Da drapsofre var god butikk

Joseph var gammel, syk og overstadig beruset da William Burke og William Hare la seg over ham og kvalte ham med en pute. De tok straks den døde Joseph med til anatomen dr. Robert Knox, som kjøpte liket.

En tegning av en mann som sitter over en annen mann med en hånd rundt halsen hans, den andre rundt det ene håndleddet. En mann sitter ved siden av på en stol, to kvinner løper forskrekket mot døren i rommet.
Margery Campbell ble seriemordernes siste offer. Illustrasjon: Robert Seymor
Omslag med bilde av forskere som holder seg fast under en flygning
2023:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

Joseph var ikke den første Burke og Hare solgte til den anerkjente dr. Knox ved Edinburgh’s College of Surgeons, men han var den første de drepte. Hare drev et losji i Tanner's Close i Edinburghs elendigste fattigstrøk. Et par måneder tidligere hadde en av beboerne, Donald, som var en gammel soldat, dødd en naturlig død. De solgte liket og ble overrasket over hvor godt de fikk betalt.  
 
Da Joseph ble syk tidlig i 1828, og de to, Burke og Hare, mente han ikke hadde lenge igjen, hjalp de ham inn i døden. Hare og kona fryktet at det kunne ruinere dem hvis det ble kjent at de hadde smittsomme beboere i pensjonatet. Selv om det denne gangen dreide seg om drap, fikk de ingen spørsmål da de leverte liket til dr. Knox' hjelpere, og for andre gang mottok de rundt ti pund. 
 
Den gode betalingen, og det at ingen spurte dem hvordan de hadde fått tak i liket, fristet til gjentagelse av udåden. Før året var omme, hadde de to kompisene drept 16 mennesker og solgt alle til dr. Knox. 
 
Ved National Museum of Scotland kunne man nylig besøke utstillingen Anatomy: A Matter of Death and Life. Utstillingen tok blant annet for seg koblingen mellom vitenskap og kriminalitet tidlig på 1800-tallet, med Burke og Hares aktiviteter som et grelt eksempel. Utstillingen fortalte også om hvor avgjørende anatomifaget var for de store medisinske fremskrittene som ble gjort. 

Mangel på lik 

Fattigdommen og nøden var grenseløs i Edinburgh på 1820-tallet. Da det store kanalprosjektet Union Canal ble fullført i 1822, strømmet arbeidsledige kanalgravere til den allerede overfylte byen på leting etter en hvilken som helst måte å tjene penger på. 
 
Samtidig var anatomifaget på kraftig fremmarsj, og de mest kjente anatomiprofessorene ble dyrket som stjerner. Dr. Knox hevdet selv at det kunne være så mange som 400 studenter til stede når han dissekerte døde legemer i auditoriet.  
 
Over hele Europa konkurrerte universiteter om å være lengst fremme på dette fremadstormende fagområdet, men i de fleste land var det mangel på lik. Lovene som regulerte hvilke lik som kunne leveres til anatomene, var strenge. I de fleste land begrenset tilgangen seg til henrettede personer og enkelte andre i det offentliges varetekt. Etter hvert som faget vokste og utviklet seg til en moderne vitenskap, var ikke dette på langt nær nok.  
 
Problemet var spesielt stort i Skottland, som hadde noen av de strengeste lovene på området. I hovedstaden Edinburgh lå samtidig et av Europas ledende anatomiske institutt. Salg av døde personer ble derfor en innbringende geskjeft – og gravplyndring utbredt.  
 
Ferske lik var selvfølgelig mest etterspurt, og pårørende gikk vakt på gravplassen i tiden etter begravelsen. Enkelte steder ble det bygget vakttårn på kirkegårdene for å holde gravplyndrerne unna. Noen anskaffet jerngittere som ble låst fast over graven.   

Fra kanalgravere til drapsmenn 

William Hare kom fra Irland og hadde jobbet med å grave ut Union Canal. Han var først gjest på pensjonatet i Tanner's Close. Han la an på innehaverens kone, Margaret Laird, og da innehaveren døde, overtok Hare både pensjonatet og kona. 
 
William Burke hadde etterlatt seg kone og barn i Irland og hadde også jobbet på kanalen. Da den var fullført, slo han seg ned som skoreparatør i Edinburgh sammen med skotske Helen McDougal. De to parene møttes på en av de mange kneipene og ble straks venner. 
 
Metoden de to irene brukte, var stort sett den samme hver gang: De skjenket ofrene fulle og ventet til de sovnet. Så holdt den ene hånden foran nesen og munnen på vedkommende, mens den andre la seg over offeret for å hindre sprelling og sparking. Det var trangbodd, og ingen måtte høre dødskampen. 
 
Etter hvert nøyde de to drapsmennene seg ikke med å ta livet av gamle mennesker. Mest oppsikt vakte drapene på den unge, vakre prostituerte Mary Paterson og den tilbakestående James Wilson. Begge var i 18-årsalderen da de ble drept. 

Mange kjente igjen ofrene 

Mary Paterson var det fjerde eller femte offeret. Hun ble i begynnelsen av april skjenket stupfull og kvalt av de to seriemorderne. De tok henne straks med til Knox' institutt. Det er mange versjoner av hva som hendte videre, men det virker sikkert at Mary straks ble gjenkjent av flere av studentene. Minst én av dem skal ha kjøpt seksuelle tjenester av henne kort tid i forveien. 
 
