Sannhetens frontkjempere

Postfakta, falske nyheter, alternative fakta og falsk forskning. Dagens samfunn er preget av en skepsis til etablerte sannheter, til eksperter og vitenskap. Flere undersøkelser både i Norge og internasjonalt viser at tilliten til forskning og forskere er dalende.

– Samfunnet vårt har aldri vært mer komplekst enn i dag, og de globale utfordringene blir større og større. I en slik situasjon er framveksten av alternative fakta helt forståelig, synes Bjørn Samset, forskningsdirektør ved CICERO Senter for klimaforskning.

Samtidig blir han nedslått av å se hvordan forskning og vitenskapelig metode oftere og oftere avvises i det offentlige ordskiftet, til fordel for subjektive meninger. Han trekker fram ulvedebatten, biodrivstoff, el-overfølsomhet, menneskeskapte klimaendringer og vaksinemotstand som typiske eksempler på områder hvor kunnskapsgrunnlaget er omstridt.

Hvordan vet vi at vaksinene ikke er skadelige? Hvordan vet vi at global oppvarming skyldes CO2 og ikke noe annet? Forskere må kunne svare, og i disse tilfellene har de gjort det – grundig, mener Samset.

Organiserte angrep

– Forskning må tåle å bli avkrevet forklaringer og begrunnelser, men det er ikke det samme som å møte organiserte angrep og tvil satt i system, sier han.

Slike organiserte angrep kan på mikronivå være en stor belastning for
den enkelte forsker, noe vi kommer tilbake til senere. Tvil satt i system kan også få alvorlige følger for samfunnet, understreker Samset.

– Når vitenskapens konklusjoner overses eller avvises til fordel for subjektive meninger, risikerer vi å ta unødig gale valg, som å fortsette å bruke fossile brensler i stor skala eller å la være å vaksinere barna våre.

Samset er en av bidragsyterne i den kommende antologien «Interessekonflikter i forskning» fra Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). I boka prøver han blant annet å forstå hvorfor vi avviser vitenskap.

Skeptisk til autoriteter

Klimaforskeren spør seg om begrepet «forskning viser» har blitt så systematisk misbrukt i interessekonflikter mellom særinteresser at ingen lenger vet hva de kan stole på.
– I visse sammenhenger er det i den enkeltes egeninteresse å skape motstand, påpeker Samset og trekker fram røyking som et eksempel. Når vitenskapen kommer til konklusjoner som vil ødelegge salgstallene for en hel industri, er det god business å svekke troverdigheten til resultatene – for eksempel ved å spre budskap som overser det forskerne sier, eller ved å gå til systematiske angrep på forskerne.

En dypere grunn til motstanden finner vi i forholdet vårt til dogmatiske autoriteter generelt, mener Samset. Pekefinger og belæring har for eksempel liten effekt på vaksineskepsisen.

– Vi vet ikke hva slags stoffer som sprøytes inn i barna våre, og ikke hva de gjør med kroppene våre. Dermed blir vi lett redde når noen antyder at det kan være en sammenheng mellom vaksiner og sykdom. At motargumentet kommer fra et autoritært og dogmatisk korps av forskere med lang utdanning, hjelper ikke, selv om det rasjonelt sett burde vært omvendt.

Forskerne, forskningsmiljøene og systemet må også ta sin del av skylden, mener Samset: Det publiseres for mye forskning, studier gjøres litt for kjapt og for lite grundig. Samtidig er formidlingen av resultatene generelt sett for dårlig.

– Budskapet i forskningsartiklene spisses i flere ledd. Forskerne trekker ut det mest kontroversielle for å få artikkelen publisert, mens tidsskriftene i sin tur spisser budskapet og konklusjonene for å nå flest mulig lesere. På denne måten legger vi oss veldig åpne for skepsisen, fastslår han.

Må være kreative og korrekte

Forskere kan ikke selv løse alle utfordringene med alternative fakta og angrep fra særinteresser, men de kan bidra, mener klimaforskeren.

