Leder: Tidsaktuell trettiåring
De nasjonale forskningsetiske komiteene har behandlet flere hundre saker i sin 30-årige virksomhet. I et samfunn med antivitenskapelige holdninger og «hurtigforskning» har jubilanten slett ikke utspilt sin rolle.
Da De nasjonale forskningsetiske komiteer ble opprettet i 1990, hadde flere andre land allerede fått tilsvarende komiteer på medisinområdet. Men ingen andre hadde opprettet komiteer for samfunnsvitenskap og humaniora, og for naturvitenskap og teknologi. Slik er det fortsatt, selv om interessen er økende i Europa.
I løpet av 30 år har De nasjonale forskningsetiske komiteer blitt til De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). Komitésystemet har gått fra å bestå av tre komiteer til å omfatte også et granskingsutvalg for uredelighet og et utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger.
Forskningsetiske retningslinjer og veiledere har blitt gitt ut og revidert flere ganger – og komité- og utvalgsmedlemmer har testet ut retningslinjene i praksis i hundrevis av saker. Hvilke av dem har vært spesielt viktige, spennende eller interessante?
Overraskende aktuelt
Magasinet Forskningsetikk har spurt personer som har hatt lederroller i komitésystemet gjennom tidene, hva de selv husket best. Sakene som ble trukket fram, spenner vidt, fra «apekvinnen» Julia Pastrana via problematisk petroleumsforskning til de oppdiktede jobbsøkerne «Kamran» og «Andreas».
Mye har skjedd i samfunnet i løpet av disse tre tiårene, og forskningsetikken har heller ikke stått stille. Som Helene Ingierd, direktør i FEK, sier i denne utgaven av Magasinet Forskningsetikk: «Forskningen og teknologien endres, og forskningens rolle i samfunnet endres. Dermed oppstår nye forskningsetiske utfordringer.»
Problemstillingene i sakene vi har valgt å presentere, er likevel overraskende lite utdaterte: Når kan foreldre samtykke på vegne av sine barn, og hva er akseptabel risiko ved å delta i forskning? Hvordan følge føre-var-prinsippet, bevare menneskeverd og håndtere interessekonflikter? Og hvilken rolle skal forskningen ha i samfunnet?
Koronaforskernes dilemmaer
FEK har primært rettet oppmerksomheten mot forskere og forskningsinstitusjoner. Nå merker komiteene et økt engasjement fra ikke-forskere, ifølge direktør Ingierd. Det kan være positivt, et tegn på større bevissthet om at det finnes forskningsetiske normer som forskere må følge. Men engasjementet kan også være et uttrykk for manglende tillit til forskning.
I tiden vi lever i nå, med systematisert mistro til vitenskap på den ene siden, og behovet for rask koronaforskning på den andre, har forskningsetiske systemer en spesielt viktig oppgave.
I forrige utgave av Magasinet Forskningsetikk skrev vi om de etiske utfordringene som kan oppstå når man skal utvikle en koronavaksine i all hast. I denne utgaven har vi gravd enda dypere og latt koronaforskere fortelle om dilemmaene de har stått oppi. De forteller om søvnmangel og panikkstemning, men også om teamarbeid og samfunnsansvar, og om å tørre å si fra når usikkerheten blir for stor – selv om det innebærer å be direktøren for Folkehelseinstituttet vente noen dager på tall hun helst skulle hatt i går. For som forsker Arnoldo Frigessi formulerer det: «Det var sikkert ikke greit. Men sånn var det.