En av dr. Knox' assistenter spurte hvordan Hare og Burke hadde fått tak i liket. Burke sa at han hadde kjøpt liket av en gammel kjerring, og at jenta hadde drukket seg i hjel. Det var troverdig siden liket stinket av whisky. Burke sa også at hvis de skulle utspørres hver gang de kom med et lik, ville leveransene stoppe. Etter det fikk de ikke flere spørsmål, og drapene fortsatte. 
 
James Wilson ble det nest siste offeret. Den lettere utviklingshemmede ungdommen var tigger og en kjent figur i fattigstrøket. Da James ble lagt på disseksjonsbordet, ble han gjenkjent av flere av studentene. Det var ikke lenge siden de hadde sett ham ute i gaten, uten noen som helst tegn på at han var døende. 

Da James ble lagt på disseksjonsbordet, ble han gjenkjent av flere av studentene. 

Likevel gikk ikke alarmen før etter det 16. drapet. Og det var ikke Knox eller noen ved det anatomiske instituttet som varslet politiet; det var ekteparet Gray, bekjente av de to seriemorderne. Under et besøk fant ekteparet en død kvinne i en av sengene på losjiet, og de varslet politiet. Da politiet kom, var liket forsvunnet, men det ble gjenfunnet i kjelleren på det anatomiske instituttet. 

Dømt til offentlig dissekering 

Alle fire – William Hare, Margaret Laird, William Burke og Helen McDougal – ble arrestert og anklaget for mord selv om påtalemakten manglet bevis. Løsningen ble å gi Hare immunitet mot at han vitnet mot venneparet. Burke ble tiltalt for tre drap og McDougal for medvirkning til ett av dem.  
 
Ryktene gikk om at det hadde blitt begått langt flere drap enn de tre som var omtalt. Folk var rasende og ville ha alle fire – pluss dr. Knox – hengt. Gravrøvere var forhatte, og anatomene som kjøpte likene, sto ikke mye høyere hos folk flest.  
 
Mange mente at dissekering gjorde det vanskelig for den døde å nå himmelriket. Offentlig dissekering var en del av straffen for dem som ble henrettet, og ikke noe uskyldige skulle utsettes for. Her var det i tillegg snakk om mulige drap!  
 
Retten dømte bare Burke, og bare for ett drap. Det ble likevel døden ved henging – og offentlig dissekering. De tre frikjente ble holdt i fengsel som beskyttelse mot den rasende mobben som mente domstolen var kommet til kort. Deretter måtte de smugles ut av Edinburgh, og alle tre var nær ved å bli lynsjet. 
 
Etter dommen fortalte Burke om 16 drap, men la mesteparten av skylden på Hare. 28. januar 1829 ble han hengt på The Lawnmarket foran 25 000 mennesker. Da Burke skulle dissekeres, måtte politiet kalles inn fordi det var så mange som ville være til stede. Skjelettet ble gitt til det anatomiske museet ved Edinburgh Medical School, der det fortsatt er utstilt. «To burke» brukes ennå som et verb for å kvele. 

La grunnlaget for ny lov 

Mange mente at dr. Knox også burde sittet på tiltalebenken, og barna i byen ropte: «Burke's the butcher, Hare's the thief, Knox the boy that buys the beef.» I februar 1829 samlet en folkemengde seg utenfor huset til Knox og brente en dukke som forestilte ham.

Dagens anatomiundervisning 

I dag foregår mye av studiene av menneskekroppen på det kjemisk-molekylære plan ved hjelp av blant annet elektronmikroskop. I undervisningen brukes digitale programmer som viser hvordan kroppen er bygget opp. Med disse kan studentene løfte opp og legge på lag på lag av kroppen, men det er likevel noe annet med et virkelig legeme. Derfor er det fortsatt behov for nye lik til undervisningen. 

I Norge dekkes behovet gjennom frivillig donasjon, regulert i Lov om obduksjon og avgjeving av lik til undervisning og forsking.  

Ifølge forskning.no donerte 900 mennesker kroppen sin til anatomisk laboratorium ved NTNU i Trondheim i perioden 1993 til 2020. Laboratoriet gir undervisning til medisinere, radiografer og fysioterapeuter og har behov for 25 nye lik i året. Deler av kroppene prepareres og kan være i bruk over mange år. 

Knox selv mente at det hadde vært umulig for ham å ha full oversikt over hvordan alle likene var skaffet til veie, og at enhver anatom kunne havnet i samme situasjon som ham. En undersøkelseskommisjon frikjente ham for ansvar, men den høyt ansette doktoren trakk seg fra sentrale verv og ble gradvis skjøvet ut i kulden av sine kolleger.  
 
Han dro til London, der han etter en periode ble nektet å forelese. Han endte sin karriere på et kreftsykehus, langt unna den stjernestatusen han hadde i Edinburgh som leder ved et av Europas mest anerkjente anatomiinstitutter. 
 
Grusomhetene i Tanner's Close, sammen med blant annet en lignende historie i London der en 14 år gammel gutt ble drept, førte til loven The Anatomy Act i 1832. Den åpnet for at nær sagt alle lik som ingen pårørende gjorde krav på, kunne brukes. Det ble også mulig å donere sin egen kropp til forskning og undervisning.  
 
Dermed var markedet borte for gravrøvere – og for dem som gikk enda lenger. 
 
Kilder: National Museum of Scotland; Wikipedia; Brian Bailey: Burke and Hare, The year of the Ghouls; William Roughead: Burke and Hare; British Medical Journal: The Supply of Bodies for Dissection; Lovdata; Forskning.no; Store norske leksikon