For det første må grunnleggende sannheter formidles om og om igjen, sammen med begrunnelsen for hvorfor forskerne vet det de vet: Vaksiner virker, men hvorfor gjør de det? Klimaet endres, men hvorfor skyldes det vår bruk av fossile brensler?

– Som formidler er det lett å bli oppgitt over at man aldri synes å nå helt fram med slike budskap, men vi er nødt til å holde trykket oppe. Og vi må finne kreative og overraskende – men likevel korrekte – måter å si ting på, foreslår han.

Samset mener vi også må åpne opp for en ny generasjon formidlere, som velger seg roller nærmere den offentlige debatten enn det som har vært vanlig til nå. Han ønsker seg forskere som tør å veilede. Ikke gjennom å formane eller framstå for normative, men gjennom å skissere de mulige valgene samfunnet har.

Forskere som samfunnsveiledere

– Kan ikke forskere framstå som aktivister hvis de velger en slik tilnærming?

– Den klassiske ideen om forskning er at den skal beskrive hvordan noe er og ikke hva noen bør gjøre eller hvordan noe bør være. Men det er et stort spektrum mellom er og bør. Jeg foreslår ikke at forskere skal drive meningsytring eller være formanende, men at de kan gå noen steg videre og skissere de mulige valgene samfunnet har, sier Samset.

– Her har også formidling av usikkerhet en sentral rolle, for å vise forskjellen på hundre år gamle grunnsteiner og ny kunnskap fra forskningsfronten, utdyper han.

– Hvor mye kan formidling bidra til å løse klimakrisen og omvende vaksineskeptikerne?

– Det er bare et drypp i havet, men det er det vi som forskere kan gjøre – i tillegg til å publisere god og grundig forskning, så klart. Vi må orke alltid å formidle kunnskapsgrunnlaget, helheten, det flotte rammeverket vi har bygd opp over mange tiår, og tørre å ta formidlingen det lille hakket videre – ikke til aktivisme, men til samfunnsveiledning.

Hets og sjikane

For forskerne ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) er formidling og synlighet en viktig del av jobben.

– Ansatte må like å være synlige med forskningen sin, og like saklige diskusjoner om fag, sier administrerende direktør Norunn S. Myklebust.

Men noen ganger går det langt over streken. I den kommende boka om interessekonflikter skildrer Myklebust hvordan NINA over en periode på fem år ble utsatt for det hun mener er hets og sjikane fra deler av oppdrettsnæringen.

Seniorforsker Torbjørn Forseth, som også er leder for Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, var en av dem som stod i skuddlinjen. Han ble beskyldt for å ha fabrikkert og manipulert tall for rømt oppdrettslaks, og for å være kjøpt og betalt.

– På et stort seminar i Hardangerfjorden ble det framsatt en påstand hvor det lå klart under at jeg hadde fått ti millioner kroner som jeg kunne putte i egen lomme, for å frikjenne vannkraftnæringen og legge skylden på oppdrettsnæringen. I den påfølgende mediedebatten kom det beskyldninger om uryddighet og «fusk», også fra stortingsrepresentanter. Den traff bra i kassa mi, forteller Forseth til Forskningsetikk.

Sterke interessenter

NINA er en uavhengig stiftelse som forsker på natur og samspillet mellom natur og samfunn. Forskningen er finansiert fra ulike kilder, med miljøforvaltningen som den største oppdragsgiveren.

Myklebust påpeker at flere av NINAs fagfelt er politisk svært aktuelle og at forskningsresultatene brukes direkte når det skal fattes beslutninger i forvaltning og politikk. Mange av forskningsområdene er preget av interessekonflikter, for eksempel rovvilt og utmarksnæring, havbruk, arealbruk i fjellet og vannkraftutbygging.

