Genmodifiserte organismer

Tekst: Sissel Beate Rønning Publisert: 28.06.2024

Med moderne genredigering er det mulig å endre gener raskt og rimelig. Det kan bidra til å løse store samfunnsutfordringer, men det reiser samtidig store forskningsetiske spørsmål: Vet vi nok om hva vi gjør når vi endrer organismer med genteknologi? Er sikkerheten ivaretatt? Hvordan sikre rettferdig fordeling i verden? Er det uetisk å ikke bruke moderne genteknologi? Hva må forskere tenke på?

Om forfatteren: Sissel Beate Rønning er seniorforsker ved Matforskningsinsituttet Nofima AS

Innledning

Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.

Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.

I flere tusen år har mennesker brukt ulike avlsmetoder for å drive frem planter og dyr med mer ønskelige egenskaper. De fleste matvarene vi spiser i dag blir skapt på denne måten, både korn, poteter, gulrøtter og andre grønnsaker vi benytter i dag er resultat av slik foredlingsavl. Det gjelder også husdyr, og mikroorganismer som brukes i brød, ost og øl. Å endre planter og dyr gjennom tradisjonell avl kan ta lang tid, og det er vanskelig å gjøre presise endringer. På 1970-tallet utviklet den genetiske ingeniørkunsten seg, og den første genetisk modifiserte organismen ble laget i 1973. Nå var det mulig å endre generasjoner av organismer mer spesifikt, konkret og på mye kortere tid. Moderne genredigering, slik som CRISPR, gjør det i dag mulig å endre gener mye mer effektivt og rimeligere enn tidligere. Noen mener at moderne genteknologi kan spille en viktig rolle og løse de enorme samfunnsproblemene vi står ovenfor, mens andre mener dette kan løses på andre måter. Vet vi nok om hva vi gjør når vi endrer organismer med genteknologi? Er sikkerheten ivaretatt? Hvordan sikre rettferdig fordeling i verden? Er det uetisk å ikke bruke moderne genteknologi? Hvordan bør forskerne forholde seg til dette?

Genmodifiserte organismer har endret arvestoff

Definisjon: En genmodifisert organisme (GMO) er en levende organisme som har fått endret arvestoffet sitt ved hjelp av genteknologi.

Ved genmodifisering kan man overføre et enkelt gen fra hvilken som helst organisme (for eksempel virus, bakterier og sopp) til for eksempel en plante. Teknologien kan også benyttes til å endre funksjonen til et enkelt gen. Man kan inaktivere (slå av) et gen eller forsterke effekten. De mest vanlige genmodifiserte egenskapene i planter er toleranse for et plantevernmiddel, insektresistens eller en kombinasjon av disse to typene egenskaper. Andre egenskaper som er mål for genmodifisering er forbedret næringsinnhold, forbedret utseende eller økt holdbarhet. I en usikker fremtid med en stadig voksende verdensbefolkning og et klima i endring kan genteknologi også bli viktig for å lage hardføre matplanter tilpasset mer ekstreme klimatiske forhold. Genmodifiserte mikroorganismer blir ofte brukt til å lage medisiner, og insulin var den første medisinen som ble godkjent for mennesker, lagd i bakterier på 1970-tallet. Genmodifiserte mikroorganismer kan også brukes til å lage mat- og fôringredienser eller drivstoff, og til å bryte ned plast. Genmodifiserte dyr blir som oftest brukt til forskning, men de siste årene har flere land godkjent GM-dyr både til havbruk og landbruk. GM-dyr kan for eksempel brukes til å lage medisiner eller være organdonorer for mennesker. I fremtiden vil det mest sannsynlig også bli utviklet steril oppdrettslaks, GMO-mygg som kan utrydde malaria, og husdyr som trenger mindre næringsstoffer eller er resistente mot sykdommer.

Genteknologi kan løse samfunnsproblemer dersom den brukes klokt

I hvor stor grad en GMO er nyttig for samfunnet og bidrar til en bærekraftig utvikling, påvirker trolig hvordan forbrukere oppfatter GMO-en. Utvikling av en kylling som ikke blir smittet av sykdommer kan oppfattes av forbrukerne som mer nyttig enn en kylling som genmodifiseres til å vokse raskere. Disse kriteriene vektlegges også i norsk regulering av GMO. Dansk Etisk råd uttalt i 2019[1] at det er «uetisk å ikke ta genmodifiserte planter i bruk hvis de kan løse vesentlige samfunnsproblemer». I EU peker de på at de nye teknikkene, også kalt new genomic technologies, gjør det enklere å løse de enorme samfunnsproblemene vi står overfor. Også FNs organisasjon for ernæring og landbruk peker på at genteknologi kan bidra til blant annet bekjempelse av sykdommer, og en bærekraftig matproduksjon[2 ]. Matsikkerhet og matproduksjon er blant de største utfordringene verden står overfor i møte med klimaendringer og sterk befolkningsvekst, og også maktforhold og fordeling av ressurser har vært et viktig tema i GMO-debatten. Samtidig er det andre som mener at utvikling av GMO nettopp vil true matsikkerhet ved at dette kan påvirke jordhelse, utrydde naturlige ressurser og forverre klimaendringer.

