Hopp til hovedinnhold

Mitt dilemma: Lønn for strevet

To mødre til døvblinde barn skal samarbeide med postdoktor Rosemarie van den Breemer i hele forskningsprosessen. – Medforskere skal anerkjennes, men spørsmålet om lønn er et dilemma, sier hun.

Rosemarie van den Breemer
Rosemarie van den Breemer er postdoktor ved Senter for diakoni og profesjonell praksis ved VID vitenskapelige høgskole.
Omslag forskningsetikk nr. 1 2021 med oppslagsbilde av Mari Sundli Tveit
2021:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094. 

Van den Breemer er postdoktor ved VID vitenskapelige høgskole og del av ­excellence-prosjektet CitPro, The Citizen’s project. Hun forsker på familieerfaringer med omsorg for barn som er medfødt døvblinde, og skal sammenligne to familier i Norge og to i Nederland.  

Disse familiene er informanter i prosjektet. Van den Breemer har i tillegg inkludert to mødre med slik erfaring som medforskere. De skal samarbeide med henne om alt fra utforming av spørsmål til tolkning av funn. Kanskje skal de også være med og skrive en forskningsartikkel. 

– Jeg forsker med dem i stedet for på dem. Ideelt sett skal vår relasjon være preget av likeverd og anerkjennelse, og da er et viktig aspekt lønn, påpeker van den Breemer. 

Anerkjent på alvor 

Hvor mye skal medforskerne få for sin innsats? Forskeren begynte å undersøke hva som var praksis både på egen institusjon og på andre institusjoner. Det viste seg at det var mye usikkerhet rundt regelverk, og at ulik praksis førte til stor variasjon i lønnen – fra 150–200 til 500 kroner per time. 

Van den Breemer synes økonomisk anerkjennelse er spesielt relevant i prosjektet hun jobber med nå. Manglende økonomisk anerkjennelse er nemlig hovedtematikken hennes.  

– I disse familiene har foreldre hatt lange perioder med redusert jobb og inntekt på grunn av tunge omsorgsoppgaver. I tillegg er deres enorme arbeidsinnsats hjemme lite økonomisk belønnet, forteller hun. 

Selv skulle hun gjerne gitt medforskerne sine litt høyere lønn. 

– Opplevede du at lønnen gjorde det vanskelig å rekruttere foreldre til forskningsprosjektet ditt? 

– Nei, de fleste hadde ikke noen forventing om lønn og syntes det var viktig å bidra, forteller van den Breemer. 

– Men jeg er opptatt av at medforskerne skal føle seg anerkjent på alvor, og at det ikke bare blir en fin setning i en bok, understreker hun.  

Pengene på bordet 

Mer brukerinvolvering og medforskning er en trend i ForskningsNorge. Hun forstår at det tar tid å finne ut av hvordan dette kan gjøres på en god måte, og kanskje er det ingen fasit på hva som er riktig lønn. 

Men forskningsinstitusjonene må ta opp de etiske spørsmålene rundt anerkjennelse av medforskere og bestrebe seg på å samordne system og rutiner på tvers, mener van den Breemer. Hun ser det som et institusjonelt ansvar å sikre at med­forskere får lønn når de bidrar med sin kunnskap inn i forskningsprosjekter. 

– Hvis det i praksis ikke blir satt av nok penger til å lønne medforskere for deres arbeidsinnsats, er det en fare for at medforskning prioriteres bort i prosjektene, tror hun.  

Og må ph.d.- og postdoktorstipendiater bruke av sine driftsmidler til å betale ut lønn til medforskere, kan dette gå på bekostning av konferansedeltakelse og innkjøp av faglitteratur. 

– Stipendiater skal ikke måtte velge mellom å kjøpe inn bøker de trenger, og å involvere medforskere, påpeker van den Breemer.