Hopp til hovedinnhold

– Det er ikke farlig, du brekker ingenting

Anine Kierulf foreskriver medietrening, godvilje og et lag teflon mot latterliggjøring og hersketeknikker.

Anine Kierulf
Anine Kierulf er førsteamanuensis ved UiO og leder ekspertutvalget som skal utrede tilstanden for akademisk ytringsfrihet i Norge. (Foto: Ingrid S. Torp)
Anine Kierulf utenfor juridisk fakultet i Oslo
2021:3 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094

«Hver gang jeg hører stemmen din på radioen, blir jeg bekymret». 
 
Det var beskjeden Anine Kierulf fikk i en medarbeidersamtale. Hun var så aktiv i media at det måtte da gå ut over arbeidet med doktorgradsavhandlingen. Det gjorde det ikke. 
 
– Vi skal prøve å tolke hverandre så velvillig som mulig, og det kunne vært en helt legitim ting å si hvis vedkommende hadde satt seg inn i fremdriften. Men det var ikke tilfellet, og jeg fullførte i god tid.  
 
For Kierulf sa dette mye om hvordan noen ser på formidling – som et overskuddsprosjekt man skal drive med når man har tid.  
 
– Men hvis det som gir uttelling, skal være styrende for alt vi gjør, trenger vi ikke være akademikere. Da kan vi jobbe i det private næringslivet. Akademikere må ha en større forståelse av samfunnsoppdraget. Du må selvsagt publisere vitenskapelig for å komme deg opp og frem, men vi skal ikke bare drive forskningsfronten fremover. Vi skal sørge for at kunnskapen kommer alle til gode. At den kommer demokratiet til gode. Jo mer opplyst demokratiet er, jo bedre blir demokratiet, og jo bedre blir beslutningene vi tar. 
 
Kierulf har Grunnloven på sin side. § 100 sjette ledd sier: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» 
 
– Det er ganske kult at demokratiet vårt anser dette med et åpent og opplyst ordskifte som så viktig at det ligger i Grunnloven. For det er ikke det at det står der, som gjør at det er viktig, det er det at det er viktig, som gjør at det står der.  

En heiende kritiker 

Anine Kierulf leder ekspertutvalget som skal utrede tilstanden for akademisk ytringsfrihet i Norge. Hun er også førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett på Universitetet i Oslo, stedet hun forlot etter fullført doktorgrad i 2014 og senere returnerte til i 2020. Da hadde noe skjedd med ytringskulturen.   
 
– Man skal kritisere det som er kritikkverdig, men også heie på det som fungerer. Min opplevelse var at forståelsen for betydningen av bred forskningsformidling var mye større da jeg kom tilbake. Det kan skyldes mange ting, men endringer i personsammensetning var nok et viktig bidrag. Jussen har siden før årtusenskiftet vært i en rivende utvikling. Slikt skaper også motstand, og den kan være viktig. Mitt inntrykk var likevel at gamle fag­hegemoner ikke kunne dominere samtalen lenger. Noen hadde også gått av med pensjon.   
 
Det er ikke lett å endre kulturer, men enkle grep kan være effektive. Ved Senter for menneskerettigheter så Kierulf et illustrerende eksempel på hvordan institusjoner kan fremme formidling i media. 
 
– På den ene siden av korridoren henger en oppslagstavle med nye vitenskapelige publikasjoner fra senterets forskere. På den andre siden henger en oppslagstavle med mediebidragene deres. Det er en veldig enkel måte å synliggjøre at både vitenskapelig publisering og annen formidling er viktig.  

– Vi er alle følelsesmennesker 

Institusjoner har et viktig ansvar for å berede grunnen for offentlig debatt om forskning, men det har også enkeltforskere. I Khrono har Kierulf tatt til orde for mer innestemme og nyanser for å sikre et godt offentlig ordskifte. Hun har selv opplevd ubehaget da hun som akademikerspire fikk sine første forsøk på offentlige fagsynspunkter latterliggjort av etablerte professorer.  
 
