Vil spare samlingen
– Vi må ikke ødelegge framtidige generasjoners mulighet til å ta stilling til om dette materialet er noe de er interessert i å forske på eller ikke, sier Jan G. Bjålie.
Han er instituttleder ved Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo og sitter dermed også på nøkkelen til De Schreinerske Samlinger. Med rundt 8 000 menneskelige levninger er samlingen en av de største i Europa.
Samlingene ble etablert av Kristian Emil Schreiner på 1920- og 1930-tallet og inneholder stort sett materiale fra steinalderen og fram til midten av 1800-tallet. Nesten alt stammer fra utgravinger i Norge.
I likhet med flere av sine kolleger i Sverige var Schreiner opptatt av skallemålinger, og under hans ledelse ble de fysisk-antropologiske særtrekk i den norske befolkningen kartlagt. Schreiner var særlig interessert i den samiske befolkningen.
– Kan denne referanserammen for Schreiners innsamling og forskning gjøre det etisk problematisk å forske på materialet?
– Referanserammen er uforståelig for oss i dag, men Norsk biografisk leksikon og andre kilder gir viktige opplysninger. Schreiner tok avstand fra ideene om rasehygiene og at «kortskallede» individer var mindreverdige sammenlignet med «langskallede». Derfor mener vi at det er fullt mulig å bruke materialet i samlingene til forskning, sier Bjålie.
Konfliktfylt samisk samling
Det har vært forsket lite på samlingen de siste tiårene, men nye metoder gjør forskning på menneskelige levninger stadig mer attraktivt. Bjålie er imidlertid opptatt av at man ikke skal forske for enhver pris, og understreker at eventuelle prosjekter må være godt funderte og knyttet til seriøse og erfarne miljøer.
– Dette er et helt unikt kulturhistorisk materiale som vil ha stor vitenskapelig verdi for mange forskningsfelt i framtida. Derfor bør vi tenke langsiktig og ikke utfordre de behovene for begrensninger som måtte oppleves som relevante i vår tid, sier Bjålie.
Han tenker blant annet på den samiske samlingen, som har vært preget av konflikter knyttet til repatriering og gjenbegravinger. Mye av det samiske materialet er fortsatt oppbevart ved Institutt for medisinske basalfag. Sametinget har imidlertid fått ansvaret for forvaltningen og dermed også alle avgjørelser rundt forskning. Det lever Bjålie fint med.
– Jeg synes ikke det er formålstjenlig å problematisere dette. Vi bør heller se på det som et grunnlag for å bevare samlingen og ta tiden til hjelp for å vurdere hva som er de gode løsningene, sier han.
Vil unngå gjenbegravinger
Bjålie påpeker at forskningsmetoder er i stadig utvikling.
– Hvis man vil sikre muligheten til å bruke disse potensielle metodene for å undersøke materialet i samlingen, bør vi holde materialet intakt. Det innebærer både å være restriktiv med prøvetaking, og å unngå gjenbegravinger, sier han.
Institutt for medisinske basalfag har nå satt i gang et samarbeid med Kulturhistorisk museum for å sikre god forvaltning og bruk av samlingen.