Er tospråklige egentlig smartere?
Studier som viser positive effekter av å mestre to språk, har nesten dobbelt så stor sjanse for å bli publisert som studier uten en positiv konklusjon.
Publikasjonsbias er også et tema i andre fagfelt enn medisin. Stipendiat Angela de Bruin ved University of Edinburgh har undersøkt problemet innenfor sitt fagfelt, som er psykologi. Bakgrunnen var ønsket om å se på publikasjonsskjevhet i forbindelse med forskning på tospråklige.
Mye forskning fra de senere år har konkludert med at mennesker som mestrer to språk, opplever positive effekter på andre områder – som evnen til konsentrasjon og til å bytte raskt mellom ulike oppgaver. Forenklet sagt blir tospråklige smartere og kvikkere i hodet også på andre områder.
– At det er fordeler knyttet til tospråklighet, har fått mye oppmerksomhet og er nå ofte ansett som etablert kunnskap, forklarer de Bruin.
I en artikkel publisert i tidsskriftet Psychological Science i 2014 viser imidlertid de Bruin og to medforfattere at dataene kanskje ikke er så entydige likevel.
Hvor stopper det opp?
De gikk gjennom 104 studier av tospråklighet presentert på forskerkonferanser mellom 1999 og 2012. 54 av studiene viste helt eller delvis positive effekter av tospråklighet. 50 viste ingen effekt eller blandede resultater som pekte i retning av at det ikke er slike positive effekter.
Hvor mange av disse var publisert innen februar 2014? Det viste seg at studier som konkluderte med positive effekter, hadde 63 prosent sjanse for å bli publisert. Tilsvarende tall for studier uten positive effekter var kun 36 prosent.
Forskerne undersøkte om studiene som viste negative resultater, hadde færre deltagere eller på annen måte hadde dårligere kvalitet, men kunne ikke finne noen forskjeller her. Altså måtte det være innholdet i konklusjonene som gjorde at én gruppe studier oftere ble publisert enn andre.
Det lot seg ikke gjøre å fastslå hvor i publiseringsprosessen det stopper opp. Er det forskerne som ikke sender inn studier uten tydelige positive resultater? Er det fagfellevurderingen som siler dem ut? Eller er det tidsskriftene som ikke vil ha dem?
Forskerne prøvde å få svar på dette ved å sende ut spørreskjemaer til dem som ikke hadde publisert resultatene sine. Det kom imidlertid for få svar til å kunne si noe om årsaken.
Positive resultater
Også fra andre sammenhenger er det kjent at det kan være lettere å få publisert funn som viser positive resultater, enn såkalte nullfunn som ikke kan påvise sammenfall eller årsakskjeder.
Annie Franco, Neil Malhotra og Gabor Simonovits ved Stanford University publiserte i 2014 en artikkel i tidsskriftet Science med en lignende konklusjon. De viste at studier med klare, positive resultater hadde 40 prosent større sjanse for å bli publisert enn nullfunn.
Denne undersøkelsen var basert på en gjennomgang av mer enn 200 kvantitativt orienterte forskningsprosjekter innen sosiologi.
Angela de Bruin mener publikasjonsskjevhet er uheldig.
– Vi trenger alle resultatene, ikke bare de vi liker, fastslår hun.