– Jeg tror jeg håndterte det rimelig godt der og da. Men jeg ville nok vært litt mindre polemisk i svaret i dag. Når folk argumenterer med hersketeknikker, er det lett å ta dem på det.  
 
Men Kierulf anbefaler en annen strategi. 
 
– Generelt mener jeg at jo mer man fokuserer på fag og ikke lar seg vippe av pinnen av tullete urimeligheter, jo bedre blir debatten. Samtidig er det jo slik at selv om vi, og særlig akademikere, tror vi er rasjonelle hele tiden, er vi alle følelsesmennesker. 
 
Ubehaget ved å møte krasse motstemmer eller latterliggjøring vil alltid være der, sier Kierulf, men i dag er hun tryggere, mer faglig etablert og trent på å være i offentlig debatt.  
 
– Det er ikke farlig, du brekker ingenting.  

Må prøve å forstå mediene  

Hun mener nettopp det med trening og medieforståelse er viktig for forskere.  
 
– Skal du ha gode tverrfaglige prosjekter, må du sette deg inn i hvordan det andre faget fungerer, vitenskapsteorien, metodene og målet. På samme måte må alle akademikere lære hvordan den fjerde statsmakt virker, og hvorfor den virker slik. Hvis vi ikke skjønner det, kommer vi til å bli sittende inne på fakultetene våre og humre bittert over teite journalister. Offentligheten er en jungel, det kommer den til å fortsette å være, og vi må forholde oss til det.  
 
Kunnskap er også nøkkelen til å mestre sosiale medier, mener Kierulf. Da Institutt for samfunnsforskning (ISF) undersøkte forskeres villighet til å formidle funn, fant de at særlig bidrag i sosiale medier var ansett som krevende. Kierulf oppfordrer forskere til å sette seg inn i de ulike kanalene. 
 
– Facebook kan være et sted for gode debatter hvis du skaffer deg et nettverk av folk som er interessert i å diskutere, snarere enn å promotere seg selv eller å «disse» andre. Twitter kan være et hardt sted, men også en utrolig kilde til forskningsnettverk og nyheter innenfor ulike felt, påpeker hun. 
 
Kierulf minner også om at gårsdagens Twitter-storm fort er glemt av alle andre.  
 
– I går leste jeg om spotlight bias, det at vi selv hele tiden tror andre er opptatt av hva vi gjør eller sier. Det stemmer altså ikke. Vi må ikke ta oss selv så høytidelig. De fleste andre er faktisk mer opptatt av seg selv, de også, enn av oss.  

«Mee too» ble en vekker 

Kierulf mener vi alle har et ansvar for å bestrebe oss på saklige tolkninger, ikke bare hva vi føler i møte med andres ytringer. Skulle alle gjøre det, ville vi ikke kunne kommunisere med hverandre, mener Kierulf. Men hun har selv lært av andres følelsesmessige reaksjoner – også på måter som har fått henne til å endre mening. 
 
– Jeg kan bruke et eksempel som jeg sikkert kommer til å få mye tyn for, innleder hun.  
 
– Da «me too»-kampanjen kom, snakket jeg med en venninne om den. Vi tenkte først at dette har vi aldri opplevd, hvorfor det? Og spøkefullt: Er vi så lite attraktive? Men etter hvert innså vi at vi har opplevd dette hele livet, vi har bare tenkt at det ikke var så farlig.  
 
Kierulf understreker at hun ikke snakker om overgrep eller noe av det mer alvorlige, men om hersketeknikker, maktmisbruk og sexisme.  
 
– Satt på spissen opplevde vi enten disse episodene som et kompliment, eller, hvis de ble ubehagelige, ba vi vedkommende om å skjerpe seg. Eller bare forlot dem. Disse erfaringene ga oss en interessant samtale. Er kampanjen et spill? Er den overdrevet?  
 
De kom til at deres forundring nok handlet om egen bakgrunn. Eller privilegier:   
 
– Vi kom til at vi antagelig er oppdratt til å forstå dette, til å bli så robuste at vi ikke opplever slike hendelser som farlige eller truende. Vi måtte gruble mer over det. Når jeg siden gikk inn i historiene med et åpent blikk, så jeg at her er det en hel verden jeg ikke har vært klar over. Det fikk meg til å skjønne at dette er en viktig bevegelse. 

