Hopp til hovedinnhold

Mitt dilemma: Informanten som ikke ville være anonym

Det skjer noe rart i en internasjonal organisasjon. Stipendiat Elisabeth Staksrud undersøker. Organisasjonen endrer navn, og informasjon om tidligere prosjekter blir fjernet fra nettet.

Elisabeth Staksrud
Elisabeth Staksrud er professor ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
Omslag forskningsetikk nr. 2 2020
2020:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

Staksrud forsker på medieregulering og sensur. Den internasjonale organisasjonen jobber med regulering av innhold på nett. Blant annet har de frontet et tvilsomt innholdsfilter som Staksrud ønsker å se nærmere på, men når hun ber om informasjon, får hun ikke svar.

Folk i organisasjonen er lite villig til å snakke, med ett unntak. Når Staksrud tar kontakt med en sentral person hun har truffet tidligere, svarer han: «Hør her, dette er den offisielle versjonen, og dette er det som egentlig skjedde.»

Etter hvert nærmer doktorgraden seg ferdigstillelse. Staksrud tar på ny kontakt med informanten for en sitatsjekk, og hun foreslår at uttalelsene hans kan gjengis anonymt. Fra informanten kommer det umiddelbart og kontant: «Nei, ikke anonymisér meg. «

Risikerte jobben

Staksrud blir overrasket: Står han frem, risikerer han å miste jobben. Sitatene kan dukke opp ved søk på nett, så det kan også påvirke mulighetene hans på jobbmarkedet. Han forsikrer at har reflektert over det samme, og han ønsker uansett ikke å forbli i bransjen.

– Han var opptatt av det som hadde skjedd, og mente det måtte ut i offentligheten. Ettersom han hadde sittet i kjernen av organisasjonen, visste han at hans sitater ville bli oppfattet med tyngde, forteller Staksrud.

Som forsker skal du imidlertid ikke bli et instrument for andres agenda. Noen kan for eksempel ønske å fremstå med navn for å få oppmerksomhet om sitt syn i en politisk sak. Staksrud måtte selv ta avgjørelsen.

– Jeg så ikke at han kunne ha noen åpenbar agenda utover det altruistiske. Han ønsket å varsle om en sensurpraksis som ikke var kjent blant dem som ble utsatt for den. Men jeg tenkte samtidig: Er det slik at han må beskyttes mot seg selv? Og – hvis jeg mener det, da er han vel strengt tatt ikke i stand til å gi et kompetent samtykke?

– Det handler om respekt

Hun diskuterte problemstillingen med flere kolleger. Det ga en større erkjennelse av at anonymisering aldri bør skje uten refleksjon.

– I forskningsetiske diskusjoner opplever jeg ofte at samtykke og anonymitet blir koblet sammen. Men samtykke handler ikke primært om anonymitet. Det handler om respekt for informanten, påpeker Staksrud. Anonymisering bør være en aktiv og gjennomtenkt handling, ikke en fast regel.

Staksrud konkluderer med at informanten i høyeste grad er kompetent til å samtykke, og publiserer navnet hans. Hun har hatt kontakt med ham senere, og han har ikke sagt noe om represalier. Men han jobber ikke lenger i bransjen.

Selv har Staksrud, som nå er professor, brukt eksempelet flittig i undervisning. Ofte er studentene delt i synet på rett og galt.

– Det er jo nettopp det som kjennetegner et dilemma, det finnes ingen fasit. Men det er viktig å snakke om disse avveiingene, slik at vi som forskere gjør bevisste og forhåpentligvis informerte og reflekterte valg.