Hopp til hovedinnhold

Er vi ikke onde likevel?

Tidenes to mest kjente sosialpsykologiske eksperimenter avslørte menneskets underliggende ondskap – eller gjorde de egentlig det? Flere hevder nå at forskerne, som skapte seg verdensberømmelse, jukset med resultatene.

En fangevokter leder en fange med bind for øynene gjennom en gang
I 1971 innredet psykologiprofessor Philip Zimbardo et fengsel i kjelleren på Stanford University. 12 studenter fikk rollen som fangevoktere, 12 som fanger. Foto: Courtesy of Special Collections & University Archives, Stanford University
Omslag forskningsetikk nr. 1 2021 med oppslagsbilde av Mari Sundli Tveit
2021:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094. 

Hvordan kunne holocaust skje, hvordan skaffet nazistene nok folk til å jobbe i utryddelsesleirene? 

«Ikke noe problem, dem kan du finne i en hvilken som helst amerikansk småby», mente psykolog Stanley Milgram ved Yale University. Han hadde da gjennomført eksperimentet Obedience to Authority (se faktaramme) og seilte opp som den ledende stjernen innen psykologifaget. Først da Philip Zimbardo ti år senere gjennomførte sitt Stanford Prison Experiment (se faktaramme) fikk Milgram en konkurrent som kunne gjøre ham rangen stridig. 

I USA er det, selv i dag, vanskelig å finne innføringsbøker i psykologi der ikke ett av disse eksperimentene, eller begge, er gjengitt. 

Forsøkene til Milgram og Zimbardo fikk mye kritikk for å ha utsatt forsøkspersonene for ekstreme psykiske belastninger og ha ført dem bak lyset. Med de etiske retningslinjene som gjelder i dag, ville det ikke vært mulig å gjennomføre noen av disse eksperimentene. Men i de senere årene er det også stadig flere som stiller spørsmål ved konklusjonene de to trakk. 

Metervis med arkivmateriale

Obedience to Authority 

  • Når: 1961 
  • Forskningsleder: Stanley Milgram, 1933–1984 
  • Forsøkspersoner: flere hundre vanlige mennesker fra New Haven, Connecticut 
  • Hypotese: Vi følger ordre selv om det innebærer å påføre andre mennesker smerte. 
  • Hvordan: Forsøkspersonene ble beordret til å gi elektrisk støt til en annen person. De ble holdt uvitende om at støtene ikke var reelle. 

Australske Gina Perry har brukt år av sitt liv på å gå Milgram etter i sømmene. I 2012 ga hun ut boka «Behind the Shock Machine». Det som forbauset psykologen og forskningshistorikeren mest, var at ingen før henne hadde gått grundig gjennom råmaterialet fra forsøk som har hatt så stor betydning. Og hva med forsøksobjektene? Få hadde snakket med dem. 

Gina Perry pløyde seg gjennom metervis med arkivmateriale og timer med lydopptak. Hun sporet også opp flere av forsøkspersonene og ble stadig sikrere på at Milgram ikke faktisk testet ut sine hypoteser, men gikk inn for å få dem bekreftet.  

Elektriske støt sjokkerte verden 

Stanley Milgram lurte forsøkspersonene til å tro at de var med i et eksperiment for å undersøke om en elev ville lære fortere når han fikk elektrisk støt hver gang han svarte feil. I virkeligheten var de elektriske sjokkene juks og eleven en skuespiller.  

Personen som fikk beskjed om å gi det han trodde var elektriske støt, var den virkelige forsøkspersonen. Hensikten var å undersøke om folk fulgte ordre selv om det innebar å påføre andre smerte.  

Det som sjokkerte verden, var at to av tre forsøkspersoner fulgte ordre hele veien opp til den sterkeste strømstyrken på 450 volt. Det er dette resultatet som gjengis hver gang det refereres til forsøket. Gina Perry mener at virkeligheten er langt mer kompleks. 

