Tema: Kappløpet mot korona
Å gi råd når usikkerheten råder
Skulle sykehjemmene stenges? Spørsmålet ga Line Vold hodebry.
Avdelingsdirektør Line Vold i Folkehelseinstituttet (FHI) leder vårt lands øverste smittevernekspertise, nemlig utbruddsgruppen ved Folkehelseinstituttet. Nå forteller hun om det vanskelige arbeidet med å finne ut hvordan de best kunne beskytte Norges eldre.
– Helt fra starten visste vi at de eldre var en sårbar gruppe. Vi var tidlig ute med å lage smittevernråd for sykehjemmene, og vi hadde også tidlig nettundervisning i smittevern for sykehjemansatte, sier hun.
En krevende balanse
Vold og hennes kolleger ved FHI ga beslutningstakerne råd om å begrense sykehjembesøk, for å hindre introduksjon av smitte. Samtidig så de at det fikk store konsekvenser, både for de eldre og for familiene deres.
– Den balansen var vanskelig og krevende. På den ene siden ønsket vi å beskytte institusjonene. På den andre siden førte det til at de som ikke hadde så lang tid igjen, og som trengte besøk, ikke fikk det.
Under pandemien har mange beslutninger blitt tatt på et kunnskapsgrunnlag som Vold gjerne skulle sett var mer solid.
– Det har vært naturlig i en situasjon der viruset var nytt og vi manglet kunnskap, men det har vært utfordrende for oss som skal gi faglig baserte råd.
Hensynet til liv kom først
Da Vold og kollegene tok beslutningen om sykehjemmene, var det fordi hensynet til liv måtte komme først, forteller hun. Et utbrudd på sykehjem kan ta mange liv på kort tid.
– Det handlet også om å bevare befolkningens tillit til at vi kunne ta vare på de eldre og mest sårbare.
I etterkant tenker hun at beslutningen var riktig, men at de kanskje burde vært tidligere ute med å gi kommunene råd om hvordan de kunne gjennomføre trygge besøk.
Ga ikke råd om skolestenging
Når det gjelder skoler og barnehager, ga Folkehelseinstituttet aldri regjeringen råd om stenging. Ifølge Vold var den eksisterende kunnskapen svak, og kunnskapen som fantes, tydet på at stengingen ville gi en begrenset effekt og store ringvirkninger.
Nå er det klart at de samlede tiltakene hadde stor virkning, men ingen vet om man kunne oppnådd det samme ved hjelp av smitteverntiltak i barnehager og skoler. Dette er det avgjørende å finne ut av, mener hun.
– Alle er enige om at vi må sørge for at andre tiltak er tilstrekkelige, slik at vi kan unngå å måtte stenge skoler og barnehager igjen.
Mange har jobbet iherdig
Vold påpeker at mange har jobbet iherdig for å framskaffe et best mulig kunnskapsgrunnlag. Det har hjulpet at Folkehelseinstituttet har gode prosesser, for eksempel for hvordan de skal oppsummere kunnskap raskt.
– FHI har også etablerte systemer for å fange opp utbrudd i Norge og bistå kommunene med smitteoppsporing og råd. Instituttet har dessuten etablerte rutiner og systemer for å fange opp utbrudd utenfor Norge og lære fra disse, sier hun.
– Vent tre dager, Camilla
Arnoldo Frigessi har flere ganger spurt seg selv: Er jeg sikker nok?
Etter koronautbruddet jobbet statistiker Arnoldo Frigessi og kollegene i Folkehelseinstituttets (FHIs) modellteam fra halv åtte om morgenen til midnatt, hver dag. Likevel var han bekymret for at det de leverte, ikke var godt nok.
– Hvis vi hadde jobbet med et vanlig forskningsprosjekt, ville resultatene vært dobbelt- og trippelsjekket. Derfor har jeg flere ganger spurt meg selv om jeg er sikker nok, sier Frigessi, som er professor ved Universitetet i Oslo (UiO) og Oslo universitetssykehus.
Han og kollegene har bygd opp en modell som skal forutsi hvor sykdommen blir spredt. Modellen bruker mobildata fra Telenor til å analysere folks bevegelsesmønstre.
