Redelighet er grunnleggende for tillit
Å sikre redelighet i forskning er viktigere enn noen gang. Ved Universitetet i Bergen styrker vi nå vårt forebyggende arbeid, og vi er spesielt opptatt av de ferske forskerne.
Av: Benedicte Carlsen viserektor for forskning og internasjonale relasjoner, Universitetet i Bergen
At forskere er redelige, at de opptrer ærlig og etterrettelig, at de ikke forfalsker, fabrikkerer eller plagierer forskningsresultater, er helt grunnleggende for at vi skal kunne stole på forskning.
Det finnes flere kjente eksempler på hvor alvorlig uredelighet i forskning kan slå ut i praksis. Det mest kjente er vel Andrew Wakefields publisering av falske forskningsresultater i 1998, som viste at MMR-vaksinen for barn kunne føre til autisme. Dette fikk umiddelbare konsekvenser for tilliten til myndighetenes barnevaksinasjonsprogram i flere land.
Til tross for at resultatene har blitt grundig motbevist, verserer de fremdeles som en myte som påvirker vaksinasjonsraten i enkelte grupper og dermed meslingutbrudd med påfølgende dødsfall.
Store utfordringer
Wakefield-skandalen illustrerer godt sammenhengen mellom redelighet og tillit til forskning, og at tillit til forskning i sin tur påvirker tillit til myndigheter – som gjør viktige valg på vegne av oss alle basert på forskning.
Vi opplever økende internasjonalisering av forskningssamarbeid og globalisering av kunnskap, en mer krevende geopolitisk situasjon, økt digitalisering samt vaklende tillit til forskning i mange land. Å sikre redeligheten i forskningen er dermed viktigere enn noen gang.
For å oppnå dette målet er det helt nødvendig at rutiner og retningslinjer rundt redelighet i forskning er oppdatert, og at den enkelte forsker har dette internalisert i sin tilnærming til forskningsarbeidet.
Det er derfor avgjørende at forskere allerede i starten av karrieren får en forståelse av hvorfor redelighet er grunnleggende for tillit til forskning.
Kompetanse og ansvarsfølelse
Ifølge forskningsetikkloven skal forskere sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, som blant annet omfatter krav om redelighet. Samtidig skal forskningsinstitusjonene ha et system for å avdekke og behandle eventuell uredelighet i forskningen.
Universitetene skal ha redelighetsutvalg som behandler saker om bevisst uredelighet, men universitetene har også ansvar for å sørge for å forebygge uredelighet og juks gjennom å informere og lære opp forskerne i god forskningsetikk.
Riksrevisjonen gjennomførte i 2020 en revisjon av forskningsetikk i universitets- og høyskolesektoren. Hovedkonklusjonen deres var at forskningsinstitusjonene ikke gjør nok for å sikre forskningsetikken. En viktig innvending var at institusjonene ikke i tilstrekkelig grad sørget for opplæring om anerkjente forskningsetiske normer.
Ved Universitetet i Bergen er vi nå i gang med å styrke vårt forebyggende etikkarbeid, og et viktig fokus her er redelighet i forskningsprosessen og i rapportering av forskningsresultater. I høst skal vi jobbe intensivt med å fornye våre rutiner for opplæring, informasjon og refleksjon på alle stadier i forskerkarrieren fra student til professor.
Slik håper vi å sikre kompetanse og ansvarsfølelse på alle nivåer i organisasjonen. Dette arbeidet mener vi på mange måter er viktigere enn kontrollmekanismer, som behandling av uredelighetssaker.