Ærlig talt: En syretest på akademisk ytringsfrihet

Et kronikksamarbeid på tvers av institusjoner ble et tydelig eksempel på hvor forskjellige kår forskere har for å delta i samfunnsdebatten. 

Anine Kierulf utenfor juridisk fakultet i Oslo
2021:3 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094

Ærlig talt.jpg

Norunn Myklebust er administrerende direktør i Norsk instiutt for naturforskning (NINA). Våre andre faste spaltister er Bjørn Hofmann, Elisabeth Staksrud og Jan-Ole Hesselberg. (Foto: Privat)

«Vi bør skrive en kronikk om denne problemstillingen, vi har et viktig budskap til politikere og forvaltning. Det beste er om vi kan skrive kronikken sammen med kollegene fra de andre forskningsinstitusjonene på prosjektet. Da blir den mer kraftfull, og vi får et bredere nedslagsfelt.»  
 
Dette var konklusjonen etter et prosjektmøte mellom forskere internt i NINA. Forskerne lagde raskt et førsteutkast til kronikk, som ble delt blant forskerkollegene internt og eksternt. De aktuelle eksterne partnerne var fra et universitet og et statlig forvaltningsinstitutt.  
 
Kronikken ville kunne vekke oppsikt, og NINA-forskerne informerte derfor ledelsen da førsteutkastet forelå. Jeg tenkte med en gang at denne kronikken ville bli en syretest på akademisk ytringsfrihet: I hvilken grad har forskere ved et uavhengig forskningsinstitutt, et universitet og et statlig forvaltningsinstitutt frihet til å skrive kronikk på et fagområde preget av interessekonflikter og politiske diskusjoner?  

Store forskjeller 

Professorene ved universitetet bidro med faglig input til kronikken og satte straks navnet sitt under. I det statlige forvaltningsinstituttet måtte kronikken godkjennes av ledelsen. For NINA-forskerne var det tilstrekkelig å informere internt. 
 
I NINA har forskerne stor frihet til å delta i det offentlige ordskiftet innenfor rammen av vår egen Vær bevisst-plakat om opptreden i media. Plakaten stiller imidlertid krav om å informere nærmeste leder eller kommunikasjonsavdelingen i kontroversielle saker. Dette skal gjøre teksten og budskapet enda bedre og forberede oss til å bistå forskeren dersom saken «tar av» i det offentlige rom.  
 
Syretesten viste altså at det er store forskjeller på akademisk frihet, avhengig av hvor forskeren hører til. Slik må det nesten være, for virksomhetene der forskerne er ansatt, har ulike roller og funksjoner. Samtidig tviler jeg på at journalister, politikere og andre er klar over disse forskjellene og eventuelle effekter av dem. 

Krevende interessekonflikter 

At forskere deltar i samfunnsdebatten med forskningen sin, er både viktig og nødvendig. Men på områder hvor det er interessekonflikter, kan det være krevende for forskerne å delta. Eksempler på dette fra eget institutt er forskning på vindkraft og natur, rovvilt og beitedyr, og villaks og havbruk. Uten god støtte og rådgiving fra arbeidsgiver, kan ytringsfriheten oppleves som truet.  
 
Dårlige økonomiske rammebetingelser kan også true den akademiske ytringsfriheten. Konsekvensen kan bli mindre kritisk forskning på viktige samfunnsområder eller at forskere i frykt for å bli upopulære havner «i lomma» på oppdragsgiver.  
 
Forsknings- og høyere utdanningsministeren har nylig etterlyst at forskere deltar aktivt i samfunnsdebatten. Jeg er glad for at statsråden er opptatt av dette. Regjeringens ekspertgruppe for akademisk ytringsfrihet, som ble nedsatt i sommer, vil helt sikkert komme med gode innspill for å bidra til dette. Ut fra mandatet ser det ut som at det primært er universiteter og høyskoler som får oppmerksomhet. Jeg håper gruppa også vier oppmerksomhet til forskningsinstituttene, både de uavhengige og de statlige forvaltningsinstituttene.  
 
Du lurer kanskje på hva som skjedde med kronikken? Den ble trykket, uten deltakelse fra det statlige forvaltningsinstituttet.