Måtte be kriseteamet vente
Folkehelseinstituttet (FHI) benytter modellen i sine prediksjoner. Blant annet er det den som ligger til grunn for reproduksjonstallet (R-tallet), som estimerer hvor mange personer en smittebærer i snitt smitter videre.
Modellteamet har vært på hyppige møter med FHI-direktør Camilla Stoltenbergs kriseteam, men det har hendt at Frigessi har måttet be dem vente. Det skjedde blant annet da forskerne fikk tilgang på noen data de lenge hadde ønsket seg. I stedet for å mate modellen med antall senger covid-19-pasienter okkuperte på sykehus, kunne de bruke data for antall nye innleggelser per dag.
– Vi ble veldig glade, for vi hadde hele tiden visst at det tallet forteller mer om smittesituasjonen, sier han.
Men da de matet tallene inn i modellen, skjønte de at den måtte forbedres.
– Da sa vi: «Sorry. Vi trenger to–tre dager for å korrigere dette». Det var sikkert ikke greit, men sånn var det.
Usikkerheten ble viktig
Dette hendte i begynnelsen av mai. Den mest presserende perioden for forskerne var imidlertid tidlig i mars, da smitten økte raskt i Frigessis hjemland Italia. Han estimerte at Norge lå 12–14 dager etter. Vanskelige beslutninger måtte tas på
kort tid.
– Alt var svært usikkert. Vi så for oss et intervall med en ganske rolig situasjon på den ene siden og en svært alvorlig situasjon på den andre siden.
Den store usikkerheten ble viktig, fordi den verste siden av intervallet var avgjørende for beslutningstakerne, forteller han.
– Politikere måtte spørre seg hvor mye det kostet hvis de tok feil beslutning.
Det beste estimatet
Et av spørsmålene under covid-19-pandemien har vært hvor stor andel smittede som ikke har symptomer. Når Frigessi og kollegene skal finne det beste mulige estimatet på noe slikt, leser de all relevant forskning. De prøver å finne de mest troverdige studiene, og de ser på andre lands vurderinger samt meningene til leger og epidemiologer.
I dette tilfellet ble beste estimat 40 prosent: Altså kan en hel del mennesker trolig være smittebærere uten selv å merke symptomer. Dette tallet ble lagt inn i modellene. Men data og faglitteratur sjekkes igjen og igjen, og modellene revideres stadig.
Frigessi er glad det er politikere, og ikke forskere, som har ansvar for å ta beslutninger.
– I saker som denne har forskere en stor plass rundt beslutningsbordet. Men prediksjonene våre er usikre, og det gir politikerne et handlingsrom.
Slik skal det være, mener han. For det handler ikke bare om tall og statistikk.
– Også etikk og verdier er viktige når beslutninger skal tas.
Søvnmangel for samfunnet
Magnar Bjørås og kollegene produserte koronatester til langt utpå natta. Ifølge Bjørås var det én ting som drev dem.
Den første forespørselen kom fra St. Olavs hospital. De fryktet mangel på reagenser, altså kjemiske stoffer som kunne isolere covid-19-virusets arveanlegg (RNA). Dette må til før en nese-halsprøve kan analyseres.
På under en uke hadde professor Magnar Bjørås og kollegene løsningen på plass: magnetiske kuler med en spesiell kjemisk sammensetning, som kunne binde virusets RNA til seg.
Et fantastisk teamarbeid
Etter hvert kom forespørselen fra helsemyndighetene om levering av reagenser nasjonalt. Snart produserte de en million i uka.
– Det har vært et av de mest fantastiske teamarbeidene jeg har vært med på, sier Bjørås, som jobber ved NTNU.
Bioingeniører, medisinere, biologer og kjemikere samarbeidet tett på tvers av institutter og avdelinger ved NTNU og
St. Olavs. Også NTNU Technology Transfer Office AS, som jobber med å få forskningsresultater ut på markedet, har vært involvert.
I utgangspunktet er ingen universiteter i Norge godkjent for produksjon av reagenser eller medisinsk utstyr til norske sykehus. I dette tilfellet ble koronaloven brukt for å gi unntak fra gjeldende regelverk.
Ingen nølte
Bjørås forteller at han hele tiden har vært trygg på kvaliteten til produktet.
– Vi har ikke sluppet unna med lettvint godkjenning. Alle sykehus har brukt vår test parallelt med de vanlige testene, for å sjekke om de får tilfredsstillende svar. Det har ikke innebåret noen risiko for pasientene.
