Uenige om gransking og klagemulighet

Klagerettighetene er et sentralt punkt i den pågående revisjonen av forskningsetikkloven. I det nye lovutkastet går departementet selv inn for en løsning hvor det ikke er klagerett på noen uttalelser om vitenskapelig uredelighet.

Forslaget møter motbør i flere av høringssvarene fra relevante institusjoner.

– En avgjørelse om vitenskapelig uredelighet har store konsekvenser for en forsker. Det er uforsvarlig om en slik avgjørelse bare behandles i én instans, og det kan gå på rettssikkerheten løs. Vi mener det må være en klagerett og at klageinstansen bør være på nasjonalt nivå, sier Jacob Hølen, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM).

I dag behandler institusjonene selv saker om vitenskapelig uredelighet som gjelder egne ansatte. De som får uttalelser mot seg, har ingen klagerett. Institusjonene kan imidlertid henvende seg til Det nasjonale utvalget for gransking av redelighet i forskningen (Granskingsutvalget) og be om en vurdering, men utvalget har ingen plikt til å ta saken.

Intern uenighet

NEM og Granskingsutvalget hører til innunder De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) sammen med Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).

FEK har levert felles høringssvar til Kunnskapsdepartementet. På punktet om klagerett står NEM imidlertid sammen med to andre komiteene på én side og Granskingsutvalget på en annen.

– Vi synes ikke Granskingsutvalget bør være en formell klageinstans, sier utvalgets leder Tore Lunde.

Han understreker at et viktig oppdrag for Granskingsutvalget er å gi råd og veiledning om uredelighetssaker og behandlingen av slike saker. Hvis utvalget også blir klageinstans, kan det få en vanskelig dobbeltrolle.

– Vi vil lett kunne komme i en situasjon der vi sitter og behandler klager i saker som vi selv har gitt råd i, påpeker Lunde.

Vil ha ansvaret selv

Granskingsutvalget påpeker også at en klageinstans har paralleller til anke på en dom avsagt av en domstol. «Men avgjørelser/uttalelser om vitenskapelig uredelighet er ikke en dom, og ikke engang et enkeltvedtak. Verken Granskingsutvalget eller institusjonelle utvalg er å betrakte som domstoler, men er kollegiale organer som utøver forskningsetisk skjønn», heter det i høringssvaret.

Universitetet i Oslo (UiO) uttrykker i sitt høringssvar skepsis til en nasjonal klageadgang hvor Granskingsutvalget blir en slags etisk «høyesterett». Prorektor Ragnhild Hennum sier universitetet vil ha klageansvaret selv.

– I høringsnotatet fra Kunnskapsdepartementet er grunntonen at de vil styrke institusjonenes ansvar for at forskningen skjer i henhold til god forskningsetikk.

Universitetet i Oslo er rede til å ta det ansvaret. Da mener vi en naturlig oppfølging vil være at vi selv også sørger for behandlingen av eventuelle klagesaker og ikke overlater siste ord til en ekstern aktør, sier Hennum.

Forskningsetisk utvalg tar klagen

Praksis ved UiO i dag er at en sak først håndteres av enhetsleder og to erfarne forskere. Hvis partene ikke blir enige, går saken videre til ny behandling i Forskningsetisk utvalg ved universitetet.

– Kan ikke dette være vanskelig å få til ved institusjoner som er langt mindre enn Universitetet i Oslo?

– Alle institusjoner uansett størrelse må håndtere klager innenfor ulike sakstyper i dag. Vi mener dette burde være mulig også når det gjelder forskningsetiske saker. Hvis det er snakk om svært små institusjoner, kan man tenke seg andre løsninger, for eksempel at departementet er klageorgan, sier Hennum.

Urettferdig system

Utgangspunktet for debatten om en nasjonal klageinstans, er at det eksisterende systemet kan framstå som urettferdig. Mens det ikke er noen formell klagerett på uttalelser fra forskningsinstitusjoner, er det klagerett på uttalelser fra Granskingsutvalget.

Departementet foreslår derfor at det innføres lik klagerett for slike saker, uavhengig av hvem som har behandlet den som første instans.

Universitetet i Stavanger har vært i dialog med Kunnskapsdepartementet om denne problemstillingen siden 2013. Da fikk de avklart at det ikke var klagerett på en uttalelse som var avgitt av institusjonen i første instans.

– Det er uheldig at klageretten bare gjelder for uttalelser avgitt av Granskingsutvalget, og vi er opptatt av at man må eliminere en slik ubegrunnet asymmetri. Vi mener imidlertid at å få en slik uttalelse mot seg er så alvorlig at man ikke må fjerne klageretten, understreker Michael Brune, seniorrådgiver i forsknings- og innovasjonsavdelingen.

Bare de alvorligste sakene

I høringsnotatet har KD vurdert to alternativer: ingen klagerett eller klagerett på alle uttalelser om forskning som ikke er skjedd i henhold til anerkjente etiske normer.

– Dette omfatter kreti og pleti av forskningsetiske saker. Når alternativene stilles opp på denne måten, er det lett å være enig med departementet i at det siste alternativet innebærer en langt mer omfattende og tidkrevende saksbehandling, sier Brune.

I notatet nevner departementet også et tredje alternativ, nemlig klageadgang bare i sakene der en forskningsinstitusjon avgir uttalelse om vitenskapelig uredelighet.

– Det er synd at dette alternativet ikke ser ut til å ha blitt utredet på lik linje med de to andre. Universitetet i Stavanger vurderer dette som den beste løsningen, og en måte å fange opp bare de mest alvorlige sakene, oppsummerer Brune.