Frykten for å støte noen 

Diskusjonen mellom to venninner illustrerer hvordan meningsutveksling kan føre til meningsutvikling og større forståelse. Men særlig det kontroversielle kan være vanskelig å målbære. I ISFs undersøkelse (se faktaboks) sier respondentene at de er særlig lite villige til å formidle forskningsfunn som kan virke støtende. Da kan mange gå glipp av mye, påpeker Kierulf.  
 
– Forskeren selv blir frustrert. Vedkommende vil gjerne dele eller forske videre på det han eller hun synes er viktig, men lar da kanskje være. Det er veldig alvorlig. Fagfellesskapet taper kunnskap som kan bidra til meningsbryting, og dette er hele grunnlaget for vitenskapen. Hvis noen meninger uteblir, beveger forskningsfronten seg tregere fremover, kanskje stagnerer den. I tillegg er det et tap for offentligheten, som blir mindre opplyst. Ikke minst for de som står for noe av det samme som forskeren kommer frem til, som kanskje er politisk ukorrekt, men dermed kanskje også ganske viktig. De får ingen vitenskapelige holdepunkter å argumentere med.  
 
Kierulf vet at vi mennesker er skrudd sammen slik at det kan oppleves naturstridig både å ytre seg og å lytte motstrøms.  
 
– Det er alltid mest behagelig å høre mer av det du allerede er litt enig i. Utfordrende ytringer og ideer som går helt på tvers, kan være kjempeubehagelige. Men det er gjennom møtet med det som er ukjent og kanskje veldig ubehagelig, at du kan få øynene opp for, og lære, noe nytt. 

 

– Vi trenger opplæring i akademisk ytringsfrihet 

I tillegg må hele forskersamfunnet støtte opp om de som driver med forskning som kan oppfattes som krenkende. Det mener Jonas Stein, leder i Akademiet for yngre forskere (AYF). 

Jonas Stein_Anne Lise Norheim Akademiet for yngre forskere.jpg

Jonas Stein (UiT) er leder i Akademiet for yngre forskere. (Foto: Anne Lise Nordheim / Akademiet for yngre forskere)

– Det er ikke til å legge skjul på at noen av våre medlemmer har opplevd det som krevende å stå i sine første offentlige debatter eller ordskifter, forteller Stein.  
 
Han sier interne diskusjoner i AYF viser at flere mener institusjonene har et forbedringspotensial når det kommer til å gi opplæring om akademisk ytringsfrihet.  
 
Det kunne kanskje inngått i den obligatoriske forskerutdanningen, foreslår han. 
 
– Den akademiske ytringsfriheten gir den enkelte forsker svært mye frihet til å ytre seg, og den gir også institusjonene, ved staten, en positiv forpliktelse til å legge til rette for en offentlig samtale og frie ytringer. 

– Må tåle en viss motstand  

Samtidig må man da tåle en viss motstand, understreker han. 
 
– En rett til å ytre seg innebærer ikke en rett til ikke å få saklige motforestillinger. At noen stiller spørsmål ved en påstand, er jo ofte sånn vitenskapen går fremover. 
 
Selv har ikke Stein opplevd ubehagelige reaksjoner i offentligheten, men motbør er han som forsker vant til.  
 
– Å få kritiske kommentarer er man vant til gjennom fagfellevurdering. Det er for øvrig en god prosess for å lære å forholde seg til saklig kritikk – selv om det også er noen fagfeller som kan være usaklige. 
 
Når det gjelder funnene fra ISFs undersøkelse, mener Stein forskersamfunnet som helhet må støtte de som driver med forskning som kan oppfattes provoserende eller krenkende.  
 
– Det vil være en fallitterklæring for forskersamfunnet om vi slutter å drive med kritisk forskning på noen områder fordi forskerne er redde for represalier og kritikk. På veldig mange samfunnsområder har vi fått til fremgang fordi forskere har turt å utfordre etablerte «sannheter».