Det som har vært mer utfordrende, er ifølge Bjørås presset på de ansatte.
– Noen av oss jobbet i en periode fra vi stod opp om morgenen, til langt utpå natta. Men alle blir slitne, og etter hvert som vi fikk organisert oss, ble det lettere å avlaste de som hadde vært mest involvert i den første fasen.
Det var Bjørås selv som lovet Helsedirektoratet et stort antall tester i løpet av sommeren og tidlig høst. Da var han helt avhengig av at teamet stilte opp, noe de gjorde.
– Å bidra med kunnskapen vår er en del av samfunnsansvaret vi har. Det har vært drivkraften til oss alle sammen.
– Vi måtte beskytte våre ansatte
Appen Smittestopp ble heftig debattert i media. Firmaet bak valgte å sette inn drastiske tiltak for å beskytte de ansatte.
I midten av mars fikk Simula Research Laboratory et oppdrag fra Folkehelseinstituttet: De skulle lage en mobilapp som bidro til å bekjempe smittespredning.
Under en måned senere var appen Smittestopp klar. Den skulle samle inn lokasjonsdata fra befolkningen og melde fra om noen hadde vært i nærheten av en smittet person.
Men motstanden mot innsamling av slike data var stor. Mye debatt, og risikoen for utenlandsk spionasje, førte til at Simula tok grep for å beskytte sine ansatte.
Fjernet ansattinformasjon
Navnene til de som jobbet med appen, ble derfor ikke offentliggjort. Kun lederne har vært kjent. I den mest intense perioden ble også all ansattinformasjon på hjemmesidene fjernet, og det samme med nettsidene der publikasjoner stod omtalt. Samlet kunne disse opplysningene gjort det mulig å finne ut hvem som jobbet med appen, forklarer nestleder i Simula,
Kyrre Lekve.
– Noen vil mene at forskere bør tåle å stå i en debatt?
– Simula må selvsagt kunne forsvare alt vi gjør, og lederne tåler fint å stå i en storm. Men med den mengden hets som eksisterer i debatten om Smittestopp, ville vi ikke utsette våre ansatte for den belastningen, sier han.
Lekve mener at forskere og utviklere bør få slippe å forholde seg til personangrep, for eksempel på Twitter.
– Twitters begrensede format gjør at plattformen dyrker fram unyanserte utsagn og spissformuleringer. Dette er det motsatte av forskningsprosessen, som er tuftet på dialog og resonnering.
Personvern og sikkerhet
Lekve ville ikke gjort noe annerledes i utviklingen av selve appen. Han poengterer at det var myndighetene som bestemte at lokasjonsdata skulle brukes, og at Simula kom med sine innspill underveis.
– Personvern og sikkerhet var sentralt helt fra starten av. Det var viktig for oss med en klar forankring i loven og tett dialog med Datatilsynet.
I juni ble appens datainnsamling stoppet. Datatilsynet vurderte da at smitten var for lav til at appens inngrep i personvernet kunne rettferdiggjøres. Lekve har likevel hele tiden følt seg trygg på at forskerne har gjort etisk solide valg.
– Alle som arbeidet med appen, har vært opptatt av at den ikke skal kunne misbrukes til overvåking eller kontroll, presiserer han.
– Jeg har kjent på redsel
Hva kunne hun stole på av all covid-19-forskningen der ute? Anne-Marte Bakken Kran sitter ennå ikke med fasiten.
Selv langsomme forskningstidsskrifter fikk hastverk da covid-19 brøt ut. Artikler ble akseptert i rekordfart, og enkelte ganger måtte selv de mest velrenommerte beklage på det dypeste: De hadde publisert en studie som ikke var god nok.
I tillegg har det florert av såkalte «preprints» på internett, altså studier som ennå ikke er fagfellevurdert.
En fordel og en ulempe
– Når man skal planlegge forskningsprosjekter, baserer man seg ofte på andres publikasjoner. På én måte er det da en fordel at ting publiseres raskt. Samtidig er det mange studier som ikke har blitt kvalitetssikret, sier Anne-Marte Bakken Kran, overlege og virolog ved Folkehelseinstituttet.
Vanskelig å gjennomskue feil
Bakken Kran jobber blant annet med å få på plass studier der covid-19-pasienter behandles med blodplasma fra tidligere pasienter.
