervisning.

Identifikasjon og informasjonsinnhenting 

Første steg er å innhente så mye informasjon som mulig og å finne ut om levningene kan identifiseres. Om levningene ikke kan identifiseres, er informasjon om levningenes alder, utseende, tilstand, funnkontekst, opphav og innsamlingshistorikk av stor betydning for videre prosess. 

Ved identifiserte levninger 

Om levningene kan identifiseres, opprett dialog med eventuelle etterkommere for dialog om hva som bør gjøres med levningene. Dersom legitime etterkommere ønsker å ta over ansvaret for levningene, er neste steg å overlevere levningene til etterkommerne.  
Se under for veiledning til å fastslå slektskap. 

Ved uidentifiserte levninger eller ingen etterkommere 

Om levningene ikke kan identifiseres, om det ikke finnes etterkommere eller om overlevering til etterkommere ikke er et alternativ, er det flere mulige fremgangsmåter. For å komme frem til hva som er best mulig fremgangsmåte videre, må det gjøres en vurdering av informasjonen som er innhentet om levningene. Særlig viktig er det å vurdere hensyn til: 

• Respekt for individet 
• Eventuell tilhørighet til urfolks- eller minoritetsgruppe
• Funnkontekst, opphav og innsamlingshistorikk

I vurderingen kan det være til hjelp å se hen til relevante punkter i Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger (2022). 

Løsningsalternativer 

• Videre oppbevaring: Om vurderingen er at materialet har forskningspotensiale, er videre oppbevaring et alternativ. 
• Begravelse: Om vurderingen er at levningene bør begraves, kontakt lokale gravferdsmyndigheter. Vurder eventuelle hensyn til religion eller livssyn. 
• Destruksjon: Om materialet ikke har forskningspotensiale og begravelse ikke er mulig, er destruksjon et alternativ. 

Institusjonen er som innehaver av materialet ansvarlig for forsvarlig forvaltning av levningene, samt for eventuelle utgifter.

Fastslå slektskap med nålevende nære etterkommere 

Enkelte levninger i en samling kan ha nålevende nære etterkommere. For å fastslå et eventuelt slektskap kan DNA benyttes. En eventuell DNA-undersøkelse må ha institusjonell forankring og bør vurderes grundig av institusjonen. Under følger veiledning til en slik prosess.  

1. Informasjonsinnhenting. 

Innhent så mye informasjon som mulig om levningene, f.eks.:

• Alder
• Funnkontekst
• Opphav
• Innsamlingshistorikk

2. Risikovurdering 

Vurder risikofaktorer og håndtering av uforutsette resultater og konsekvenser. For eksempel hvilke konsekvenser det kan ha dersom et DNA-resultatet viser at et foreldreskap/slektskap ikke er som antatt. Vær åpen om at det kanskje ikke er mulig å utføre analysen, og at selv om det er mulig, er det ingen garanti for at den vil lykkes. 

3. Vurdering av fire kjernespørsmål 

1. Ønsker de potensielle slektningene å ha en viss kontroll over håndteringen av levningene (for eksempel få dem begravet)? 
2. Finnes det sterk (ikke-genetisk) dokumentasjon som støtter ideen om at de levende og de avdøde individene er i slekt? 
3. Er det antatte familiære forholdet et som kan identifiseres definitivt genetisk? 
4. Er den potensielle etterkommeren den nærmeste nålevende etterkommeren?

4. Konklusjon 

DNA-undersøkelse bør ikke gjennomføres 

Dersom svaret på ett eller flere av de fire kjernespørsmålene er «Nei», bør ikke DNA-undersøkelse gjennomføres. 

DNA-undersøkelse kan gjennomføres 

Dersom svarene på alle de fire kjernespørsmåelen er «Ja» og dersom legitime etterkommere ønsker at det gjennomføres en DNA-undersøkelse, kan DNA-undersøkelse gjennomføres. 

Hvis analysen utføres og resultatet er negativt (dvs. at det ikke er noe familiært forhold mellom den levende og den avdøde), vil dataene fra analysen bli samlingens/institusjonens ansvar. Det må derfor inngås en avtale med laboratoriet som utfører analysen om håndtering av data.