– Det er veldig sterke interessenter på alle sider i landskapet rundt havbruk og miljø, og det er en vedvarende diskusjon rundt kunnskapsgrunnlaget, forteller Myklebust.

– Må holde stien ren

Forseth understreker at de ti millionene det var snakk om, langt ifra gikk til ham selv. De var en bevilgning til Centre for Environmental Design of Renewable Energy, hvor NINA var forskningspartner og Forseth ledet et lakseprosjekt. Senteret ble i hovedsak finansiert av Forskningsrådet, men også av kraftbransjen, noe som bidro til beskyldningene om korrupsjon.

Forseth innser at delfinansiering av forskning fra næringsaktører kan skape utfordringer.

– Men det er her den forskningsmessige integriteten kommer inn. Vi må holde fanen høyt på at vi leter så godt vi kan etter det som er sant, og formidler resultater så objektivt som mulig. Den enkelte institusjon og det enkelte fagmiljø må jobbe med å holde den stien ren, fastslår han.

Skjerpende kritikk

Myklebust beskriver interessekonflikter som legitime, og både hun og Forseth mener kritikk i utgangspunktet er et gode.

– Kritikk av ideer, hypoteser og forskningsresultater er en viktig drivkraft i forskningen. Forskerne i NINA må kunne gjøre rede for usikkerhet i eget materiale, og styrker og svakheter med metodene som er benyttet, sier hun.

Forseth bekrefter at kritikken virker skjerpende.

– Etter hvert som konfliktnivået har eskalert, har vi begynt å ettergå hvert komma, vi kjører analyser på nytt og passer på at alt er så sikkert som det kan bli. Nå skriver jeg på en pressemelding til en rapport, og hvert ord veies på gullvekt, sier han.

Problemene oppstår når kritikken tipper over fra å være faglig til å bli hets og sjikane som pågår over lang tid, og når den fremmes på andre arenaer enn i de faglige foraene, forklarer Myklebust. På sosiale medier følges ikke de samme spillereglene som i de faglige foraene, og det blir vanskelig å forsvare seg.

Hun påpeker at langvarig sjikane kan føre til defensive forskere, og dermed at samfunnet går glipp av viktig kunnskap. Det kan også føre til mindre produktive forskere og færre publikasjoner.

Bekymret for rekrutteringen

Etter at det stod på som verst i NINA er situasjonen nå roligere, ifølge direktøren. Men hun føyer til at når man forsker på naturressurser vil det alltid være saker som involverer sjikane og hets.

– Forskere som er vel etablerte og trygge både faglig og rollemessig, klarer å stå i det, at det går en kule varmt – i en periode, fastslo Myklebust på et seminar om interessekonflikter i regi av NENT i 2016.
God beredskap i forskningsmiljøet og gode kolleger er en forutsetning for å tåle slike påkjenninger, understreker hun. Torbjørn Forseth lot seg ikke vippe av pinnen da stormen stod på som verst. Men han medgir at det finnes en grense også for ham.

– Det var en veldig stressfaktor. Slikt kan gå ut over motivasjon, nattesøvn, jobben og smitte over på privatlivet. Jeg har en morsom og viktig jobb, jeg jobber ordentlig og seriøst, og jeg liker å formidle. Men jeg lurte flere ganger på om jeg orket å holde på med dette lenger, sier han.

Litt spøkefullt legger han til at han vurderte å begynne å forske på krøkle, en liten ferskvannsfisk som «ingen» er opptatt av.

– Tror du mange ville bukket under for det du har vært gjennom?

– Jeg har hørt om forskere som ikke vil forske mer på enkelte tema fordi det blir for ubehagelig. Det jeg er mest bekymret for, er rekrutteringen av nye forskere som er villig til å gå inn i feltet. Det skal ikke måtte være sånn. Forskere som gjør en god, ærlig jobb, skal ikke fredes, men heller ikke være fritt vilt, fastslår han.

Les også: - Blir oftere stående på kamparenaen