Hopp til hovedinnhold

Personvernregler skaper antropologiproblemer

GDPR og økende vekt på personvern tvinger antropologisk forskning inn i en altfor trang boks, mener forskerne på feltet. De ønsker større forståelse for sin vitenskapelige metode.

Elisabeth L'orange Fürst, professor emeritus ved Sosialantropologisk institutt ved UiO
– Vår faglige metodikk kan synes å stå på spill, sier Elisabeth L'orange Fürst, professor emeritus ved Sosialantropologisk institutt ved UiO.
Omslag forskningsetikk nr. 3 2020
2020:3 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094. 

I juli 2018 trådte den nye personvernforordningen fra EU, GDPR, i kraft. Med den fulgte frustrasjon og fortvilelse i mange fagmiljøer: Personopplysninger var blitt et minefelt.  
 
På mange områder har det vist seg å gå bedre enn fryktet. For sosialantropologene har forordningen derimot åpnet opp en Pandoras eske av problemer som har ligget og ulmet lenge. Det kommer fram i Norsk Antropologisk Tidsskrifts temanummer om forskningsetikk.  
 
– I kanskje 15–20 år har det vært en bekymringsfull utvikling for den kvalitative samfunnsforskningen, der sosialantropologien står sentralt. Denne utviklingen er i hovedsak knyttet til personvernproblematikk, sier professor Halvard Vike til Magasinet Forskningsetikk. 

Opplever en tilstramming 

Vike har tidligere jobbet på Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Nå er han ansatt på Universitetet i Sørøst-Norge og på Telemarksforsking.  
 
Sammen med professor emerita Elisabeth L’orange Fürst ved Sosialantropologisk institutt ved UiO, har han vært redaktør for temanummeret. De har også skrevet tidsskriftets innledningsartikkel. Deres erfaring er at personopplysningsspørsmålet er i ferd med å bli selve hovedtemaet i forskningsetikken – og at GDPR-definisjonen av personvern er førende. 
 
– Vår faglige metodikk kan synes å stå på spill. Vi opplever en tilstramming og økende skjematenking med sjekklister som tvinger oss til å krysse av for «ja» eller «nei», der vi ser behov for nyanser. Ofte er spørsmålene ikke relevante for antropologisk feltarbeid, sier Fürst.   

Uforutsigbart feltarbeid 

Forhåndsgodkjenning av forsknings­protokoll, anonymisering, og detaljerte samtykkeskjema som definerer tema og spørsmål. Slike krav skaper store og unødvendige hindre for forskere som skal utføre feltarbeid eller deltagende ­observasjon. I verste fall innskrenker det forskningens frihet og uavhengighet. Det er ett av hovedbudskapene til bidragsyterne i tidsskriftet.  
 
Gjennom eksempler fra feltarbeid viser de hvordan feltarbeid og etnografisk metode er utforskende og uforutsigbar: forskeren som plutselig blir bedt om å bære den sørafrikanske politikeren fra rullestolen til sofaen, stipendiaten som får en avgjørende rolle i livets siste fase til en AIDS-syk mann, og den populære eleven som i en samtale om musikkopplæring plutselig betror forskeren at hun er tidligere mobbeoffer. 
 
«Noen metodiske vurderinger er vanskelige å melde i forkant, situasjonen krever avgjørelse der og da», påpeker Camilla Hansen ved OsloMet i sitt bidrag i Norsk Antropologisk Tidsskrift.  
 
Fürst og Vike er blant dem som har erfart at studenters og forskeres planlagte prosjekter må utsettes eller gå gjennom omfattende administrative kontroll­prosedyrer, uten at det nødvendigvis skyldes manglende etiske hensyn. Utfordrende regelverk kan også føre til at studenter og forskere manøvrerer unna tema eller tilnærminger som de er redd kan møte hindringer. 

– Vi er ikke opptatt av personer 

Det har oppstått en slags personvern­panikk, som i sin tur har ført til GDPR, konkluderer Fürst og Vike. Frykten skyldes multinasjonale selskaper som samler inn persondata for kommersielle formål i stor skala, og den økende faren for misbruk av sensitiv informasjon om enkeltmennesker i databaser. «Men det er ingen gode grunner til at forsøk på å forhindre dette skal påføre kvalitativ samfunnsforskning sterkere begrensninger», skriver de i sin artikkel. 

For antropologene står mennesker og kultur i sentrum. De observerer og samhandler og gjennomfører langvarige feltarbeid hvor de kommer tett inn på enkeltpersoner.  
 
– Men vi er ikke egentlig opptatt av personene og deres personopplysninger, det er det som er så vanskelig å begripe for utenforstående med den metoden vi har. Vi er opptatt av kultur, felles verdier, normer og måter å betrakte verden på, forklarer Jan Ketil Simonsen, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt ved NTNU. 

Skal denne metoden fungere, må forskerne få rom til å opparbeide tillit, understreker han.  

– Den byråkratiske måten er ikke særlig god når man skal inngå relasjoner. Man møter ikke mennesker med en kontrakt.   

Anklages for å «snoke» rundt 

Halvard Vike beskriver at sosialantropologien har levd i en slags uskyldstilstand. Interessen for de faglige perspektivene har vært stor, og norske antropologer har hatt svært gode muligheter både hjemme og utenlands, mener han.  

