Leder: Akademisk rundvask
Det er på tide å riste tepper og hente fram både grønnsåpe og lut i de vitenskapelige kriker og kroker.
To plagiatsaker har vært oppe i Forsknings etisk utvalg ved Universitetet i Oslo (UiO) så langt i år. I den ene saken konkluderte utvalget med plagiat, i den andre med kritikkverdig mangel på kildehenvisninger. Men hva så? Ingen av forskerne har fått noen form for reaksjon fra universitetet, forteller de til Forskningsetikk. Det forskningsetiske utvalget ved UiO har ikke mandat til å vurdere om sanksjoner eller andre reaksjoner skal settes i verk, og tilsynelatende har ingen andre instanser tatt grep heller.
UiO, og sannsynligvis mange andre forskningsinstitusjoner, vil måtte endre praksis hvis forslaget til ny forskningsetikklov går gjennom. Der heter det at forsknings institusjoner og utvalg ved institusjonene må vurdere om det aktuelle vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake og om det er systemfeil ved institusjonen.
Et hovedpoeng i lovforslaget er at forskningsinstitusjonene får et lovfestet ansvar for det forskningsetiske arbeidet, når det gjelder alt fra forebygging til behandling. Intensjonen er blant annet at uredelighetssaker skal behandles på lavest mulige nivå.
Å gi institusjonene mer ansvar for selv å håndtere slike saker, er feil vei å gå, mener svenske etikkeksperter i etterkant av Macchiarini-skandalen. Karolinska Institutet prøvde å vri seg unna ved å feie problemet under teppet, sier etikkprofessor Göran Collste til Forskningsetikk.
Både han og styreleder ved Statens medicinsk etiska råd Kjell Asplund mener ansvaret i større grad bør ligge hos en nasjonal, uavhengig instans. I Norge har det nasjonale Granskings utvalget realitetsbehandlet bare fire saker på åtte år. Går forslaget til ny forskningsetikklov gjennom, vil mandatet til utvalget bli noe utvidet.
Mulighetene til å ta opp saker på eget initiativ videreføres. Utvalget skal dessuten kunne behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. I tillegg blir utvalget klageinstans i saker der en forsknings institusjon har konkludert med vitenskapelig uredelighet.
Vi får håpe og tro at tiltakene på lokalt og nasjonalt nivå sikrer at både forskere og forskningsinstitusjoner i framtida foretrekker en grundig rundvask fremfor å feie saker under teppet.
Elin Fugelsnes, redaktør