Kommentar: Ytringsfrihet og kollegialitet

Av: Helene Ingierd direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) 

Ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet leverte i mars en viktig utredning som bekrefter at det er mange utfordringer knyttet til ytringsfriheten i akademia. Gruppen vektlegger utfordringene innad i akademia, og trekker spesielt fram selvsensur.  

Selv om utvalget også foreslår å lovfeste formidling, i tråd med innspill fra De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), ligger løsningene dermed først og fremst i å styrke visse forpliktelser i forskerfellesskapet og ansvarliggjøre institusjonene.    

FEK har påpekt at forskningsetikk er en forutsetning for akademisk frihet, idet forskningsetikken også innebærer plikter som utgjør en garanti for den friheten som gis. I tråd med dette synliggjør rapporten den intime forbindelsen mellom forskningsetikk og akademisk frihet på minst tre måter som har betydning for det videre arbeidet.  

Kvalitet og kollegialitet  

For det første er forskeres ytringsfrihet, i motsetning til den generelle ytringsfriheten, underlagt kvalitetsnormer. Disse stiller krav til vitenskapelig metode og saklighet, og ivaretas av forskerfellesskapet selv. Robert Merton formulerte i 1942 normen om «organisert skeptisisme» som en del av vitenskapens etos. Normen innebærer at forskerfelleskapet har plikt til å fremsette kunnskap som kan etterprøves, og plikt til å kritisere hverandres kunnskapspåstander.   

For det andre peker rapporten spesielt på normer knyttet til kollegialitet. Organisert skeptisisme understreker tvil og kritikk som ryggmargsrefleks. Det betyr ikke mangel på respekt, men snarere kritisk respekt. I Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora uttrykkes det slik i punkt 2: «Forskere må utvikle en åpen og ikke-diskriminerende kultur hvor det er rom for faglig uenighet, konstruktiv kritikk og diskusjon om forskningsetiske spørsmål» (NESH 2021). 

Vi trenger å snakke mer om hvordan kollegiale normer fremmes. Kontinuerlig bevisstgjøring, opplæring og diskusjon er viktig. Det handler ikke bare om kurs, men om å tilby gode rollemodeller gjennom kollegaer og ledere, som kan vise hva ytringsfrihet er i praksis, og hvordan den kan ivaretas gjennom saklig kritikk. På samme måte som forskningsetikk er et lederansvar, er akademisk frihet noe som krever aktivt lederskap.  

Vil gi bedre veiledning 

For det tredje fastsetter forskningsetikken også visse rammer for den akademiske friheten, herunder den akademiske ytringsfriheten. Den inkluderer også eksterne forpliktelser, som normer knyttet til prinsippet om respekt for forskningsdeltakere. Slike normer innebærer visse restriksjoner når det gjelder hva man kan forske på og hvordan og på hvilken måte forskningen formidles.   

Rapporten er inne på dette. Den tar også opp den siste tidens debatt, som har avdekket at forskningsmiljøer mangler kunnskap om rammeverket og om hvem som har ansvaret for ulike vurderinger. FEK ser også denne utfordringen og har igangsatt arbeid for å veilede institusjonene bedre.  

Andre aktørers ansvar 

Forskningsetikken favner videre enn de forpliktelser som ligger i forskersamfunnet; også andre aktører har et ansvar. En svakhet ved rapporten er at den i mindre grad berører utfordringer knyttet til for eksempel ekstern finansiering og oppdragsforskning. Det er viktig at vi fremover også diskuterer hvordan slike faktorer kan begrense akademisk frihet, og hvilke tiltak som er nødvendige for å styrke den.