– Må endre måten vi organiserer akademisk forskning

Det holder ikke å kreve at forskere i et gitt prosjekt skal være opptatt av samfunnsansvar, hvis ikke forskningssystemet som sådan legger til rette for det, ifølge Gisle Solbus doktorgradsavhandling.

Forside Forskningsetikk nr 2 2018
Forskningsetikk nr. 2, 2018 Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).

Gisle Solbu opplevde ikke selv de helt store forskningsetiske utfordringene da han dybde­intervjuet 37 forskere innenfor feltene bio- og nanoteknologi, og analyserte forskningspolitiske dokumenter og medie­oppslag om feltene.
Forskerne derimot sleit med å kombinere forskningspolitiske krav og egne idealer om forskningens samfunnsansvar i sin ­praktiske og spesialiserte forskerhverdag. Der var andre hensyn mer styrende.

Med bio- og nanoteknologien skal verden reddes. Men for at forskningen virkelig skal kunne levere, må vi endre måten vi organiserer akademisk forskning på, mener Solbu.

Hvilken forskningsetisk ballast hadde du?

Nei...den var ikke så stor. Jeg har hatt metodekurs på phd-nivå, forskningsetikken er en del av det.

Opplevde du noen dilemmaer underveis?

Når man forsker på mennesker har man ansvar for at det gjøres grundig. Resultatene bør stemme overens med de de sier og ikke være til skade for dem. Det er bestandig vanskelig og en konstant vurdering. Men personene jeg har intervjua var ikke så sårbare, det er ressurssterke mennesker. Og det er ikke snakk om veldig sensitiv informasjon heller.

Hva slags implikasjoner bør forskningen din få?

Vi som forsker i dette feltet og arbeider med dette i Norge må tenke større på forskningspolicyer og RRI (Responsible Research and Innovation er EUs rammeverk for å styre forskning i ønsket retning, red.anm.). Samfunnsansvar handler om alle leddene i forskningssystemet, ikke bare hva man ­driver med i ett forskningsprosjekt.

Trenger man opplegg som RRI eller kunne man brukt de etiske retningslinjene som forskersamfunnet selv har utvikla?

Samfunnsansvar er en ryggmargsrefleks hos forskerne, det er ikke nytt med disse forskningspolitiske kravene. Forskningsetikk snakker de om som noe mer smalt. Hvor viktig det er å håndtere dyr godt, godkjenning fra etiske komiteer og sånn. En synlig del av deres forskerhverdag er de synlige reguleringene, det legger føringer for hvordan de forstår etikk.

Tanken bak de nye policyene som RRI er at det ikke bare handler om etikk, men hvordan få forskningen til å svare til samfunnets behov. Dette handler om mye mer enn forskning.

Hva handler det om?

Om hvordan man organiserer tida si, om publisering, karriereløp, kravspesifikasjoner i utlysninger fra Forskningsrådet, patenter, krav om nytte og innovasjon, hvordan universiteter vurderer kvalitet. Alt dette er føringer i akademia som påvirker hvorvidt mål om samfunnsnytte kan realiseres.

Skal vi snakke om samfunnsansvar må vi snakke om disse andre tingene også – ikke bare hvorvidt forskerne i et gitt prosjekt har tid til å reflektere. Forskerne har et kjempeengasjement for samfunnet, men hva de får til henger sammen med andre forhold der forskeren ikke har handlingsrom.