Hun har også jobbet for å få implementert antistofftesting i Norge, og hun er involvert i flere studier som undersøker hvor stor andel av befolkningen som har gjennomgått covid-19.
Selv vet hun ikke om at hun har stolt på noe som senere viste seg å være feil.
– Jeg har kjent på redselen for at jeg kan ha gjort det, uten å vite det. Det er lett å vurdere kvaliteten på en studie innen mitt eget fagfelt, men ikke på alle andre felt.
Nektet å gi slipp på hiv-forskningen
Jan Terje Andersen og kollegene måtte legge mye til side. Men ett prosjekt har han ønsket å holde fast på.
Andersens forskningsgruppe ved Oslo universitetssykehus (OUS) startet tidlig utviklingen av antistofftester, altså tester som viser om du har hatt covid-19 eller ikke. Gruppen ble raskt viktige bidragsytere i etableringen av storskala antistofftesting på Østlandet.
En reell betydning
I likhet med mange andre pandemiforskere, måtte de la mye annet vike.
Ett prosjekt ønsket de imidlertid å prioritere: et globalt forskningsprosjekt der målet er å utvikle en langtidsvirkende, antistoff-basert hivbehandling for sårbare grupper. Prosjektet ledes av Andersens forskningsgruppe.
– Dette er et prosjekt vi brenner for. Det kan få en reell betydning for de som trenger behandling aller mest, sier Andersen, som er forskningsgruppeleder ved OUS og professor i biomedisinsk innovasjon ved Universitetet i Oslo.
Jobbet parallelt
Mange i den vestlige verden får i dag medikamenter som hjelper dem å leve godt med hiv. Dette er ikke like lett i fattige land, spesielt blant unge jenter. Bare rundt halvparten av verdens 40 millioner hiv-pasienter får behandling, ifølge FN.
Andersens forskere har de siste månedene jobbet parallelt med pandemiforskning og hiv-forskning, samt det av annen forskning de har funnet tid til.
– Hiv-prosjektet har en dimensjon som gjorde at når vi måtte prioritere, gikk det foran andre prosjekter, sier han.
– Behandling har førsteprioritet
Rebecca Jane Cox og kollegaene trenger bare litt ekstra blod fra pasientene. Men de har likevel måttet la andre hensyn gå foran egen forskning.
Da pandemien brøt ut i Norge, satte professor Rebecca Jane Cox i gang et stort forskningsprosjekt. Hun ville blant annet undersøke hvilke antistoffer pasientene utviklet, og i hvilken grad de ble beskyttet mot å få sykdommen en gang til.
Men selv om studien bare krever litt ekstra blod fra pasientene, er det ikke alle som har blitt invitert til å delta.
Behandling først
– En studie av antistoffer mot covid-19 er viktig, men den er ikke like viktig som å behandle pasienter. Noen ganger har vi måttet prioritere vekk vår studie, til pasientenes beste, sier Cox, som leder Influensasenteret ved Universitetet i Bergen.
Det viktigste har vært at pasienter får behandling. Hvis legene likevel har vurdert at de kan spørre en alvorlig syk pasient om å delta i forskning, har en studie av behandlingsmetoders virkning blitt prioritert.
Cox’ gruppe har samarbeidet tett med legene i behandlingsstudien – en av dem jobber selv på pandemiposten – og de ble tidlig enige om at dette var den riktige måten å gjøre det på.
Vi hadde, og har fortsatt, veldig lite å behandle covid-19-pasienter med. Da er det bedre at de sykeste pasientene får være med i en studie som gir dem en sjanse til å overleve, heller enn i en studie på immunrespons, sier hun.
Belastende informasjon
Grunnen til at alvorlig syke pasienter ikke inviteres med i to studier, er at mengden informasjon skal begrenses.
– Vi må ivareta en ordentlig samtykkeprosess. Studiedeltakerne må få god nok informasjon, slik at de er i stand til å bestemme om de vil være med. Når en pasient er veldig syk, er det en belastning å få for mye informasjon.
Hun har ikke hatt noen problemer med at et annet forskningsprosjekt kommer før hennes i køen.
– Vi har alle samme interesse av pasientens beste. Hovedmålet vårt er at pasienten blir frisk igjen.