Nå opplever han at antropologene i mye større grad møter stengte dører. 

– Det blir presentert som at vi «snoker» rundt, og med personvernet som argument blir forskningen en slags illegitim virksomhet.  

Dermed kan offentlige hierarkier beskytte seg selv og sin makt med utgangspunkt i personvern. Det er betenkelig sett fra vårt synspunkt, for vi oppfatter denne typen forskning som livsviktig for demokrati, frihet og likeverd. 

Tid for selvrefleksjon 

Sosialantropologene er oppgitt over lovverket og hvordan personrettigheter og datasikkerhet har blitt den hellige gral i all forskning.  

Men det er også tid for selvrefleksjon. Kanskje har uskyldstilstanden Vike beskriver, vært litt sløvende? Forskningsetiske hensyn har stort sett hatt høy prioritet i de sosialantropologiske forskningsmiljøene, ifølge Fürst og Vike. Det har ofte handlet om å balansere forskningssubjektenes interesser på den ene siden og hensynet til offentlighet og ytringsfrihet på den andre.  

Men debatten om personvern og etikk har ikke vært aktiv eller kritisk nok i fagmiljøet, mener de to. Nå må det skje en endring. 

– Vi kan ikke stå på sidelinja og kritisere og leke ofre uten at vi har bidratt til virkelig å kaste oss inn i denne samtalen, fastslår han. 

Hva er særegenhetene ved fagene, og hva slags etiske og personvernmessige utfordringer står de overfor? Det er sosialantropologene som må sørge for å vise fram disse utfordringene. De må markere seg i sammenhenger der politikk og reguleringer utvikles, er konklusjonen fra Fürst og Vike.  

Temanummeret om forskningsetikk fra Norsk Antropologisk Tidsskrift viser at hansken allerede er tatt opp av denne gruppen antropologer. De har nylig bragt initiativet videre til et fagorgan for universitetet i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, der det arbeides videre med disse spørsmålene.   

– Vi har tro på at vi sammen kan bidra til å bedre situasjonen for antropologisk forskning, sier Fürst. 

 

– Mulighetene er flere enn mange tror 

De aller fleste forskningsprosjekter vil kunne gjennomføres innenfor lovverket, mener NSD – Norsk senter for forskningsdata. 

NSD er et nasjonalt arkiv for forskningsdata og kompetansemiljø for personvern i forskning. 

NSD

  • vurderer meldinger om behandlinger av personopplysninger på oppdrag fra rundt 130 institusjoner 
  • gir råd om personvern til forskere, studenter og institusjoner 
  • hjelper institusjonene med å følge personvernregelverket og dokumentere at behandling av personopplysninger følger samme regelverk  
  • er personvernombud for enkelte forskningsinstitutt 

– Mange oppfatter oss nok som en portvokter, men vi skal være en veiviser og fremme forskning innenfor rammen av regelverket, forteller Marianne Høgetveit Myhren, som er avdelingsdirektør for forskningsdata og personverntjenester. 

Hun er glad for at Norsk Antropologisk Tidsskrift løfter fram personvern- og etikkutfordringer fagfeltet opplever. Et godt personvern gir tillit til forskningen, påpeker hun.  

– Vi ønsker god dialog med forskningsmiljøene og ser gjerne at de tar kontakt med oss om utfordringer, slik at vi kan finne løsninger i fellesskap. 

Mange misforståelser  

GDPR stiller noen nye krav, som at samtykke må kunne dokumenteres, men stort sett er det likevel en videreføring av tidligere regelverk, ifølge avdelingsdirektøren.  
 
– Erfaringen vår er at regelverket ikke er til hinder for at antropologer får gjennomført forskningen sin. Men det kan være nødvendig med enkelte justeringer av prosjektopplegget for å ivareta lovkrav.  
 
Høgetveit Myhren mener det generelt sett er en del misforståelser om personvernreglene, både om krav som ikke finnes, og muligheter og unntak som faktisk finnes. GDPR åpner for eksempel for såkalt bredt samtykke.  
 
Samtykke er også bare ett av flere likestilte lovlige grunnlag for å behandle personopplysninger. Andre lovlige grunnlag kan for eksempel være særlig relevante dersom informantene er analfabeter, har et anstrengt forhold til offisielle myndigheter, eller for register- og internettforskning. 
 
– Det viktigste er ikke hvilket lovgrunnlag du velger, men at deltakerne får god og tilpasset informasjon om hva deltakelse innebærer for dem, og hva som skjer med deres personopplysninger underveis og etter at prosjektet er ferdig.  

Kjenner til gode løsninger 

Ifølge Høgetveit Myhren er det en utbredt feiloppfatning at det bare jobber jurister i NSD. Det jobber faktisk flere sosialantropologer enn jurister der, akkurat nå, forteller hun. To av dem er Kajsa Amundsen og Karin Lillevold. 

– Vi er fullt klar over at antropologisk forskning ikke har alt klart på forhånd, og at ikke alt passer inn i et skjema. Mye handler om at forskerne må være bevisst på hva de legger opp til, og at de må begrunne valgene sine, sier Lillevold.  

– Vi har kjennskap til mange gode løsninger. Den kjekkeste jobben er når noen kommer med en utfordring og vi vet hvordan vi kan spille på lovverket for å muliggjøre forskningen, sier Amundsen.