Føre var-prinsippet og naturkatastrofer

Hvilket ansvar har forskere for å varsle om mulig naturfare, som store jordskjelv eller steinras? Dette er et relevant spørsmål når de forskningsetiske retningslinjene for naturvitenskap og teknologi skal revideres.

Forside av bladet forskningsetikk nr 4 2019
Forskningsetikk nr 4, 2019 Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).

Kjellrun Hiis Hauge er førsteamanuensis ved HVL og medlem i NENT
Helene Ingierd er sekretariatsleder i NENT
Øvind Mikkelsen er professor ved NTNU og leder i NENT

Nils Brückner og Stein Bondevik påpeker i en kommentar i Forskningsetikk nr. 3 i år at det kan være betydelig usikkerhet knyttet til prognoser av naturfarer, som ødeleggende jordskjelv eller steinras.

Forfatterne viser til eksempler fra blant annet varslingene som har ført til en rekke evakueringer ved Mannen i Romsdalen, samt jordskjelvet i L'Aquila i Italia i 2009, der over 300 mennesker døde. Syv eksperter ble anklaget for å ha gitt fullstendig og upresis informasjon om risikoen for jordskjelv, men de ble senere frikjent.

Brückner og Bondevik foreslår en endring i Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi. Retningslinjene er utarbeidet av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) i dialog med forskere, og skal bidra til å fremme etisk god og ansvarlig forskning i Norge.

Ansvar for å minske mulig skade

Retningslinjen som Brückner og Bondevik henviser til, er denne: Forskeren skal bestrebe seg på å bidra til å følge føre var-prinsippet. Teksten som følger retningslinjen, tar opp situasjoner der det foreligger plausibel, men usikker kunnskap om at en teknologisk bruk eller utvikling av et forskningsfelt kan føre til etisk uakseptable konsekvenser for helse, samfunn eller miljø. Da «skal forskerne innenfor det aktuelle forskningsfeltet bestrebe seg på å bidra med kunnskap som er relevant for å følge føre var-prinsippet».

Videre defineres føre var-prinsippet som: «Når menneskelige aktiviteter kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig rimelig, men usikker, skal man foreta handlinger for å unngå eller minske slik skade».

Brückner og Bondevik foreslår at retningslinjen også skal gjelde usikker kunnskap om en naturfare. Dette er et høyst relevant innspill. Det fremstår som rimelig at forskere med relevant ekspertise har et ansvar for å varsle om mulige etisk uakseptable konsekvenser også knyttet til natur.

Flere dilemmaer for forskeren

Forskere kan konfronteres med flere dilemmaer når de skal avgjøre om det skal varsles. På den ene siden står de i fare for å varsle for ofte, og dermed kunne miste troverdighet; på den annen side, å varsle for sjeldent og dermed unnlate å forhindre en skade. Samtidig som samfunnet har interesse av å bli varslet om risiko for farer, er det ikke ønskelig å skape unødvendig frykt eller unødvendig kostbare tiltak.

Hvor bør så terskelen for varsling være? I noen sammenhenger er føre var-prinsippet operasjonalisert gjennom sikkerhetsmarginer. Råd om fiskekvoter, eller grensen for tillatt innhold av farlige stoffer i matvarer, settes litt lavere enn det som kan tenkes forsvarlig, fordi det er knyttet usikkerhet til følgene. Kanskje kan det settes sikkerhetsmarginer til målinger og observasjoner av ulike slag for varsling av naturfarer.

Samtidig kan prosessene som fører til en naturkatastrofe, være så komplekse at slike terskler ikke tar nok hensyn til usikkerheten. Mangel på data eller begrenset kunnskap om sammenhenger kan føre til at statistiske metoder ikke klarer å fange opp all usikkerhet. Da kan det være ekstra viktig med en dialog mellom forskere, beslutningsmyndigheter og berørte parter for å operasjonalisere føre var-prinsippet.

Relevant i kommende revidering

For at de forskningsetiske retningslinjene skal oppleves som relevante, er det nødvendig at forskere og brukere av forskning kommer med innspill. NENT tar med seg dette innspillet om naturfare når retningslinjene skal vurderes på ny.