Ærlig talt: Har kunden alltid rett?

I prosjektet skal vi kartlegge arter i naturen og gjennomføre feltarbeid i flere naturområder. I tillegg skal vi drive metodeutvikling for å finne ut om det er mulig å samle samme type data med mer kostnadseffektive metoder.

En stor del av NINAs portefølje er oppdragsprosjekter for kunder i offentlig og privat sektor. Slike prosjekter skal vanligvis skaffe til veie spesifikk kunnskap som oppdragsgiverne trenger i sin virksomhet, og er ikke alltid egnet for vitenskapelig publisering.

Det nye prosjektet inneholder imidlertid metodeutvikling og nyskaping, og vi ser for oss at det vil være meget godt egnet både til vitenskapelig publisering og nye søknader.

Kontrakt til besvær

Men oppdragsgivers forslag til kontrakt blir en skikkelig nedtur. Der står det: «Eiendomsrett, opphavsrett og andre relevante materielle og immaterielle rettigheter til oppdragets resultater tilfaller Kunden når betaling er skjedd. Kunden har eiendomsretten til alle produkter av prosjektarbeidet, herunder sluttrapport, delrapporter og annet som er utarbeidet i forbindelse med prosjektet.»

Vi risikerer altså å måtte gi fra oss alle rettigheter til oppdragsgiveren (kunden), også rettighetene til våre mulig nyskapende ideer.

Det er to typer kontraktsmaler som er vanlige i vår bransje: Difis standardavtale om konsulenttjenester og Kunnskapsdepartementets standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag. Kunnskapsdepartementets avtale er god. Den bygger på anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper, og den sikrer at både oppdragsgiver og oppdragstaker har rettigheter til resultatene.

I dette prosjektet har oppdragsgiver imidlertid brukt Difi-avtalen.

«Nei takk» er dårlig butikk

I kontraktsforhandlingene med oppdragsgiver ber vi om at vilkårene må endres. Svaret vi får, er at det ikke er mulig fordi kontraktsmalen og vilkårene er en del av anbudsgrunnlaget. Da må i så fall hele prosessen avlyses, og oppdraget lyses ut i ny anbudskonkurranse.

Så hva skal vi gjøre? Gi fra oss rettighetene, eller si nei takk til hele prosjektet? Vi lever av oppdrag, og å si nei til faglig gode prosjekter med god finansiering er jo ikke god butikk.

Ledelsen og forskerne i NINA står skulder ved skulder i prosessen med å finne en løsning.

Muntlig enighet

I dag er det to måneder siden vi stod oppe i denne krevende vurderingen om rettighetene til produktet vi skal levere. Prosjektet er godt i gang. Vi ble muntlig enige med oppdragsgiver om at også vi hadde rettigheter i prosjektet. Vi står dermed fritt til å publisere og søke forskningsmidler fra forskningsråd eller andre. Men formalitetene i den skriftlige kontrakten fikk vi dessverre ikke endret, og det liker jeg dårlig.

Denne saken lærte oss at selv om rettigheter er et innmari viktig spørsmål for oss, så er det ikke alltid like stor bevissthet om dette hos oppdragsgiver. Oppdragsgiver må ta stilling til valg av kontraktsvilkår før anbudet lyses ut, og før de har hatt dialog med forskningsmiljøene. Det krever at de tenker på forskernes rettigheter tidlig i prosessen, og uten at vi minner dem på det.

I skrivende stund har jeg fått melding om at den aktuelle oppdragsgiveren vil starte en intern prosess med mål om å modernisere sine kontrakter. Heldigvis hjelper det å si ifra når noe skurrer.