EU[3 ] og Norge[4] har verdens strengeste regelverk på dyrkning og bruk av GMO. I resten av verden er regelverket mildere, og mesteparten av verdens soya, mais og bomull er i dag genmodifiserte. Den norske genteknologiloven regulerer både utsetting av GMO til miljøet og innesluttet bruk i lukkede systemer. Norge er del av EUs godkjenningssystem for GMO gjennom EØS-avtalen, og GMOer som er godkjent under direktivet er automatisk godkjent i Norge, med mindre vi legger ned et særnorsk forbud. Det strenge regelverket er viktig for å påse at GMO-en gjennomgår en grundig risikovurdering, og for å avdekke mulige negative effekter på helse og miljø, at det ikke har negativ påvirkning på økosystemet og biomangfoldet, samt en vurdering av bærekraft, etikk og samfunnsnytten.

Noen etiske dilemmaer

Hva er det som skiller genteknologi fra tradisjonelle foredlingsteknikker? I alle tilfeller blir arvestoffet forandret. Dagens genredigering, særlig CRISPR-metoden, gjør det mulig å endre gener raskt, svært presist og uten å sette inn genmateriale fra andre arter. Mange peker på at genteknologi vil bli den dominerende teknologien i fremtiden. I praksis vil det i mange tilfeller være tilnærmet umulig å skille en genredigert plante fra en plante med samme egenskaper som er avlet frem på tradisjonelle måter. En annen viktig forskjell er at genteknologi gjør det mulig å flytte egenskaper over artsgrenser som ikke lar seg krysse med konvensjonell avl. Genteknologien gjør det mulig å skape og oppformere nye organismer i høyt tempo, noe som kan gjøre det vanskelig å oppdage og forhindre utilsiktede negative virkninger før den genmodifiserte organismer er tatt i bruk i stor skala.

En kritikk mot de klassiske GMO-ene er at de er utviklet og patentert av store multinasjonale selskaper på bekostning av både småbønder i lavinntektsland og forbrukere. Store selskaper eier ofte patentene på GMO-ene som er utviklet, og bestemmer dermed også hvem som kan bruke dem og hvordan. Dette kan gå på bekostning av rettferdig tilgang på frø og mat til hele verdens befolkning. Bruk av GMO kan også påvirke bøndenes levebrød. Dersom de blir avhengig av patenterte frø kan dette påvirke bøndenes selvstyre. Tilgang til GMO-teknologi er dessuten ujevnt fordelt globalt. Noen regioner mangler ressurser til å utvikle eller ta i bruk GM-avlinger. Dilemmaet dreier seg om hvorvidt GMO forverrer eksisterende ulikheter eller kan utnyttes til global fordel. CRISPR er imidlertid blitt «billigere», og dette kan være med på å demokratisere utviklingene av fremtidige GMOer.

Bruk av GMO er fremdeles kontroversielt og omdiskutert. Historien om den gylne risen illustrerer dette godt. Golden Rice ble utviklet på 1990-tallet, med mål om å øke inntaket av vitamin A for en stor del av verdens befolkning. Dette er en ristype utviklet ved hjelp av genteknologi, og som inneholder beta-karoten, et plantepigment som omdannes til Vitamin A i kroppen ved behov [5]. Vitamin A-mangel er ifølge WHO den vanligste årsaken til blindhet og død hos barn mange steder i verden. Noen mener dette er en effektiv måte å forbedre helsen til mange, særlig i Afrika og Sørøst-Asia, og kliniske studier har vist at betakaroten i Golden Rice kan bli omdannet til Vitamin A i mennesker [6]. På den andre siden mener mange at dette heller kan løses med å spise mer grønnsaker med høyt innhold av vitamin A, og at man heller bør legge til rette for at bønder i lav-inntektsland kan dyrke matvarer naturlig rike på betakaroten. Mange land mener risen er trygg å spise, inkludert USA, Australia og New Zealand, og Filippinene var det første landet som godkjente kommersiell dyrkning av denne risen i 2019. Motstanden mot risen har imidlertid gått fra sunn skepsis til sabotasje, hets og ødeleggelse av åkere med planter. I 2016 signerte 159 tidligere Nobelprisvinnere et åpent brev til Greeenpeace, FN og verdens leder hvor de fordømmer Greenpeace og andre organisasjoners motstand mot risen. Greenpeace på sin side mener man må løse Vitamin A-mangelen på andre måter, og sendte derfor inn et søksmål om å forby Golden Rice. Dommerne fant i 2024 ut at Filippinsk grunnlov krevde at regjeringen skulle følge det såkalte føre-var-prinsippet. De må vente med å godkjenne nye avlinger og aktiviteter til vitenskapen når en konsensus om at disse er trygge for mennesker og miljø. Det er ventet at myndighetene anker dommen. Per i dag er det ingen land som dyrker Golden Rice i stor skala, og den polariserte debatten med steile fronter på hver side hindrer god debatt og diskusjon om veien videre.