Gråt, svettet og skalv 

Milgram gjennomførte nemlig en rekke varianter av forsøket, og den høye andelen lydige oppnådde han bare når eleven satt i et annet rom. Når eleven ble flyttet inn i rommet der den som ga «sjokkene», satt, var det tvert imot 60–70 prosent som motsatte seg ordrene. I alt ble det gjennomført over 20 varianter av forsøkene, og i over halvparten av dem var det mer enn 60 prosent som ikke adlød. 

Dessuten var det bare halvparten av forsøkspersonene som var helt sikre på at støtene var ekte, og blant dem var det bare én av tre som adlød. Lydopptakene viser også at deltakerne led store kvaler, protesterte, gråt, svettet og skalv. 

Gina Perry mener resultatene like gjerne kan tolkes omvendt av det Milgram gjorde: som dokumentasjon på at vi motsetter oss ordre. 

Sadistiske studenter?

Stanford Prison Experiment 

  • Når: 1971 
  • Forskningsleder: Philip Zimbardo, 1933– 
  • Forsøkspersoner: 24 mannlige studenter 
  • Hypotese: Vi utvikler sadistiske tilbøyeligheter dersom vi får ubegrenset makt over andre mennesker. 
  • Hvordan: Halvparten av studentene fikk rollen som fangevoktere, resten rollen som fanger. 

Sommeren 1971 innredet professor i psykologi Philip Zimbardo et fengsel i kjelleren på Stanford University. 12 studenter fikk rollen som fangevoktere, 12 som fanger. Alle var menn. Hensikten var å se om vokterne utviklet sadistiske tilbøyeligheter, og det gjorde de. Zimbardo viste at vi alle har en sadist i oss som kommer til overflaten bare omstendighetene er de rette. 

Ifølge Zimbardo fikk fangevokterne selv fritt utvikle sine metoder. En rekke intervjuer med «fangevokterne» og nye undersøkelser av arkivmateriale og lydbånd fra eksperimentet gir et helt annet bilde. Før forsøket begynte, oppfordret Zimbardo vokterne til blant annet å skremme fangene.  

Flere av vokterne har hevdet at de trodde målet var å se hvor fort fangene kunne brytes ned, og at deres oppgave derfor var å klekke ut metoder som kunne bidra til nettopp det. De fikk også instrukser fra forskningsledelsen om hvilke metoder de kunne bruke. Én av fangevokterne ble irettesatt fordi han ikke var tøff nok mot fangene. Den vokteren fangene fryktet mest, fikk derimot skryt av Zimbardo, som takket ham for en glimrende jobb.  

Forsøk på å gjenta eksperimentet uten noen instrukser til vokterne har ikke ført til sadistisk oppførsel, snarere det motsatte. Voktere og fanger er blitt gode venner. 

Selv har Zimbardo sagt at han er lei av å forsvare forsøket. Han har påpekt at det uansett er den mest berømte studien i psykologiens historie. Studiens beste forsvar er dens langlivethet, mener den nå 87 år gamle Zimbardo. 

Søkte berømmelse 

Professor Hank Stam ved University of Calgary er kritisk til de tidlige sosial­psykologiske eksperimentene. Han mener Stanley Milgram ikke trakk frem de resultatene som viste at forsøkspersonene motsatte seg ordre, fordi Milgram «visste hvordan suksess så ut». 

For hvem hadde hørt om Milgram og Zimbardo hvis deres konklusjoner hadde vært at folk flest er skeptiske til å følge ordre og ikke utnytter situasjoner der de straffefritt kan ydmyke og plage andre? 

Ifølge Rutger Bregman i boken «Folk flest er gode» avslører ikke verdens to mest kjente sosialpsykologiske forsøk vår underliggende ondskap. De er bare historier om psykologer som så gjerne ville bli berømte. 

Kilder:  
Stanley Milgram: Obedience to Authority, Gina Perry: Behind the shock Machine, Rutger Bregman: Folk flest er gode, Thibault Le Texier: Debunking the Stanford Prison Experiment (APA), Philip Zimbardo: The Lucifer Effect 

Les mer forskningsetisk historie:
Mange kokker og mye søl
Brukte dødsdømte i vaksineforsøk
Røykla fakta i 34 år