Hopp til hovedinnhold

Alt som er galt

Psykologen Stuart Ritchie skriver med skarp penn om juks, gråsoner og mektige aktører som ikke passer jobben sin. Men han hyller også dem som fortjener det.

Omslag forskningsetikk nr. 1 2021 med oppslagsbilde av Mari Sundli Tveit
2021:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094. 

Science Fictions_bokomslag.jpg

Tittel:  Science Fictions – Exposing Fraud, Bias, Negligence and Hype in Science

Forfatter: Stuart Ritchie

Utgiver: Penguin

Årstall: 2020

Antall sider: 368

ISBN: 9781847925657

I pandemiens startfase gikk Stuart Ritchie til frontalangrep på noen av de største navnene innen psykologisk forskning. I kommentaren «Don’t trust the psychologists on coronavirus» anklaget han dem for å formidle pseudovitenskap. 

Poengene hans var gode, men han trakk dem for langt og var for skarp i tonen, etter min mening. Derfor var det med avmålt entusiasme jeg startet på «Science fictions», til tross for at under­tittelen vitner om en bok etter mitt hjerte: «Exposing Fraud, Bias, Negligence and Hype in Science». 

Hva kunne Ritchie tilføre den populærvitenskapelige vitenskapskritikken? Han er langt fra først ute. Både Ben Goldacres «Bitter pille» (2013) og Richard Harris’ «Rigor Mortis» (2017) er svært solide. 

Gråsoner og juksemakere 

Men Ritchies bok viste seg å bli enkel å anbefale. Han skriver fortsatt med en skarp penn, men bokformatet gir ham plass til å underbygge påstandene om alt som er galt med vitenskapen.  

Boken er delt i tre. Del én, «Ought and is», handler om de klassiske vitenskapelige idealene, som nøytralitet, systematisk kritikk av påstander og at kunnskap skal være allemannseie. Delen avsluttes med opprullingen av den såkalte «replikasjonskrisen» i psykologien. Flere klassiske studier ble gjennomført på nytt, men resultatene glimret med sitt fravær. Det ble tydelig at noe var alvorlig galt.  

Ritchie bruker replikasjonskrisen og sin egen erfaring med et motvillig tidsskrift til å sparke i gang del to: «Fawlts and flaws». Der går han gjennom årsakene til at studier ikke lar seg replikere.  

Juksemakere får sitt eget kapittel. Historiene er medrivende og sørger for at boken blir vanskelig å legge fra seg. Mest vekt legger Ritchie likevel på uredelige praksiser. De som er langt mer utbredt enn juks, som i sum har større negative konsekvenser, og som mange forskere tilsynelatende rettferdiggjør overfor seg selv.  

Det dreier seg blant annet om å la være å publisere resultater som ikke driver karrieren framover, å dele opp resultater i unødig mange publikasjoner (salamisering), å grave etter funn i datamaterialet (såkalt p-hacking) og å gjengi ubetydelige funn som betydelige (såkalt spin).   

Både pekefinger og hyllest 

Men det er ikke først og fremst forskerne Ritchies pekefinger rettes mot. Den rettes mot forskningsinstitusjonene, finansiørene og tidsskriftene – de som har makten, og som skal være kvalitetskontrollørene.  

I del tre, «Causes and cures», vektlegges nettopp dette når Ritchie tar et oppgjør med det han mener er forskningens perverse incentiver. Han argumenter, som mange andre før ham, for at vektleggingen av antall publikasjoner og hvilke tidsskrift man publiserer i, er blant hovedårsakene til uføret vi har havnet i.  

«Science fictions» sin styrke er at de fengslende historiene underbygges av relevante, overbevisende og oppdaterte referanser. Og til de bekymrede: Selv om boken peker på fundamentale svakheter i vitenskapen, er den også en hyllest av den. En hyllest av de vitenskapelige idealene og av de forskerne som utrettelig har jobbet for å kartlegge svakhetene for at vi skal komme noen skritt nærmere idealtilstanden.