Åpenhet og brukerinvolvering bygger tillit og sørger for etisk forskning og utvikling

Det er svært viktig at det hersker åpenhet rundt utvikling, distribusjon og markedsføring av nye GMOer. Åpenhet er et viktig forskningsetisk prinsipp, og åpenhet i forskningen og utviklingen vil fremme en bredere forståelse og aksept av GMOs rolle i en bærekraftig fremtid. Åpenhet fremmer samarbeid og deling av ideer, og dette kan akselerere forskning og utvikling av nye GMO-varianter. Åpenhet vil bidra til å bygge tillit og transparens i samfunnet og gir forbrukere anledning til å ta egne valg. Videre sørger åpenhet for å avmystifisere vitenskapen bak GMOer, det sikrer at beslutninger og politikk er basert på vitenskapelige bevis snarere enn frykt og feilinformasjon, og bidrar til en mer informert og forhåpentligvis mindre polarisert debatt om bruk av GMO. Åpenhet sørger også for at GMO-utviklingen skjer innenfor etiske og regulatoriske rammer. Skal produkter som inneholder GMO merkes? Gode systemer for sporbarhet, merking og åpen kommunikasjonsflyt sørger for god åpenhet. Samtidig kan det være svært vanskelig å kontrollere og oppdage nye GMO-produkter laget med moderne genredigering, noe som gjør det vanskelig å overvåke utviklingen. Noen mener også at obligatorisk merking kan stigmatisere GMO unødvendig.

Brukerinvolvering er viktig i arbeidet med genmodifiserte organismer (GMOer). Det er med på å sikre at forskningen er transparent, ansvarlig og i tråd med samfunnets interesser og verdier. Brukere er eksperter på sine egne liv. Derfor kan de hjelpe forskere til å få mer detaljert kunnskap om deres spesifikke situasjon: deres behov, ønsker og krav. Dette kan forbedre kvaliteten på de utviklede produktene. Et godt eksempel på dette er i utviklingen av genredigert mygg som kan utrydde malaria [7]. Mye har blitt gjort i forsøk på å stanse malaria, men fremdeles dør mange av denne sykdommen, særlig i Afrika. Foreløpig er ikke denne myggen undersøkt i det fri, og det gjenstår både etiske og miljømessige betraktninger før dette kan skje. For eksempel, hvem har ansvar for teknologien når den er frigitt til naturen? Her er løsningen å utvikle denne myggen i samarbeid med lokale, afrikanske forskere. I tillegg må man sørge for lokalt engasjement ved å involvere lokalbefolkningen, det lokale helsevesen, offentlige myndigheter og beslutningstakere. I Brasil har de utviklet en gen-redigert mygg for å redusere forekomsten av mygg som forårsaker Dengue-feber. I et kontrollert forsøk ble myggen sluppet fri i tett-befolkede områder med høy risiko for Dengue-feber, og man så at den gen-redigerte myggen utkonkurrerte den naturlige myggen [8].

Føre-var prinsippet sikrer at man ikke tar unødige sjanser
Det er en betydelig vitenskapelig konsensus om at genmodifiserte planter (GMOer) som brukes til mat, ikke utgjør en større risiko for menneskers helse enn tradisjonell mat. Imidlertid er det viktig at disse plantene gjennomgår omfattende sikkerhetsvurderinger før de godkjennes for markedet. Noen argumenterer for at det er prinsipielt feil å produsere GMOer, da vi ikke bør «tukle med skaperverket». Overføring av egenskaper på tvers av naturlige krysningsbarrierer blir ofte sett på som et annet viktig etisk skille i debatten. Genspredning mellom konvensjonelle planter og GMOer kan potensielt påvirke evolusjonen i villfloraen og forstyrre økologiske balanser i forholdet mellom planter, mennesker og insekter. Noen vil imidlertid hevde at dette ikke er et problem, siden mennesker har påvirket miljøet siden jordbrukets begynnelse. Føre-var prinsippet, som er godt beskrevet i forskningsetiske retningslinjer[9], understreker viktigheten av åpenhet, demokratisk engasjement, og en grundig vurdering av alle tilgjengelige alternativer i forskning og utviklingen av GMOer. Dette prinsippet har flere fordeler, inkludert beskyttelse av miljø og helse, fremming av etisk forskning, styrking av den vitenskapelige metoden, bidrag til bærekraftig handling og fremming av forsiktig innovasjon. Samtidig er det noen potensielle ulemper. Det kan begrense bruken av GMOer globalt, det kan føre til ekstra reguleringsbyrde hvor bare store multinasjonale selskaper har råd til å søke om godkjenning. Dette kan i prinsippet hindre fremtidig innovasjon i landbruket.

Det er en kompleks oppgave å forutsi hvordan nye arter vil oppføre seg i naturen. Det er også en mulig fare for at arter som har blitt modifisert kan utkonkurrere naturlige arter over tid, eller at de kan ha uforutsette konsekvenser for miljøet. Spørsmålet er, vet vi nok om hva vi gjør når vi introduserer nytt DNA? Er sikkerheten ivaretatt? Det er viktig å være føre var og ikke ta unødige sjanser ved utsetting av genmodifiserte organismer.